Om stolthet og ondskap

Jeg tror at alle jenter har en liten djevel lenket fast innerst inne. Man har slakkere eller strammere lenke på sin djevel, men alle har en. Min har røsket i sin lenke de siste ukene. For jeg er ikke så veldig flink til å bøye meg, til å slippe en sak og gå vekk. Selv om jeg vet at det overhodet ikke vil komme noe godt ut av det er alt jeg vil å slå i fra meg, forsvare meg selv og stoltheten min. Jeg vet at jeg kan gjøre det til gangs også – si akkurat de ordene som vil såre mest, som vil gjøre størst mulig skade på mottakeren. Jeg tror det er et talent vi jenter har.

Jeg har gjort det før. Ikke at jeg slipper løs djevelen uten provokasjon, og det har absolutt ikke skjedd ofte. Men det har skjedd. Han i klassen under som fikk fler av jentene til å gråte på skolebussen hver dag i et halvt år på barneskola før jeg ble drittlei og gned fjeset hans ned i snøen mens jeg fortalte ham AKKURAT hvor patetisk jeg syntes at han var. (Forøvrig første og eneste gang jeg har fått telefon fra en forelder med beskjed om å holde meg unna den lille søte sønnen deres som hadde kommet gråtende hjem … jeg ble så paff at jeg aldri kom meg til å fortelle hvor lite søt han egentlig var.) Og den tøffeste i klassen som trodde jeg så ut som et nytt mobbeoffer til listen hans der jeg satt med boka mi i friminuttene på ungdomsskola. Han var ikke så tøff når han svelget og prøvde seg med “Du kan ikke såre meg” før han trampet sin vei.

Jeg VET at jeg kan, når jeg bare slipper opp på lenka til djevelen. Men en eller annen gang må man vel bli voksen og lære seg å la ting gå, la andre ta seg av snakkingen og den strenge pekefingeren. Men det gjør litt vondt i stoltheten å ikke kunne ta igjen.

5 thoughts on “Om stolthet og ondskap

  1. Utrolig godt beskrevet! Det er fryktelig fristende å ta igjen med samme mynt noen ganger. Å forsvare seg og la reglene en har laget for seg selv være.

    På den annen side så er det ofte det at man ikke gjorde det som gjør at man kan gå videre med ryggen rak etterhvert. Når de sterkeste følelsene har gitt seg.

  2. Jeg synes det høres ut som en kjempefin egenskap, jeg! Skulle ønske jeg hadde hatt mer av det da jeg gikk på skolen, for jeg var ikke noe flink til å ta igjen.

  3. Lothiane: Joda, men av og til er grensen fin mellom å sette noen på plass med de midler man har til rådighet, og det å bare blåse alle sosiale grenser og “go ballistic” som er det jeg har en tendens til å gjøre 😉

  4. He-he, joda, jeg ser poenget ditt. Livet handler vel igrunn om å finne balansen… tror det er en evig “kamp”. 🙂

Leave a Reply

Your email address will not be published.