Mens vi venter…

På lørdag mistet Alma skoen på venstre frambein, så nå har det blitt noen dager uten rideturer – bare stallkos. Tror Alma syntes det var helt ok på søndag, men i går var hun utålmodig og ville helst ut når jeg var innom for å stelle litt. Heldigvis skulle hovslageren komme i morra 🙂

Alle de som er opptatt av skritt-tellere om dagen, tells noen andres skritt? Jeg blir jo utslitt av mine timeslange rideturer i skogen, for ikke å snakke om pussing og møkking og foring og vasking… Og å dryppe øynene på to føll som IKKE vil ha ekle ting inn på øya – det må da være jamngodt med en times styrketrening på senter?

Samme turen som skoen forsvant klarte jeg for første gang å ri meg ordentlig bort i skogen. Jeg har hatt tre turer der i stummende mørke, og fortsatt klart å finne igjen veien opp til boligfeltet og ned igjen. Og da mener jeg MØRKE. Kunne like gjerne ridd med øynene igjen – det er ikke mye lys som trenger ned til bakken i tett skog når klokka har runda åtte og det er overskya. Så på lørdag skulle jeg gjøre samme runden i dagslys, men ta en annen vei hjem igjen. Det skar seg! Jeg klarte ikke engang finne igjen feltet, for ikke å snakke om veien hjem… Etter å ha virret rundt i nesten en og en halv time ga jeg til slutt Alma frie tøyler, og en halvtime senere var vi hjemme igjen.

Leave a Reply

Your email address will not be published.