Fartsmonster!

I går hadde vi en herjetur i skogen, hesten og jeg. Ga bånn gass, satset på at bein og seletøy holdt, lå langflate under lave greiner og hoppa over nedfallstrær. Hesten toppa i øra og plasserte bakbeina langt under seg for maksfart, jeg hadde tidenes glis om kjeften og tårene trillet av farten. Det er jo slik vi egentlig er begge to!  

Jeg hadde nesten glemt hvor gøy det er.

Siden jeg begynte å ri travere som trettenåring er det nettopp dette som har gjort at jeg liker løpshester så godt: fryden  over å løpe, over å bruke musklene. Det er mange langsmed stangejordene som har sett et meg som et digert glis på toppen av digre hester som har latt meg styre retningen, men ikke farten.

Nå er jo ikke Alma noen løpshest. Hun har en god kosemage, og kondisen er so-so (i mitt forsvar: den er på en bratt kurve oppover). Men hun har den samme fryden over farten i seg, og en vilje til å GI som er så stor at dersom jeg ber om det, vil hun løpe til hun stuper.

Vi er samkjørte, Almingsen og jeg. Jeg trenger knapt å tenke “fart” og Almingsen skyter fart, hun har en tendens til å kutte svingene som jeg automatisk korrigerer for, og jeg har en tendens til å få vekta mi litt langt frem – noe HUN korrigerer for. Hun er ikke vanskelig å ta ned igjen heller, jeg plukker henne ned og gir henne fritt hode så fort hun slakker av.

Problemet oppstår når andre enn meg rir henne. Særlig de som ikke har erfaring med travere, og tror at den eneste måten å få en hest til å gå sakte på er å holde igjen, og holde igjen, og holde igjen. Plukker man opp og strammer inn tøylen til en traver vil den sette fart – Almingsen har lært dette, og selv har jeg ridd sånn i 14 år. Men en som er vant til ridehest blir engstelig når Almingsen ber om fart, og plukker inn tøylen uten å slippe den ut igjen når hun roer… Og vips blir Almingsen forvandlet til en stresshest som stepper og svetter og går sidelengs. Derfor har jeg brukt mye tid det siste året til å venne henne av med noe av dette. Vi har øvd på å regulere tempo, på å trave og galloppere sakte, og overganger mellom gangarter.

Det har funket, det er nyttig og vi synes begge at det er drittkjedelig.

Derfor trenger vi av og til en slik utblåsning, hvor vi finner tilbake til kjernen i det vi begge egentlig elsker: farten og galskapen.

 Jeg elsker henne, min vakre lille fartsbombe.

2 thoughts on “Fartsmonster!

  1. weeeee.. kjenner vinden som presser tårene ut. Savner disse “eksplosjonene” selv. Så travere løper raskere dersom du holder de igjen? Det visste jeg ikke. Muligens min kaldblodstraver ikke var “lenge nok” traver til å evt. gjøre det. men uansett husker jeg godt all trening på å gjøre ting sakte. Sa-a-a-akte. Laaaaaangsom/rolig galopp var en liten kunst i seg selv 😉

  2. Ikke nødvendigvis holder igjen sånn hardt, men man starter med å ta inn og løfte litt på tømmene – det er forberedelse til fart, så da forventer de det. Når man så har oppnådd fart styrer man som vanlig med å ta inn mer for saktere og gi ut for raskere. Men om man først tar ned i skritt er det greit å slakke ut igjen for å markere slutt på fart. Om du forstår…

Leave a Reply

Your email address will not be published.