Min søteste venn på Outland ga meg en fantastisk bursdagsgave: Castle Waiting.

Castle Waiting er en tegneserie/grafisk roman/samling med ufattelig søte historier - vakkert tegnet. Den ble i utgangspunktet utgitt som småhefter, men fåes nå i en nydelig hardcover utgave. Den starter med eventyret om Tornerose, opplevd “backstage”, men hoveddelen foregår i slottet etter at prinsen vekket Tornerose og tok henne med seg vekk. I det etterhvert forlatte, øde og nedslitte slottet samler det seg en gruppe personer som av ulike grunner søker til freden i Castle Waiting. De har alle sin historie, og noen av dem kommer i Castle Waiting.

Forfatteren jobber visstnok på fler småhefter, så om litt kommer det forhåpentligvis en oppfølger!

Castle Waiting inneholder eventyrskikkelser, poltergeist, ånder, helter, venner, kjærlighet og (sist, men definitivt ikke minst!) skjeggete damer.

FANTASTISK!

*klappe seg selv på skuldra*

Galskapen grep meg i gårkveld, og jeg stilte klokka på 05:10 (jeg MÅ snooze minst to ganger før jeg står opp). Halv seks spratt jeg opp av senga (vel, velta ut av senga, men altså, jeg kom meg faktisk opp!) dro på meg treningsklærne og dro på joggetur. Jepp! JEG jogget i nesten 20 min i dag tidlig før jobb. JEG. Som ikke har gjort noe som fortjener tittelen trening på minst ett år.

Sitter på jobb og føler meg bra nå.

Det beste er at det var så deilig. Jeg elsker jo høsten og tåke, og i dagtidlig lå disen trolsk over jordene og skogen, alt var mørkt og fuktig og friskt og herlig! Tror nesten jeg skal klare å gjenta bragden.

Når så du sist en gråspurv?

Jahaja, men er du sikker på at det VAR en gråspurv du så?

Jeg har en far som er mer en gjennomsnittlig interessert i de besøkende på fuglebrettet, og en dag jeg kommenterte på den store flokken med gråspurv på gårsplassen ble jeg informert om at det faktisk var pilfink. Pilfinken er nesten identisk med gråspurven i både størrelse og farge, medmindre du er helt innpå dem. Forskjellen man lettest kan se på avstand er at pilfinken har en svart flekk i kinnet.

Her henholdsvis gråspurv og pilfink:

Etter å ha blitt gjort oppmerksom på dette har jeg begynt å se etter – og de gangene jeg ser små grå/brune fugler flakse rundt er det nesten alltid pilfink. I Nederland er visstnok gråspruven så godt som helt borte. Det er da litt trist?

Pft. Påsken tok fra meg skriveinspirasjonen tror jeg – det er så mye jeg tenker at “det kan jeg blogge om”, men så blir det liksom ikke noe ut av det. Her kommer en liten oppsamling av det jeg har tenkt på:

Påsken

Påsken var alle tiders Som forventet! Hytteturen kunne godt vart lenger, men sånn er det når man har dyr – jeg hadde hverken katte- eller hestepass for mer enn torsdag-søndag. Vi hadde drittvær torsdag og fredag, men lørdagen ble i sin helhet tilbragt i sola. Selv med tidvis harde vindkast var det lunt og fint i terrassekroken, og etter en melding til ymse hyttenaboer om at “øvre soldekk på Kvilut er åpent, med alle rettigheter” ble det etterhvert riktig sosialt i solveggen!

Bildet viser nyspadd sti ned mot bua og utedoen – ingen fare for å gå seg bort på tur til do en sen kveld, selv etter litt mye Jäger

Hytta heter Kvilut - selv om den kanskje ikke alltid direkte er noe hvilested for foreldra mine, far er mester i å finne på prosjekter. Hytta har blitt bygget på, det har blitt reist portal, gravd en dam i bekken, ny utedo, lydisolert aggregatbu… Tror i grunnen far hadde kjedet livet av seg ellers!

