Hilsekultur

Her på HiAk har vi mange, lange og tildels smale ganger. I løpet av en gjennomsnittlig dag går de fleste opp og/eller ned en slik gang minst 4-5 ganger (her i hjørnet jeg sitter må vi feks ned “60 meteren” for å komme til doene og fargeprinteren).

På tur opp eller ned en slik gang melder den sedvanlige problemstillingen seg: Hva gjør man om man møter andre? Hilser man? Hva om man allerede har hilst en gang den dagen? Når møter man blikket til den andre, og hvor lenge skal man holde blikk-kontakten?

Her på huset er det varierende kultur for gang-etikette ettersom hvilken gang man befinner seg i. Noen fag- og administrative avdelinger har løst problemet ved å overhodet ikke hilse, eller engang møte blikk. Med høyt hevede haker seiler de forbi alle andre i gangen uten å engang ense deres tilstedeværelse.

Da føler man seg bra dum når man som forholdsvis fersk ansatt prøver å møte blikk, smile, nikke og komme med et “hei” til alle man møter – rett og slett fordi man er ny og fersk og ikke kjenner til alle navn og ansikter, men synes det er triveligst å hilse på kollegaer man møter mens man er ute og rusler.

Jeg har sagt mye negativt om å jobbe på Smart Club, men DET skal de ha – det med kollegialt samhold har de faktisk skjønt! De har ansatt en egen dame som jobber med miljøet, jeg så henne flere ganger løpe rundt “på gølvet” og tvinge folk til å se opp på henne og hilse, hvis noen stirret målbevisst ned i gulvet for å unngå å møte blikk kunne hun finne på å bøye seg helt ned, kikke opp på ansiktet til vedkommende og sprudlende synge ut “Hallo!”

Det kunne nok fler bedrifter vurdert.

Leave a Reply

Your email address will not be published.