*sukk* Hvor lenge har egentlig bloggen min vært herp i IE? Jeg bruker jo bare Opera og Firefox, og der ser den helt ok ut – testet i IE rett etter å ha lagt på dette themet, og da funket det jo fint. Nå er hele menyen forsvunnet langt, langt ned. Merkverdig. Det ser virkelig ut som om jeg må bytte theme.

(Sånn forresten, det problemet med at “forrige” og “neste” lenkene ikke fungerte er ikke themebasert, ser at selv standardthemet til WP sliter med disse lenkene i Opera.)

[Edit] AaaaAAaaaAAAaaaaaa! Det samme skjer jo med dette themet oO Noen som kan fortelle meg hvorfor? Jeg har altså ikke rørt en eneste innstilling annet enn å bytte mellom themes. Er det fordi WP ikke takler å skalere bildene jeg la inn i tålmodighets-posten? [/Edit]

[EndaEnEdit] Ja jammen. Memo to self: Ikke legge ut bilder større enn sånn ca 400 i bredde, ellers tryner alt i IE. CURSE YOU LILLEMYK! [/EndaEnEdit]

!– Oppummering: Enda en ting blogger er bedre på enn WP altså.  Blogger skalerer ned bildene helt automagisk, og gir deg muligheten til å få opp den store utgaven når du klikker på.  WP bare klemmer inn bildet, og det på en måte som gjør at det kneler i IE. Flott. –!

Nå er det snart på tide at det blir vår. Jeg liker vinteren, liker når snøen legger seg og det blir fint føre i skogen og på jordene. Men slik det er nå er det bare dustete. Det kommer ørlittegranne snø som gir klabbeføre i to dager før den blir til is. Som så smelter og gir NESTEN bar bakke før det hele gjentar seg. Igjen og igjen og igjen.

Nei. Nå lengter vi til våren og sommeren.

Turen i går var herlig lærerik, både for meg og Alma. Vi gikk i nesten 40 minutter, og lærte litt av hvert om hverandre.

Hun godtok etterhvert at STÅ betyr å stå stille selv om jeg går langs hele kroppen hennes og klapper, stryker og kanskje løfter et bein. Problemet oppstår når jeg tar to steg ut til siden, eller prøver å gå foran henne. Når jeg går to steg ut til siden føler Alma at hun er utenfor min kontrollsfære, og derfor fri til å gjøre som hun vil – jeg går unna, da kan vel hun også?

Oppsummert tror jeg at det er to hovedområder jeg skal starte med:

1) Alma er veldig fokusert på meg og mitt kroppsspråk.

Og der har jeg drevet med ubevisst feiltrening! For når jeg leier inn Alma fra beitet er det deilig at hun går med meg. Det hun har lært av det er at når jeg tar et steg fremover, så gjør hun det også, om jeg stopper, så stopper hun – av og til virker det som om det er nok at jeg TENKER at jeg skal gå… Men når vi er ute på tur kan det hende at jeg trenger å gå foran henne, uten at hun følger etter. Dersom jeg skal rydde et nedfallstre ut av stien trenger jeg ikke at hun trenger seg frem med vogna på slep. Derfor må vi starte med stemmetrening. STÅ betyr stå stille helt til jeg sier hun kan gå. I går fikk jeg henne til å stå mens jeg gikk bakover fra henne, men om jeg sto ved skulderen hennes og sa “stå” var det nok at jeg lente meg fremover og Alma begynte å gå.

2) Høyreside- og venstresidetrening. 

Hestens to hjernehalvdeler kan visstnok operere nesten uavhengig av hverandre. Hesten er et byttedyr, og derfor er det praktisk at rovdyret som høyre øye ser setter i gang direkte fluktrespons uten at begge hjernehalvdeler trenger å bli involvert. Jeg har lest et sted at hester nesten kan regnes som to forskjellige dyr – et på høyresiden og et på venstresiden. Jeg tror kanskje ikke helt på at de er SÅ adskilte, men at Alma syntes det var ubehagelig når jeg leide henne på høyresiden er det ikke tvil om.

