Forrige uke var en trist uke for Alma. I starten av uka forsvant Eskil, og dermed var det ingen igjen av de vi flyttet fra gamlestallen med. Igjen på stallen var Alma, Tooske og shettisene Geo og Michelle. Både K og jeg vil gjerne at Alma og Tooske skal få stå sammen med noen – men sist vi slapp Tooske inn i en innhegning hvor Alma sto prøvde Alma å spise Tooske. Etter en ukes tid med ensomhet bestemte vi oss alikevel for å prøve, bare en gang til, for å se om ikke Alma kunne finne seg i Tooskes selskap.

Bevæpnet med leietau og gulerøtter for hurtig adskillelse slapp vi de to trultene i den store innhegningen. Begge to satte i vei i et visst tempo, og hopp og sprett og stor underholdning for oss som så på – men ikke vondsinnede spark, neida – tuppene lekte i snøen i ren fryd over selskap og stor tumleplass!

Etter noen få minutter ble de stående nese mot nese og spise som om de aldri har vært noe annet enn bestevenninner.

Nå er det ingen gjerder mer.

Denne uka var det Ålesund som sto på lista over utdanningsmesser jeg skal delta på. Og på den første listen sjefen sendte ut sto det rigging 26. januar. Noe jeg noterte meg at var en mandag, før jeg prompte glemte datoen. Å reagere på at det sto 25. på flybillettene som senere ble sendt ut… neh. Jeg skulle jo reise mandag, og hadde kontroll på det. Planen var å dra på jobb mandag morgen og videre til flyplassen i to-tida.

Søndag ettermiddag fikk jeg en tekstmelding fra studenten som også skulle stå på standen i Ålesund: “Er du fremme alt?” Hun hadde da landet med det flyet jeg også skulle vært med på, og lurte på hvor jeg var. Etter noen timers stress, x-antall telefoner og en nettbestilling senere var jeg også på et fly til Ålesund… Fem timer etter egentlig avreise. Selvfølgelig var flyet forsinket, tunellen stengt og bussen rakk ikke ferga, så rundt to var jeg i seng på hotellet. Det gjorde vondt å stå opp igjen i sekstida for å være klar til å rigge stand, men det holdt fint, og når messa åpnet klokka ni var vi klare.

Som om det ikke var nok stress å måtte hive seg i veien på et senere fly på søndag – jeg hadde ikke pakket eller noe enda når jeg fikk beskjeden – greide jeg også å rote bort Øystein underveis.

For når jeg fikk meldingen og begynte med ringerunden min satt jeg i bilen, underveis til et sted langt utti Nannestad hvor Øystein skulle spille fotballkamp. Jeg trengte bilen videre fordi jeg skulle ta inn og fore til kvelds på stallen. Gjett hvem som glemte å følge med på hvor vi kjørte? Jeg fant en vei hjem igjen – men ikke den samme som vi kjørte til! Og med alt stresset er jeg overbevist om at jeg ville kjørt meg bort om jeg skulle ha begynt å lete etter fotballbanen snaue halvannen time før flyet skulle gå…

Heldigvis fikk han skyss hjem av en annen på laget, og jeg fikk ordnet meg skyss til flyplassen.

Ålesund er forøvrig en super by! Vi var utrolig heldige med været, klart og vindstille, og mandag etter endt messe hadde jeg god tid til å rusle og nyte både byen og utsikten til fjellene rundt.

Noen har for mye fritid, det er det ikke tvil om – men KUL? Jo, det er han – se også flere utgaver her, scroll helt ned og få med alle variantene!

Strekkodene har kommet! Puh, på tide, for pensumbøkene kom for lenge siden og har bare lengtet etter kodene sine…

Variert jobb? Jotakk, skulle mene det! Det er faktisk såpass variert at det kjennes veldig godt å sitte her med katalogisering igjen. (Who’d have thunk? Glad for litt katalogisering – jeg! Og uten overdose kaffe også!) Messe på Hamar, Lillestrøm, Sandefjord og neste uke Ålesund. Montering av spillrom, fem tv’er med Xbox 360, PS3, PS2 og Wii (er man en spillskole så er man en spillskole…) Forfatting av regler for nevnte spillrom. Forsøk på å styre reklamefilmprosjektet (gjete katter? psj – barnemat i sammenligning). Skilte & følge opp spiseforbud i klasserommene. Få gjort ferdig de siste to artiklene i Forskdok.

