So what om nåla viser noen kg mer enn den burde, om man ligger etter på husarbeidet og generelt føler at man ikke strekker til?

Life is good! JEG liker meg, så kan alle andre gå og legge seg

*hente sitt tredje krus med kaffe i dagens test av Hvor-mye-kafein-tåler-jeg, og Hvem-ryker-først: helsa-eller-kollegaenes-tålmodighet*

I går hadde vi en herjetur i skogen, hesten og jeg. Ga bånn gass, satset på at bein og seletøy holdt, lå langflate under lave greiner og hoppa over nedfallstrær. Hesten toppa i øra og plasserte bakbeina langt under seg for maksfart, jeg hadde tidenes glis om kjeften og tårene trillet av farten. Det er jo slik vi egentlig er begge to!  

Jeg hadde nesten glemt hvor gøy det er.

Siden jeg begynte å ri travere som trettenåring er det nettopp dette som har gjort at jeg liker løpshester så godt: fryden  over å løpe, over å bruke musklene. Det er mange langsmed stangejordene som har sett et meg som et digert glis på toppen av digre hester som har latt meg styre retningen, men ikke farten.

Nå er jo ikke Alma noen løpshest. Hun har en god kosemage, og kondisen er so-so (i mitt forsvar: den er på en bratt kurve oppover). Men hun har den samme fryden over farten i seg, og en vilje til å GI som er så stor at dersom jeg ber om det, vil hun løpe til hun stuper.

Vi er samkjørte, Almingsen og jeg. Jeg trenger knapt å tenke “fart” og Almingsen skyter fart, hun har en tendens til å kutte svingene som jeg automatisk korrigerer for, og jeg har en tendens til å få vekta mi litt langt frem – noe HUN korrigerer for. Hun er ikke vanskelig å ta ned igjen heller, jeg plukker henne ned og gir henne fritt hode så fort hun slakker av.

Problemet oppstår når andre enn meg rir henne. Særlig de som ikke har erfaring med travere, og tror at den eneste måten å få en hest til å gå sakte på er å holde igjen, og holde igjen, og holde igjen. Plukker man opp og strammer inn tøylen til en traver vil den sette fart - Almingsen har lært dette, og selv har jeg ridd sånn i 14 år. Men en som er vant til ridehest blir engstelig når Almingsen ber om fart, og plukker inn tøylen uten å slippe den ut igjen når hun roer… Og vips blir Almingsen forvandlet til en stresshest som stepper og svetter og går sidelengs. Derfor har jeg brukt mye tid det siste året til å venne henne av med noe av dette. Vi har øvd på å regulere tempo, på å trave og galloppere sakte, og overganger mellom gangarter.

Det har funket, det er nyttig og vi synes begge at det er drittkjedelig.

Derfor trenger vi av og til en slik utblåsning, hvor vi finner tilbake til kjernen i det vi begge egentlig elsker: farten og galskapen.

 Jeg elsker henne, min vakre lille fartsbombe.

…den er nemlig supersøt!

Og ikke får du se den heller, for jeg har seffle ikke fått tatt noe bilde av den enda. Men den er altså av typen forklekjole, i et blått stoff, den går nedtil kneet og ganske høyt opp foran og bak – med seler påsydd digre hvite knapper. Midt foran er det et hvitt hjerte, og nede foran er teksten “ælt er fred og ro” og bak er det et hjerte nedpå på siden og teksten “nå legg vi øss å drømme” (også i hvitt). Den bæres sammen med en vid, hvit linbukse og en søt hvit topp.  

Jeg var på Hamar i helga, og mor og jeg endte opp på motevisning på Østre torg – det er en pitteliten butikk klemt inn nedenfor posthuset som heter “Klær og sånn”, og er dere på Hamar MÅ DERE bare ta turen innom den Kolleksjonen de viste er inspirert av “Så seile vi på Mjøsa”.

Det er to damer som driver stedet, og som syr alle klærne. De lager en liten håndfull av hvert plagg, og har alle størrelser – de kan også sy for deg dersom du ikke finner noe som passer i butikken. Har du feks vært ute og handlet stoff selv kan de også sy det du måtte ønske.

Jeg kjøpte også med meg verdens herligste genser, intenst sjøgrønn med to blomster brodert på – og snabelhette! Wooohoo! *lykkeliten*

Et nederlandsk kaffefirma har små dikt trykket på pappkrusene sine. Jeg fikk et oversatt, og det er helt herlig:

The waiting crowd storms the train.
We’ll take the next one,
my coffee and I.

*ta med seg minipresskanna på kjøkkenet for å fikse seg mer kaffe*

Jei! Jeg vet dere har savnet det, lengtet etter det og vært all over fryktelig nysgjerrige… SLIK ser det ut hos oss i nyhuset:

Stue og kjøkken i ett (mine fiiine grønne gardiner er like fiiine på kjøkkenet som de var på stua i leiligheten!): 

Favorittrommet mitt, kombinert kontor og bibliotek – det er bokhyller på alle veggene ^^

Badet var ikke så enkelt å ta bilder av… Men det er stort, og her ser der fargene (vi må spare litt så vi får råd til de to høyskapene som egentlig følger med )

Soverommet vårt (mangler stadig litt på veggene…)

Ren, skjær nytelse! Vi har sola på fremsiden av huset fra soloppgang til rundt tolv, så er det bare å flytte seg over på den andre siden Ingen plen så langt, men gjørma vår har tørket ut så det går an å oppholde seg der.