Hester trenes nesten alltid opp til at alt skjer på venstre side. Man leier på hestens venstre side, stiger opp der, legger på salen derifra, begynner å strigle der osv. På en hest som er usikker gir dette en økt trygghetsfølelse. Men med Almingsen som er smart og tøff og lærenem (og veldig villig til å lære!) går det nok bra å bryte med rutinen. Målet er å få henne til å godta meg uansett hva jeg gjør, uavhengig av hvilken side jeg gjør det på.

I tillegg er Alma svært stiv i kroppen, hun går med hodet bøyd mot venstre, samtidig som høyreskulderen sklir ut mot høyre. Jeg måtte stadig gjøre henne oppmerksom på at jeg gikk på høyresiden, og at hun ikke kunne dytte meg ut i grøfta. Her må det nok mer jobb til. Jeg er ikke god nok rytter til å klare å korrigere denne skjevheten mens jeg rir, og når jeg kjører er det bare å glemme det. Jeg håper longering kan være en løsning for å få myket henne opp og styrket begge sider…

I dag har jeg tenkt meg ut og gå tur med hesten. Ikke ri altså, men gå.

Almingsen har det med å stresse på tur, og særlig hvis jeg befinner meg på bakken. Det virker som om hun synes det er helt feil at jeg skal være på bakken og ved siden av henne, enten vi er på ridetur eller kjøretur, og det er virkelig ikke spesielt trygt – særlig med vogn er hun helt sprø om jeg må ut av vogna en tur. Hun har fått det inn i hodet at tur med vogn er ensbetydene med løping og trimming, og jeg har jobbet  med henne for å få henne til å stå stille selv korte øyeblikk mens vi er ute på tur.

I jula fikk jeg masse gode råd av stallkaren på Sjæla (der Almingsen sto i juleferien) og ett av dem var å gå tur slik at hun venner seg til at jeg gjør masse rart på bakken: går rundt henne på alle kanter, stopper, snur og generelt styrer verre rundt henne. Hovedproblemet er at hun ikke stoler helt på meg og ikke har respekt nok – får hun en sjanse stikker hun av og løper hjem (som jeg jo så når jeg trillet av sist). Dette gjelder altså bare når jeg er på bakken, i vogna går det tålelig bra, og om jeg rir har jeg full kontroll – da kan hun godt gå sakte, og stå stille i lengre perioder om jeg ber om det.

Hodelag uten nesereim og med kjøretømmer, men ikke noe seletøy ellers, det var anbefalingen. Tillittsbygging altså. Og ettersom stallkaren er den av de hestemenneskene i verden jeg ser mest opp til, så adlyder jeg, og satser på å få til en kveld eller to med rusling i uka.

Og med på kjøpet får jeg jo trening selv! Som, når sant skal sies (selv om det svir å innrømme det) absolutt er på høy tid.

Jeg skal kjøpe briller. Jeg skal det. Jeg MÅ det. Det er ikke helt bra å kjøre bil når man selv føler at man ikke ser godt nok til å lese skiltene langs veien.

Jeg er supernærsynt, og supernærsynt kombinert med skjeve hornhinner = litt for svake linser. De kommer rett og slett ikke nærme nok til å korrigere alt øya mine driver med, og dermed ender jeg opp et sted mellom -1 og -2 MED linser. Det er tilnærmet perfekt monitorsyn, men ikke fullt så bra når man trenger å se skarpt på litt avstand.

Jeg HAR briller som korrigerer alt i en smell. Men det medfører en del ekstraulemper. Som feks vekta, og det faktum at jeg kun ser skarpt gjennom et punkt midt på hvert av glassene. Jeg ender opp som en ugle med tunellsyn, og må konstant flytte på hodet for å se godt. Hver minste bevegelse medfører en fare for at brillene forskyves litt ut av posisjon, og dermed ser jeg dobbelt. Altså ikke ideelt for feks rideturer i skogen.

Løsningen er selvfølgelig å investere i et par briller som fyller ut det linsene ikke dekker. Et par briller på -1 eller -2 veier ikke allverdens, og om de skulle skli litt ut av vinkel så vil jeg alikevel se greit nok med linsene. Problemet er prisen. Jeg har bare ikke råd til å punge ut med 3-4000 for briller. Og det har jeg skjønt at jeg må opp i dersom jeg vil ha briller jeg liker godt nok til å bli sett med hver eneste dag. Æsj.