Leste bøker

Pokker. Jeg må ikke la det gå så lang tid mellom hver gang jeg poster leste bøker, jeg mister helt oversikten.

Mercedes Lackey:

Magic’s Pawn – Magic’s Promise – Magic’s Price
Elvenbane – Elvenborn – Elvenblood

Mercedes Lackey faller rett inn under chicklitt-fantasy-gruppen med Mccaffrey, Moon og Huff – herlig, koselig, fengende, enkel fantasy.

Gail Martin / The Bloodking

Fortsettelsen på The Summoner, og overraskende nok avsluttes historien i The Bloodking. (Jeg var sikker på at dette kom til å bli en lang serie!) Dessverre skuffer den – hovedpersonene er likandes, men selve historien er utrolig enkel og forutsigbar. Den er full av kjedelige beskrivelser, det virker som om forfatteren ikke stoler på leseren og insisterer på å banke inn forklaringer på selv de minste tanker og handlinger hovedpersonene har. Det blir rett og slett for svakt.

Joe Abercrombie / Last argument of kings

Dette er oppfølgeren til The blade itself og Before they are hanged. Også denne er faktisk en avslutning! (Kanskje fantasyforfatterne endelig har sett lyset, og klarer å unngå uendelige multi-bindserier ala Jordan og Goodkind?) I last argument of kings utløses all spenningen som de to foregående bøkene har bygget opp – all spenningen mellom de mange faksjonene får sitt utløp. Det er nesten så boken kunne vært på enda noen hundre sider, jeg synes kanskje en del av hendelsene blir viet for lite oppmerksomhet, men det er ikke til å nekte for at boken er godt skrevet. Jeg personlig LIKTE ikke resultatet av det hele, det skal forfatteren ha, han tør å ta en uvant vending i fantasy og bytter ut den ur-gode i en avslutning hvor hovedpersonene kanskje får det de fortjener (på overflaten “godt”, men langt fra tilfredsstillende!).

Absolutt leseverdig

…ble hele 90 år gammel. Clarke skrev sci-fi, blant annet den som ”alle” kjenner: 2001: A space odyssey.

Det kjennes nesten ut som om det er et generasjonsskifte av forfattere på gang nå. Clarke er død, Jordan er død, Pratchett har fått Alzheimer, og en lang rekke andre forfattere drar heftig på åra.

Heldigvis kommer det stadig nye forfattere til, men de gamle vil bli savnet.

Siden vi er inne på barne-tv-klassikere med Grimm og Gru kan jeg jo nevne denne gledelige nyheten også! Shagma – reisen til jordens indre kommer på DVD-boks i MAI! O’glede!

(Skjønt, for å være helt ærlig vet jeg ikke om jeg TØR å se den om igjen… Bompibjørnene viste seg å være en forferdelig nedtur, og jeg tror kanskje minnet om Shagma er bedre enn serien i seg selv… *Fundere*)

Det er tydelig at man har rundet den alderen hvor man bør ha utviklet en sans for huslige sysler, gårsdagen innbragte nemlig:

• Verdens kuleste kaffekanne, av typen Alfi, i fargen eplegrønn (den er GRØNN altså! *s*).
• Kaffetrakter (jeg er glad i presskanna enda, men denne er litt enklere når det er mange gjester, og den lager god kaffe!) av typen Bosch.
• Kjøkkenmaskin, som forøvrig er kombinert innflyttings og bursdagsgave fra mor og far. Den gjør nesten alt – jeg lagde kanelboller her om dagen, og det gikk på et VIPS (iallefall når man er vant til å stå med sleiv og mishandle deigen til den oppnår ønsket konsistens)

Alt er ting jeg ønsket meg, og som gjør livet that little bit easier. Gleder meg til helgen, da skal jeg sette på kaffetrakteren om morgenen, ta en laaaaang dusj, fylle kaffekanna og kose meg med kaffe og kanelboller hele dagen!