Vårfugler

Opptak fra mobilfonen, så ikke verdens beste kvalitet, men skru opp lyden Fuglesang i skogen en aprilaften. Nesten så man skulle tro det var en mer eksotisk skog. Jeg kjente igjen trost, tror det er både svarttrost og måltrost inni der.

Bli med i vårt samfunn – for den nette summen av 200.000 kan vi garantere at du aldri vil bli drept av godzilla, og så lenge du ikke forsøker å forlate samfunnet vårt vil du være trygg fra Haglemannen(tm).

Vi sitter på Den Store Verdenssannheten (som involverer VAFLER!).

At jeg aldri lærer.

I stedet for en beskjeden rød prikk på overleppa har jeg nå et monster på størrelse med en ert.

‘Nuff said.

Almingsen fikk på seg sommerskoa i går – herlig både å få kastet de etterhvert litt ekle plastsålene (har fortsatt vondt for å tro at de er særlig bra for hoven sånn over tid, men samtidig gjorde de virkelig nytten sin i vinter) og å få av piggene. Det er en del knuffing i luftegårdene for tiden, Alma ser ut til å ha satt seg i respekt blant gutta hun står med, mens andre har stadig nye sår og skraper når de hentes inn på ettermiddagen. Greit å i det minste ikke ha brodder lenger når det sparkes på den måten!

Vi kjørte en tur i skogen, skoene satt fint på selv i rufsete gjørmeføre – hun har ellers drevet og tråkket av seg fremskoa igjen en periode.

Dersom noen lurer på postene under kategorien “sko, tannrasp, vaksine” så er det en huskelapp til meg selv for alt som gjelder hesten, slik at jeg husker når det ble gjort sist og når det bør gjøres igjen Med litt flaks nå sitter disse skoene til beitesesongen starter 1. juni.

Ok – så ble det ikke kortkort. Men det ble kortere – Bob er en fin ting! – og med morsom farge (til meg å være). Frisørdamen var nesten tom for blekemiddel, så hun heiv i litt askeblonde striper og bleket litt utenpå der igjen med det hun hadde igjen av bleking. Det funker med mitt eget mørkblonde/gyldne i striper i mellom Og som prikken over i’en – litt rosa i nakken! Wahaha! Ikke spør hvorfor rosa, men det ble faktisk ufattelig kult (synes jeg da – så kan dere bare sitte der og være teite om dere ikke synes det samme). Det rosa synes bare når jeg buster til og vipper frem nakkehåret.

(Og ingen frekke kommentarer på anstrengt ansiktsuttrykk, det er ikke SÅ lett å ta bilde av seg selv med mobiltelefon ><)

Så langt i år har jeg lest 29 bøker. Sammenlignet med fjoråret som endte på 55 bøker i alt ligger jeg godt an… Samtidig har det vært et utrolig stusslig år frem til nå. Listen består av omlesing av gamle bøker, VELDIG mange kosebøker og fantasy-chicklitt, og bare en minimal håndfull nye, virkelig leseverdige, bøker – Guillot, Morgan og Castle Waiting er faktisk de eneste. Trist! Men sånn er det – jeg legger all skyld på flyttingen og på noe som ser ut til å være en pause i utgivelsene av gode sci-fibøker. La oss krysse fingrene for at noe nytt og spennende snart dukker opp!

(På den annen side – skal man sammenligne sidetall må det nevnes at mange av fjorårets bøker var virkelige mursteiner, mens mange av de jeg har lest i år er “normalsize”.)

Siden sist har jeg lest om igjen tre bøker:

Peter F. Hamilton – Mindstar Rising
Den første av Hamiltons bøker om Greg Mandel – en modifisert eksmilitær nå privatdetektiv med evnen til å lese folks sinnstilstand. Det hele foregår i England etter at global oppvarming har fått størsteparten av landet til å oversvømmes og det er tropiske tilstander. Folkets parti har mistet makta etter å ha karret den til seg i forvirringen etter oversvømmelsene og klimaendringene; de kjørte landet godt i grøfta etter gode gamle kommunistprinsipper og nå er det mye som må ryddes opp. Ganske enkel detektivhistorie, gjennomsnittlig til å være Hamiltonbok, ikke i nærheten av Neutronium Alchemist-serien (som jeg VIRKELIG anbefaler), men godt skrevet og med en passe interessant fremtidsfremstilling.

Sean McMullen – Voiage of the Shadowmoon og Glass Dragons
Ah. Hva skal man si? Quirky, anderledes, herlige, morsomme, til ettertanke. Det er nesten noe Pratchettsk over McMullens bøker. Sånn med unntak av at de ikke ligner noe som helst på Pratchetts bøker altså. Disse to bøkene er de to første i serien “Moonworlds Saga”, og er fantasy slik jeg liker den: Anderledes. Dette er kvalitet – mener jeg da Om grådighet, vennskap, svik, selvrettferdighet og mer til.

McMullen har også skrevet Greatwinter Trilogy som jeg VIRKELIG anbefaler. Det er også en fremtidsroman, i en “after the bomb”-setting som etterhvert viser seg å ikke skyldes noen bombe, men derimot fler andre hendelser (som alle skyldes menneskelig “hva skjer om jeg trykker på denne knappen”-mentalitet). I denne verdenen har bibliotekarer høy status, de utkjemper dueller med pistoler over katalogiseringsregler(!!) og er i det hele tatt en del av drivkreftene i et samfunn som befinner seg innlands i Australia uten kontakt med utenomverdenen. HELT fantastisk skrevet!