Yrkes- og utdanningsmessene på Hamar og Lillestrøm er overstått, nå venter Sandefjord Jeg hiver meg på toget om en drøy time, og kommer tilbake på tirsdag. Moro!

Når de tre slanke, smekre og trendy kledde jentene på festen – som alle veier sikkert 20 kg mindre enn meg – sitter rett ved siden av meg og sammen klager på vekta si, hvor mye de har gått opp og hvor fæle magene/rumpene/låra/hoftene er… da er det godt å ha en rollespiller i samme gjeng som møter blikk, ruller med øynene med og sier “+5 natural armor” og indikerer egen kroppsfasong.

Dragen min! Er den ikke fin? Jeg fikk den i julegave av Øysteins mor. Den kom med en sånn liten lær-snor, men jeg synes den ble mye finere på dette halsbåndet.

Bildet er fra sist lørdag, rundt klokka ti i stallen. Det var så nydelig lys, og litt snø enda. (Den regnet bort senere samme helg.) Nå ser det ut som om det blir litt snø igjen, noe jeg har delte meninger om- for slaps og is og alt som gjerne kommer både før og etter ordentlig snødekke er noe herk. Nå som det endelig har blitt bart kan det i grunnen holde seg sånn. Samtidig er det ufattelig mørkt uten snø på bakken…

God helg!

Temperaturen falt plutselig fra pluss fem til minus ti, og det merkes i huset. Da er det godt å ha fått et nytt lass med ved fra snille foreldrene til Øystein. Kattene synes temperaturendringen er glimrende, ettersom det betyr at vi fyrer igjen. Skjønt, av og til blir det FOR varmt for Ares, og han må flytte seg ut på gulvet for å kjøle seg litt ned (Athene derimot, kommer ikke nærme nok!)

En dag på forskudd, men ettersom jeg er borte i hele morgen må det blogges i dag.

I morgen fyller mommo’en min 85. Og tøffere dame finner du ikke. Eller penere, eller flinkere eller snillere. Det er ikke så mange år siden hun sto på nederste trappetrinn og la håndflatene i gulvet – sprek som få! Elegant, velkledd og sporty. Og teknisk! Leser og sender SMS og MMS så det står etter.

Hun har strikket og heklet utallige gensere, sokker, votter, luer, strømper, sengetepper, duker, kattetepper, katteleker, sparkebukser, bebiklær, nisser, påskekyllinger, skjerf, smykker og det meste annet du kan tenke deg som kan lages av garn. Hun har laget mengder av lekre plagg til alle i familien, og vi er mange: 3 barn med ektefeller, 7 barnebarn – noen med samboere/ektefeller, og nå også fem oldebarn. Sist jeg bestilte meg et par votter tok det to dager (fordi hun måtte ut og kjøpe garnet først…). Og når jeg klaget på at jeg ikke hadde noen ordentlig genser å ri i mekket hun en helt spesiell ridegenser! (Den burde vi forresten tatt patent på.)

Mommo er den som stiller opp. Som snørte på seg skøytene eller rasket med seg akebrettet når vi var små, og som spilte uendelig med vri åtter med oss. Eller kastet frisbee i hagen. Hun tryller med blomster – georginene hennes blomstrer hele vinteren, og rosene blir ubeskrivelig vakre i hennes omsorg. Hun er den som stikker til oss en seddel om hun ser at ting er litt trange, og hvisker “men ikke si noe til mora di”. Hun er en man kan betro seg til, og som deler villig av livserfaringen sin.

Hun har kjørt bil helt til nå, og har selv bestemt at nå vil hun ikke mer. Enda vi alle vet at hun har refleksene og evnene på plass. Og det er helt greit – det står respekt av den avgjørelsen.

Det er så mye jeg kunne skrevet om mommo. Vakre, snille, gode mommo. Men altså.

HIPP HIPP HURRA for MOMMOen min

Snilleste kjæresten kjøpte nye løpesko til meg i går! Det er så kjipt når alle pengene går i hesten og jeg kjenner at det er så alt for enkelt å skylde på ting som ti år gamle joggesko for å kunne bli i sofaen. Men nå går jeg snart tom for unnskyldninger, for i høst kjøpte min kjære nye dekk til sykkelen min, og nå altså løpesko.

Enda godt det er kaldt og vått og mørkt og glatt ute enda…