Av ikkehuslige ting fikk jeg enda et pengetilskudd til sal fra min kjære Han ga penger øremerket til sal til jul også. Og på morraskvisten fikk jeg en langstilket rød rose *happy*

De setter opp Grimm og gru på Oslokinoer i påsken – sånn som  i fjor! Alle dere bypåskekyllinger har noe å glede dere til!

Jeg trenger en ny sal til Almingsen. Den jeg har er en lånt sal som vi TROR er en dressursal – muligens allround mot dressur. Den er gammel, klumpete i stoppen under, og ligger svært rart – blant annet har både jeg og stalljenta stigbøylereima på venstre side to hakk lenger opp enn på den andre siden, uten å være nevneverdig skakke i andre saler, og uten at salen ser ut til å ligge skeivt. Mystisk.

Valgproblemer

Jakten på en ny sal er ikke bare bare. Det er så mange å velge mellom! Jeg driver jo for det meste med turridning, en gang i blant later vi som om vi rir dressur, og nå og da hopper vi et hinder, stalljentene kanskje oftere enn meg, men alikevel blir det sjeldent lange økter med sprang. Nei, Almingsen og jeg trives best ute i skogen på tur. Altså ønsker jeg meg en sal med dypt og behagelig sete for meg, og god vektfordeling på ryggen for Alma.

En annen ting å ta hensyn til er at Alma er en hobbyhest og en kosehest. Hun vil variere mye i form og muskelsetting gjennom året – som nå etter måneder med flytting og kulde og møkkavær og lite trening. Eller etter beite når hun har god og rund beitemage, eller på slutten av høsten når vi har fått trimmet vekk beitemagen og satt på litt muskler igjen.

Nina borte på Stall Såmmårfjøset har masse gode tanker rundt sal og saltilpasning. Hun driver med hestemassasje og vet hva feil sal kan føre til av muskelspenninger og andre problemer. Hennes første svar når jeg tok opp salproblemer var variasjon, variasjon og variasjon. Noe hun selvfølgelig har helt rett i! Det er jo logisk! En sal legger så mye vekt og press, og betyr så mye for hestens helse, balanse og velvære, at det å kunne veksle på ettersom hva man skal og hvor ofte man rir, egentlig er helt innlysende. Men lommeboka mi skriker nei. Den skriker egentlig nei til bare EN ny sal også, men noe må jeg ha, for det er ikke tålbart slik det er nå. Altså må muligheten vurderes.

Engelsk allroundsal

En allroundsal er en sal som ikke er spesifikt rettet mot sitsen man skal ha dersom man driver med en bestemt gren (som sprang eller dressur). De er ofte anbefalt som tursaler. 

En normal sal (det som er “normal” sal i norge er den engelske salen) er bygget opp rundt en fjærende kjerne (bom) i tre, gjerne forsterket med metall eller flexiglass. Bommen fjærer, fordeler vekten fra rytteren, og holder salen opp fra hestens ryggrad. Dersom jeg skal se etter en normal allroundsal til Alma må jeg se etter en sal med bom som er akkurat passe i lengde og i vidde på flere punkter, fra manken og bakover på ryggen. Det sier seg selv at dette er vanskelig, og dersom salen passer perfekt med beitemagen vil den nesten garantert ligge feil etter noen måneder med trening. Man får kjøpt saler med justerbar bom, men dette krever erfaring og jevnlig kontroll for å se at salen ligger korrekt.

Bomfri/bomløs sal 

Nina har anbefalt meg en bomfri sal, nettopp fordi den vil passe til Almingsen uansett hvor på formkurven vi befinner oss. En bomfri sal har som navnet tilsier ingen bom, den er bygget opp av lag på lag med lær, og godt paddet med ull. Den ligger tettere inntil hestens rygg, og former seg etter ryggen. Rytteren opplever å sitte tettere nedpå hesten og får bedre følelse med hestens bevegelser.

