…så får du en suss?

Eller iallefall støv over alt… men fint blir det nok, til slutt

Jeg arvet et sett med hagemøbler fra mormor og morfar – en sofa, to stoler og et bord – og det er kjempefine tremøbler. Problemet er at vi ikke hadde noe sted å oppbevare dem på i vinter, så de endte opp alene og forlatt i snøen på terrassen. Stakkars. De likte ikke det noe særlig. Lakken begynte å flasse av, og svarte soppmerker dukket opp utover våren. Da er det greit å ha en kjæreste som har sansen for verktøy! For sannelig, etter bare noen få hint om at møblene kanskje kunne hatt godt av å bli pusset dukket det opp en snasen pussemaskin fra Bosch.

Nå går det så lakk og sopp og slitt treverk fyker, og med et lag maling eller to tenker jeg møblene blir fornøyde igjen!

Love og hagemøbler
Stjernesøkeren

xkcd tar feil – helt feil. Tror jeg da. Etter egen erfaring iallefall. Bibliotekarer blir desensitivert (eh, er det et ord?) når det gjelder bøker. Når du hele dagen jobber med bøker som er radbrukket og krøllete, møkkete og fulle av kafferinger, som har fargestift-tegninger i, eller mangler sider, som har flekker av jordbærsyltetøy både utenpå og inni, og det som verre er – da slutter du å se på hver bok som et eget objekt, som noe vakkert, som en gjenstand med egen skjønnhet.

Jeg hadde en diskusjon om dette med en venninne som er kunststudent, jeg hadde anbefalte henne en bok og hun stønnet oppgitt at hun ikke klarte å finne den noe sted i hardback. Selv kjøper jeg ikke hardbacks om jeg kan unngå det – de er jo så upraktiske! De er store og uhåndterlige, og koster en formue, og er ubehagelige å bære i veska (harde kanter). Hennes motargument var først og fremst at pocketbøker er vonde å lese i fordi man må holde dem med begge hender for at de skal holde seg åpne – hvorpå jeg fnøs og sa at det er jo bare å knekke ryggen på dem, så går det fint – gjerne flere knekk så ryggen blir ordentlig myk.

Hun ble ORDENTLIG sjokkert.

Så kom det frem at hun er av dem som betrakter boken som en helhet, og at utseendet har stor betydning – den skal stå på hyllen og se bra ut i mange år fremover – mens jeg er utelukkende opptatt av innholdet. Det er jo HISTORIEN jeg er ute etter! Og den vil jeg gjerne nyte, uansett hvor og når, uten å tenke over at boken blir skitten eller slitt.

Mine bøker må tåle å bo i veska mi i ukesvis (sammen med alt det andre nødvendige pikkpakket en jente sleper rundt på i veska), de leses på kafe, på tog, på stranda, mens jeg spiser, og i ekstreme tilfeller i badstua (dersom du er midt inni er det større sjanser for at den holder enn om du er helt på starten eller helt på slutten av boka). De blir knekket opp, sølt på, og har en tendens til å bli fulle av sand og smuler og hestehår (satt i fire timer på stallen og leste mens jeg ventet på at Alma skulle komme seg etter neddoping i våres), de blir angrepet av katt (det er noe utrolig fristende med bokhjørner, mange av mine bøker har kattetannmerker på hjørnene) og uhøytidelig stablet i støvete bunker på kontoret.

Hadde jeg brukt 400 kroner på en hardback i stedet for 99 på en pocket hadde jeg ikke kunne tatt meg råd til å nyte bøker på den måten jeg nyter dem best.

Hva slags forhold har du til dine bøker?

Love, pene bøker og fillete bøker
fra Stjernesøkeren

(PS: Jeg sier ikke at jeg ikke setter pris på en pen bok, jeg plukker tidvis bøker etter trynefaktor, men jeg lar ikke et pent utseende stoppe meg i å mishandle dem for å få tak i historien )

Nå i disse “åh, så du? der var det sol i ti sammenhengende minutter”-tider er det rikelig med muligheter for å nerde litt.

Min sommernerding har bestått av å teste Aion i betahelgene, samt rulle en liten troll-shaman i WoW og levle henne – jeg har ingen horde fra før, og det er morsomt å se loren fra den siden også. Og troll er sjarmerende da! Ya mon! Min lille Silvertusks er hele level 18 nå – og søtere enn trollet til venstre, det må sies!

Vi har også sett et par sesonger av Criminal Minds og når siste sesong der var overstått gikk vi løs på Dexter.