“Laseroperasjon!” er det alltid noen som sier når jeg beklager meg over de teite øya mine. Jeg har testet det – jeg fikk tilogmed innvilget støtte til operasjon. Men øyenlegen min glemte å si til rikshospitalet at jeg hadde skjeve hornhinne, så de sendte meg hjem igjen. Etter utredning hos en privat klinikk fikk jeg vite at de kan få meg ned til -3 eller -4 uten å kappe vekk farlig mye, og da vil jeg miste skarphet. Altså har jeg bedre syn med linsene mine nå, enn jeg vil få med operert syn…

Jeg prøver å spare. Men det er vanskelig.  

Hurra!

I dag skal jeg på jobbfest på Plaza, blir sikkert gøy – skal treffe bestesten min ute på byen etterpå. I morgen får jeg besøk av en snuppings med kamera – det blir så kooooos! På tide at du kommer frøken, nå en måned før jeg flytter ut av leiligheten *fnis* Store deler av søndag (litt væravhengig – dårlig vær = kort ridetur, fint vær = lang ridetur, for Almingsen må jo få sitt!) er satt av til WoW. Jeg spiller stadig lille Duskwalker, og løper rundt med mine helbredende krefter og hjelper til der det trengs. Stor stas.

God helg alle sammen!

Å bruke bloggen som loggbok for leste bøker funka faktisk! For første gang har jeg en tilnærmet komplett liste over bøker lest. Det må jeg nesten fortsette med – så får dere bare skippe fort over postene merket “Leste bøker”, jeg innser jo at mine egne smånotater om leseopplevelsene kanskje ikke er de mest interessante for lesere av denne bloggen

Så langt i år har jeg kommet meg igjennom:

Jan Guillou / Triologien om Arn
Jeg har en sånn merkelig sperre som dukker opp hver gang bøker blir anbefalt av ALLE, overalt, hele tiden. Da klarer jeg ikke engang å plukke opp bøkene. Sånn var det med bøkene om Arn når de kom. Og det var egentlig litt ergelig, for jeg er en total sucker etter alt som har med middelalderen å gjøre. Grunnen til at jeg endelig fikk lest bøkene er fordi snille far kjøpte kinobilletter til hele familien i romjula, og jeg falt totalt for filmen (gå og vogg alle negative kritikere). Bøkene var BRA! Guillou bruker litt mye tid på å forklare ting, jeg kunne kanskje tenkt meg LITT mer fremdriv i handlingen enn lange forklaringer om handel og krigføring, men ellers supre bøker.

Elisabeth Moon / Once A Hero og Elisabeth Moon / Trading in Danger
Moon er en av fantasy/sci-fi forfatterne som faller inn under det jeg kaller chicklitt. Man blir revet med, det er god fremdrift, herlig persongalleri, akkurat passe spenning – og samtidig er alt så veldig veldig trygt. Selv når den søte og totalt fantastiske hovedpersonen blir urettferdig behandlet og alt går galt så kan man se løsningen der fremme, og man vet at alt vil ende på best mulig måte. Once A Hero er en slags semi-fortsettelse på The Serrano Legacy, men med ny hovedpereson, mens Trading in Danger ser ut til å være starten på en ny miniserie. Kosebøker!

Posten et par hakk under beskriver svært godt hvordan det er å bo med bengaler. De er ekstremt energiske, nysgjerrige og nesevise

Du finner dem for eksempel oppå TV’n (senter for oppmerksomhet!):

På toppen av baderomsskapet, der du ikke når – særlig når du har det travelt om morran og katta må ut av badet før du drar på jobb…

Foran, oppå, rundt og bak pc’n, tastaturet og skjermen:

På DEG, enten du bøyer deg ned for å knytte skoa, eller bare legger deg ned for å hvile middag:

Oppi vesker og bagger – det KAN jo være noe nifst som gjemmer seg der, så de gjør deg den tjenesten å sjekke det ut:

Oppi søplebøtter:

På toppen av bokhylla, der du faktisk trodde at planta sto trygt utenfor rekkevidde av en aggressivt vegetarkatt:

I full ferd med å drepe håndkleet som har blitt dratt ned fra stanga på badet:

På, rundt og med i senga:

Til tider slitsomt? JA, helt klart. Underholdende og koselig og morsomt? JA, helt klart

llama llama llama DUCK!