Ulempen med en bomløs sal er at den fordeler vekt dårligere. Hos de aller fleste produsentene/forhandlerne av bomløse saler (som Barefootsaddles og Bomfrisal) anbefales det IKKE å hoppe i den eller å dra på lange turer. Barefoodsaddles sier man godt kan ri distanseritt i deres saler, men da bør man hoppe av og gå i minst 10 min hver time. (Noe som i grunnen er lurt uansett, både for egen del og hestens…) En normaltur for oss er på mellom en og to timer, mens det av og til på sommerstid blir både tre og fire timer.

Hvor lenge man kan/bør ri i en bomfri sal er også avhengig av rytterens vekt (*host*) og hestens form. En normalt muskelsatt hest som går samlet – slik en ridehest bør for å bære ryggen sin og rytteren korrekt uten å få skader – vil takle en bomfri sal helt fint. Hvordan det vil gå med Almingsen og meg er jeg usikker på – Almingsen er tidvis godt muskelsatt, men fryktelig dårlig til å gå samlet. Hun vimser avgårde med hodet høyt til sky og rumpa dinglende etter. Sånn til sist er det fler ( blant annet her) som sier at den bomløse salen krever mer av rytterens balanse, og at den har en tendens til å skli sidelengs ved plutselige vektendringer (som når man stiger opp, eller dersom hesten skvetter og hiver seg til siden) – særlig på litt runde hester med lav manke, slik små kaldblodshopper gjerne er.

Selv med alt det negative ramset opp over må jeg si at en bomløs sal frister. Å sitte nærmere Almingsen, og å vite at den alltid vil passe, veier opp for mye annet i mitt hode… Så får jeg heller lære meg å ta hensyn sånn underveis?

Westernsal

En westernsal er også bygget opp langs en bom, men den er laget på en helt annen måte enn den engelske salen. En god westernsal vil fordele rytterens vekt langt bedre enn både en engelsk og en bomfri sal, og er sånn sett ideell for lange dager i salen.

Ulempene med westernsalen er at rytteren blir “låst” i westernsitsen, med lange stigbøyler og en sits som ikke egner seg for annet enn tur… Den er vond å hoppe i pga hornet, og med de kraftige stigbøyleremmene (som skal beskytte rytterens ben) synes jeg at jeg får alt for dårlig kontakt med hesten. De westernsalene jeg har prøvd har jeg opplevd som store, klumpete og noe som låser meg i en ubehagelig stilling. Grunnen til at jeg ikke vil ha en westernsal er altså hovedsaklig egne preferanser – for jeg har ikke tvil om at hvis man venner seg til en westernsal, så er det en glimrende sal.

Stock saddle

Den australske salen – stocksalen – er en mellomting av den engelske salen og westernsalen. Den ligner mye på den engelske i utforming, men har et mye dypere sete, og fordeler også rytterens vekt svært bra. Den holdes opp som kanskje den ideelle tursalen for oss som er vant til engelsk sal.

Jeg har aldri ridd i en stocksal, men mistenker at noe av det jeg holder i mot westernsalen vil gjelde også for denne – stocksalen har nemlig “poleys”, kanter som er montert på salen for å ligge inntil rytterens lår. Poleys hjelper rytteren til å holde seg i salen nesten uansett hva som skulle skje, men samtidig låser den jo rytteren nede… Jeg ser for meg at å ri lett, eller å stå (som jeg ofte gjør når vi har lange travturer) vil være tilnærmet umulig. Tilsvarende med sprang.

Drømmesalen ville kanskje vært en stocksal UTEN poleys? Jeg har ikke klart å finne noe slikt, det nærmeste jeg kom var en hvor kantene kunne fjernes ved å demontere en bit av salen, men den kostet en større formue!

Akk og ve og pokkers tomme lommebok

Jeg har lest om saler så øyet har blitt stort og vått, og hvis du henger med helt hit ned, så har du gjort det samme. Jeg er i grunnen ikke det minste steg nærmere å ta en avgjørelse på hva jeg vil ha. I øyeblikket heller jeg altså kraftig mot en bomløs. Men selv om jeg klarer å bestemme meg, så hjelper det så lite, for det største problemet er prisen. En god sal, i ordentlig kvalitet, som jeg VET vil være god – uansett type – koster en mindre formue. Og jeg har pr tiden ikke noen formue… Med iherdig sparing har jeg kanskje penger til en sal til sommeren – vi får se.

