Redsel er en rar greie

Jeg er ikke redd for mørket, og jeg er ikke redd for hunder. Det vil si, så lenge jeg vet at det ikke er noe som truer meg i mørket, og så lenge jeg kan se hunden.

Hunder som kommer fykende ut av mørke hager langs en kjempemørk vei og boffer mørkt og truende så Alma får dilla og stikker ut, og som så fortsetter å jage oss et godt stykke oppover veien – det er ikke kult. Det er faktisk nesten så ukult noe kan få blitt.

Og det rare er hvordan man reagerer. Hvor rasjonell jeg var i det hunden kom og Alma stakk ut – så mye man rekker å tenke!

“Jeg vet jo hvor veien går, prøve å styre redd hest til venstre nå”
“Den høres ikke egentlig sint ut, bare truende – den vil nok bare ha oss vekk fra huset sitt”
“Oi, der sparket Alma bakut, nesten så jeg håper hun traff hunden”
“Jeg lar Alma løpe litt til, så tar vi ned”
“Der ble det stille, da tar vi ned”

Og førsteinntrykket var rett, hunden ga seg etter et spurtstrekk og tasset nok tilbake til huset sitt – fornøyd med å ha jaget vekk inntrengerne. Og det var DA, etter at situasjonssjekken viste meg at vi var trygge, hesten var like hel og hunden hadde gitt opp forfølgelsen – DA ble jeg redd. Kjemperedd. Så redd at jeg nesten gråt. Og hadde vondt i magen hele resten av turen til vi var hjemme igjen.

Hadde det vært dagslys hadde jeg bråsnudd Alma før hun fikk opp fart og latt henne ta hunden – hun er ikke redd for hunder, en gang opplevde jeg faktisk at hun ble stående til en irriterende hund løs i skogen kom løpende helt bortil henne, og så sparket hun den når den ble for nærgående o_O Og de fleste hunder stikker når hesten ikke løper sin vel, men kommer mot dem. Hadde det vært dagslys hadde jeg ikke vært så redd for at hun skulle snuble eller løpe på noe, eller falle eller skade seg på annet vis.

Men det var mørkt, og det var en hund jeg aldri så, og jeg ble kjemperedd.

Takkoglov så har jeg en fryktelig snill og flink og stø hest – som selv etter å ha blitt overfalt av sultne morderhunder (*host*) roer seg ned så fort rytteren tar i tøylene på alvor, og som riktig nok danser litt av skyggene resten av turen, men som er en knupp alikevel. Så som belønning fikk hun masse tørre brødskalker etter endt tur.

Det er noe rart med Alma og sånt tørt brød – det er fryktelig godt, men litt ekkelt i munnen etterpå, så hun blir stående å jobbe og jobbe og jobbe med tunga… Selv lenge etter at hun har fått brød kan Alma observeres slik:

Elegant, eller hur? 😀

6 thoughts on “Redsel er en rar greie

  1. Er det bare meg, eller gliser Almingsen av fotografen på nederste bildet?

    Synes det igrunn er godt å skvette litt sånn jeg.. En føler seg litt mer våken og tilstede en periode etterpå.. 🙂

  2. Stygge hunden, blir både sint, opprørt og redd, selv jeg, når jeg blir jaget av en hund selv om jeg bare går fredelig og rolig forbi en hage, et hus eller annet.

    Slemme hunden, og morsomme hesten 😉 hihi

  3. KnutR: Trur i grunnen hu har hatt opptil flere gode latterkuler av meg ja…

    Liljefot: Det er noe med overaskelsesmomentet for min del… Man vet liksom aldri hva en sånn hund kan finne på, og selv om de stort sett ikke gjør noe utover boffingen så VET man jo aldri.

    Eugenie: Utfording tas etter seminar i dag ^^

Leave a Reply

Your email address will not be published.