Ah, dette er en av favorittene mine av meningsløse greier man finner på nettet (nesten like bra som hamstersangen, og på linje med badger badger badger). Den reflekterer konsentrasjonen min på jobb denne fredagen tilnærmet helt perfekt ENJOY!

Hurra! Etter en meget laber dag i går kom det endelig inn et fornuftig bud i dag. Med tanke på dystre artikler i alle avisene om boligkrakk, og det faktum at vi syntes taksten kanskje var LITT høy (selv om vi ble svært glade for den!) så synes jeg at 10.000 under prisantydningen er HELT ok. (Dvs 20.000 under takst.) Det er fortsatt 30.000 over det tilsvarende leiligheter gikk for i høst.

Denne er løselig oversatt fra Lorraine A’Malenas blog – jeg lo så godt (og kjente igjen så mye) mens jeg leste den at jeg frekt og freidig stjal den.  

1. Bengaler ER tamkatter. Ja, de er avlet fra den asiatiske leopardkatten, men de er ikke klassifisert som ville dyr. Når det er sagt, så er de ikke Søte Små Kattunger Med Flekker. De er MYE katt. På en måte er de Ekstremkatt. Superpus. I stand til å hoppe over høye byggninger i ett sprang. Eller hoppe på deg.

2. Bengaler er interaktive vesener. Det vil ikke være noe “Hei katten, takk for at du venter så tålmodig på middagen din, spis nå, så kan du ligge på fanget mitt mens jeg klapper deg en gang i blant”. De forteller deg, høylydt, hva de synes om å måtte vente på middag og hva de synes om nevnte middag, og det vil ta dem ca 30 sekunder å spise den, hvorpå de er klar for kveldens underholdning. Dette involverer vanligvis å jakte på deg byttet sitt.

3. Hvis du ikke har masse leketøy du kan leke med MED katten, vil leketøyet bli deg. (Bengaler fant opp “fetch” – hunder bare stjal ideen). Hvis du har en datamaskin – bli vant til at de løper over den. Disse kattene er konstant online og i kontakt med NOE. De kan også TA NED en dorull. De vil redde deg fra den, og fortelle deg om det i detalj. Høylydt.

4. Hvis du har vakre blondeforheng på himmelsenga di vil du få nye eventyr i dekorering samt merkelige blikk fra gjester som får øye på de fillete restene… De elsker også å krype under dyna. Om natta. Mens du sover.

5. Bengaler liker å klatre. (Foreksempel vegger dekket av strietapet? En tur i parken.) De kan hoppe metervis rett opp. Og husk at det som går OPP må komme NED.

6. Gå til http://www.youtube.com/watch?v=Qit3ALTelOo og se videoen. Den vil gjøre deg glad, den vil få deg til å smile, den vil bli i hodet ditt. En faktabit til deg: katten i den videoen er en Egyptisk Mau. En av kattene brukt for å lage Bengaler. Nok sagt.

7. Et spørsmål du må stille deg er: Har du venner som vil bli opprørt hvis, når de er over på middag, katten hopper opp og deler måltidet? På bordet. Fra tallerkenen din, og gjestenes. Du kan så klart stenge Bengalen inne på et annet rom. Da vil vennene dine lure på hva i helvete du har stengt inne der, når det dunker og rister og hyles inne fra rommet. Dette kan føre til færre middagsselskaper hjemme hos deg. Noe som kan være bra, eller dårlig.

8. Bli vant til å høre merkelige krasj fra det rommet du ikek er i. Bli vant til å si “HVORDAN I HELVETE!!! HVORFOR???” De vil svare deg (høylydt). Bli vant til å ikke få noe annet svar fra dem enn “Vel, det virket som en god idea der og da, hva er ditt problem? Kan vi spise nå?”

Når alt dette er sagt, og stol på meg når jeg sier at dette virkelig er en kort introduksjon til rasen, så er bengaler like elskelige, søte, intelligente, underholdende, lojale, lekne, morsomme og vidunderlige som de er demoner fra de dypeste, mørkeste hjørnene av helvete. Jeg elsker dem. De er ikke kjæledyr – de er familie.

Jeg skjønner ikke API-greia… Prøver å få lenket opp noen YouTube-videoer her inne, men den krever API-url og API-key. Jeg har jo en bruker på wordpress.com, som jeg finner en key på… men det er ikkeno som funker for meg her nå.