Gleder meg til påske, gleder meg til påske, gleder meg til påske Hyttetur med familien er noe jeg alltid gleder meg til. Dette bildet ble tatt av mor og meg i påsken i fjor, etter at far vekte oss grytidlig mens han lykkelig forkynte at det var en strålende soloppgang og frokosten var ferdig pakket. Deretter trasket vi på skaren opp på en topp bak hytta, fant en flekk i sola, og spiste brødskive med egg og drakk kakao til. Perfekt!

Det kommer bilder av huset, det gjør det, helt sant, jeg må bare få tatt dem. Og lagt dem inn. Og lastet dem opp… Og av en eller annen grunn er dagene så stappa fulle nå, at jeg rett og slett ikke rekker.

Det er jo VÅR! Det er lyst til halv sju og lenger, og jeg og hesten drar på lange rideturer i skogen igjen etter en kjip periode med gølleit føre og mørke. Nye sko har vi fått og, dessverre måtte vi bytte skoer *snufs* da den gamle fikk ødelagt ryggen  av en usedvanlig motstridig ponnis. Den nye viste seg heldigvis å være like flink – han fikk tilogmed rettet opp bakbeina enda et lite hakk slik at det selv på turer med ufokusert hest og ujevnt føre ikke lyder det minste lille klink. (Almingsen har den uvanen å slenge beina litt ukontrollert rundt og tråkke på seg selv… Klirreklinkeklink i jernsko for hvert travsteg.) 

I tillegg har vi vært en del ute og shoppet, i går fikk vi kjøpt hattehylle og knagger til gangen, deponert på gardiner (vanskelig å velge til stua!) og plantebur.

Plantebur ja.

Vi har jo katter som kaster seg over alt grønt, mumser det i seg og kaster det opp igjen. Og fler av vennene våre ga oss planter i innflyttingsgave – veldig fine planter, som jeg ikke har hjerte til å kaste ut eller la bli spist opp. Løsningen? Sånne lykter som det kryr av i interiørbutikkene om dagen – lekre metallbur med glassvegger og lufting oppe og nede. Genialt å sette små potteplanter inn i, og god beskyttelse mot katter. Vi kjøpte en gedigen svart en, som det største bonsaitreet gikk akkurat inn i. Nå står det der innrammet som det kunstverket det er!

For alle dere som liker interiørbutikker av den typen som har masse lekkert stasj, smijern, hvitmalt tre, gammel stil, yndig og elegant og tidløst, så kan jeg anbefale en tur i Hamar gågate. Jeg har ikke vært i Hamar sentrum siden i fjor sommer, og ble positivt overrasket! Maxi storsenter på Hamar har utvidet, og trukket til seg nesten alle kjedebutikkene, og igjen i sentrum ligger de kule, anderledese og spennende butikkene. Jeg håper Hamarsingene klarer å ta vare på dem, for det kjentes litt unikt ut i gågata der nå. Herlig!

Grunnen til at jeg var på Hamar var tannlegebesøk. Og det er så morsomt! Tannlegen min er ordentlig kul, med en sky av hvite krøller, og verdens beste smil. Og han smiler masse når jeg er innom – jeg har crappy øyne, men det er kompansert for med utrolig sterke tenner. Ingen hull, ingen plomber, ingen problemer. Tannlegen kikker inn, smiler henrykt og sier “Ahhhh perfekt, bare helt perfekt” og så er vi ferdige. Neste innkalling er om to år. Jeg bytter ikke tannlegen min mot noen, selv om jeg må til Hamar for tannlegebesøk. Annethvert år skal jeg klare det.

Here Comes Another Bubble v1.1

Web 2.0 og hypes og bobler og det meste – godt beskrevet i denne perlen av nerderock