Om å fly

Dere vet hvordan man ser lys best i øyekroken? Når jeg rir i skogen etter jobb nå er det så mørkt at jeg må snu hodet bort fra retningen jeg rir i – da ser jeg så vidt stien som et lysere bånd mot den mørke skogen.

Og det er ikke så mange andre steder å ri enn i skogen. Så da er det bare å legge igjen all frykt i stallen – vi er ikke redde for å snuble eller skli fordi vi ikke ser bakken, vi er ikke redde for triggerhappy elgjegere, eller turgåere uten lys og reflekser, vi er ikke redde for mørket eller elger eller alle de tingene som er udefinerbare, men uendelig mye skumlere enn elger, og som holder til i mellom trærne der mørket er aller dypest.

Nei. Vi er ikke redde. Vi gir full gass gjennom skogen, langer ut i trav og gallopp, og det er bare noe av det mest fantastiske som finnes. Som i dag, hvor hesten fant den rytmen hun stort sett mangler – den hvis fravær gjorde at hun nå er min turhest og ikke en løpshest, som gjør at hun svever med lange steg i enorm fart langs stien. Gjørma demper lydene, bare hule tramp avbrutt av ett og annet plask der det er en dam vi spruter igjennom. Et øyeblikks angst – hvor ble det av stien? Men hesten kan veien, nå går det hjemover og farten øker enda et hakk. Vi flyr, vi svever, vi er helt og totalt og vidunderlig frie!

3 thoughts on “Om å fly

  1. Pffffhehe – vi er to bustetroll, både hesten og jeg 😀 Vi matcher i grunnen i det meste … små og trinne og bustete og glade 🙂

Leave a Reply

Your email address will not be published.