Irritasjon

Jeg blir smågal av alle de som nå er “eksperter” på fantasy-genren etter å ha sett Lord of the Rings og Harry Potter-filmene, og kanskje også lest bøkene. Disse folkene sitter nå og dømmer nye forsøk på fantasy som plagiater og simple forsøk på å tjene penger. Dagens irritasjonsmoment er filmanmeldelsene av Eragon, og kommentarer laget av lesere til disse anmeldelsene.

Hovedpunktene mot Eragon er som før nevnt at det er en LOTR rip-off, uten at jeg helt får hode og hale på sammenligningen. Hvis jeg skulle sammelignet Eragon med noe som helst blir det nok The Belgariad av Eddings – hvor særlig starten av historien har mange likhetstrekk. Man kan også finne likheter i Wheel of Time av Jordan, og Sword of Truth av Goodkind. Og hva så om Eragon ligner annen fantasy? Dette er epic fantasy slik epic fantasy-sjangeren krever det. Når man ønsker å skrive i en sjanger benytter man seg av en rekke innarbeidede genretrekk for å angi stemning og setting for historien. Å si at en ny epic fantasy er en rip-off av LOTR er det samme som å si at enhver ny krim er rip-off av all annen krim: noen blir drept, noen andre prøver å løse mysteriet – lest det før? Det betyr ikke at historien ikke kan ha sine egne twists&turns, eller at språkbruken i en krim ikke kan fange deg mer enn i en annen.

Hvilket bringer meg over til neste klagepunkt fra de som misliker Eragon, Dagbladets anmelder skriver: “Filmen er basert på ei bok skrevet av en amerikansk femtenåring – et lite eventyr i seg selv – og kanskje er det derfor historien føles mangelfull. Den etablerer ikke figurene eller historien godt nok – manglende mystifisering og dybde, er stikkordene.”

Har anmelderen lest boken? Er det boken han finner mangelfull? Eller er det filmen? Som alle vet vil enhver god bok miste mye i overføringen til lerret – det er ikke til å unngå. Selv er jeg dypt imponert over at en femtenåring har skrevet en såpass god bok. Man merker forfatterens alder når man leser boken, den er kanskje ikke der oppe blant de med lang erfaring og litteraturstudier bak seg – men med tanke på alle de tusen hyllemeter med elendig fantasy som er skrevet av voksne “seriøse” forfattere er Eragon definitivt der oppe blant de store som The Belgariad, eller Wheel of Time. Det er også morsomt å kunne føle hvordan Paolini har endret seg som forfatter underveis i skriveprosessen. Hva figurene angår, er jeg dypt uenig med anmelderen, jeg finner personene i Eragon like interessante og velkreerte som i de fleste andre bøker jeg har lest.

Til syvende og sist: hvorfor får voksne filmanmeldere lov til å hovent kritisere bøker og film laget FOR ungdom, i dette tilfellet her også AV en ungdom? Boken har solgt enormt, og har også fått Quill book awards 2006 – en pris for ungdomsbøker, hvor utvalget gjøres av ungdommer.

Selv satte jeg stor pris på boken, jeg måtte ikke anstrenge meg for å overse dårlig språk eller store hull i historien (som ofte kan være tilfelle) – og om filmen har fanget bare litt av det fantastiske som er mellom en dragerytter og hans drage, da er filmen verdt å se 🙂

Jatta, jeg vet, en survepost som de færreste kommer til å gidde å lese igjennom, men nå har jeg iallefall fått det ut av systemet!

7 thoughts on “Irritasjon

  1. Jeg leste i alle fall alt, og det var opplysnede, synes jeg.

    Jeg har lest lite fantacy, her går det mest i sci-fi. Så slike tips om gode fantacybøker er det også flott å få med seg.

    Ellers har du endelig havnet på bloglines oversikten min, slik at jeg lettere får med meg nye poster. 🙂

  2. Eeeep Beate – da leste du vel den forrige posten min om prestasjonsangst? Jeg har ekstremt sjeldent noe nyttig å si 😉

    Jeg har også stort sett gått helt over til sci-fi, etter veldig mange år som fantasyleser 🙂 Kanskje du har noen anbefalinger der? Største favoritter akkurat nå er Reynolds og Hamilton 🙂

  3. Akkurat nå har jeg lest litt Ursula Le Guin.

    En bok som er verdet å få med seg er Enders Game – og gjerne oppfølgerne. Forfatteren er Orson Scott Card.

    Mannen er opptatt av Dune, men jeg klarer ikke helt å komme i gang der.

    En som tidligere skrev cyber punk, men som de siste årene har snudd, og som nå skriver nesten-realistiske romaner er Neal Stephenson, han anbefales på det varmeste, når det kommer til de fire siste bøkene: Cryptonicon, og The Baroque Cycle. (Hm, jeg tror det ble noen stavefeil der, les det litt sånn fritt!)

  4. Jeg elsker Stephenson 🙂 Har Snow Crash og Cryptonomicon som favoritter. Strever litt med å komme meg igjennom The Baroque circle, men skal nok klare det tilslutt. (Har funnet ut at det kan være kjekt med en pause mellom hans bøker…)

    Ellers leser jeg en god del cyberpunk, og masse sci-fi noir (som Reynolds og Hamilton faller under). Har fått så mange anbefalinger om Enders Game at jeg snart bør klare å huske tittelen når jeg er på Outland!

  5. veldi bra sagt:) den bokå eg syntes Eragon minte meg mest om e vell Magician av Raymond E. Feist… ikkje på grunn av lik handling… men mer lik på små detaljer som har mye for historien å si… Et eksempel er det viss noen får vite ditt egentlige navn, har di så å si kontroll over deg… dette kommer fra Raymond E feist’s bok hvor en annen magiker for all del ikke må få vite ditt egentlige navn viss du har tenkt å overleve…

  6. Navnemagi er noe som går igjen flere steder, fantasyforfatterne har nok plukket det opp fra “magi” i vår verden 🙂

Leave a Reply

Your email address will not be published.