Jeg har fått lest en del, litt godt og blandet: fra Marian Keyes’ This Charming Man til Gregory David Roberts’ Shantaram og nå tilbake på min kjære steampunk i form av S.M. Peters’ Whitechapel Gods. Har også Jonatahn Barnes’ The Somnabulist liggende og vente på meg – ren lykke med andre ord!

Dessuten nærmer det seg tiden for å ta et avbrekk i Ulduar-raidingen for å dra på grillfest i Belgia igjen. I år ser det ut til at vi blir rundt 20 stk, med et par nye ansikter – særlig morsomt at tre av våre britiske guildies kommer! Ellers den harde kjerne som vanlig på disse grillfestene. Vi pleier jo å kombinere grillfest med litt sightseeing i Belgia/Nederland, det f ørste året var vi innom Amsterdam og en svipptur gjennom Rotterdam, i fjor var vi i Antwerpen og Brüssel, og i år blir det en tur til Maastricht! To guildies bor der, og vi er lovet full omvisning. Tror det blir bra, har fått høre mye om ruiner (fra romertiden og oppover) og huler og det meste *glede seg*

Love, steampunk og små trollshammyer
Stjernesøkeren

“Det går så bra å ta den uken alene i juli, er rimelig stille da.” Vel. Forrige uke var stille – stille som i graaaven, og da var vi to stk på jobb. Så langt denne uka har det vært masse telefoner og folk innom. I tillegg til at jeg har en bunke pensumbøker og pensumbrettspill som skal katalogiseres, ITs Learningsider som skal gjennomgås (og purres), og webhits som skal tas for markedsavdelingen. Og så er det gjennomgang av posten, utsending av fakturaer, og i det hele tatt. Men det går bra – jeg katalogiserer som en gudinne, innimellom alt annet. Jeg kjenner at jeg driver og tør opp når det gjelder katalogiseringen, mitt skrekkfag på skolen og mindre interessante arbeidsoppgave de få gangene jeg måtte gjør det i den forrige jobben. Det kan faktisk være ganske gøy! Særlig når man får til og katalogposten ser pen og fin ut etterpå.

Sånn forøvrig kjøpte vi en ny bil igår! Woooo! En pysjå 308 sw, splitter ny. Får den i neste uke, etter at de har montert hengerfeste. Bil mæ alt, og maaaaaasse god plass. Blir en overgang etter lille blå altså… Diger bil, med rattet på rett side. Men det går seg vel til det og! Peeeeen er den nye, mørkegrå og med digert glasstak!

(Bilen under er lysegrå, vår er mørk, men ellers mye det samme )

Love, katalogposter og biler
fra Stjernesøkeren

Sist helg dro jeg på hytta for å bli bortskjemt av mor og far – alltid like koselig! Vi regnet bort tre dager, men på den fjerde greide jeg å bli solbrent, så det gikk kanskje opp i opp? Vi padlet i Elvegris på sjøen, gikk turer, besøkte sætra, kjøpte rømme og klappet en tre dager gammel kalv. Vi hadde lunsj en regnværsdag fra 12 til 18 i godt selskap, og med mye god mat. Vi fyrte i bålpanna, så en hareunge leke på gårdsplassen og skremte en hegre som vurderte å lande i dammen hvor far har satt ut fem småørret. Vi fikk besøk av bestemor og bestefar, og i det store og det hele var det en glimrende langhelg på hytta.

Jeg fikk endelig somlet meg på apoteket for å løse inn migrenemedisinresepten. For forholdsvis mange penger fikk jeg seks skudd med migrenenesespray, seks missil-lignende kapsler i grå hardplast. Den ser ut som noe du ser på film: “Ved gassangrep, løs ut sikringen og innhaler umiddelbart”, litt kult å ha den i veska faktisk.

I tillegg heter den Zomig – og alt jeg klarer å tenker er ZOMG! Skikkelig l33t

Så får vi se hvorvidt det funker ved neste anfall

Nuh stikker jeg fra hus og kjæreste og katter og drar på fjellet for å bli bortskjemt i helgen. Tastes!

Hestene har en låve de kan gå inn i (med masse halm på gulvet), tilgang til masse gress, en åpen slette og skyggefulle trær, og masse bratte bakker så de får litt trim i ferien også!

Flinke piker adlyder nemlig reglene. De er jo flinke piker! De passer tiden og følger bruksanvisningene. Flinke piker skyller ut hårfargen etter angitt makstid på pakningsvedlegget.

Flinke piker får ordentlig oransje ettervekst over hele hodet.

Det er vel for mye å håpe på at flinke piker starter en trend med oransje hår innerst og lyseblondt ytterst… *svinge på luggen* Fordi du fortjener det!?

Blind – World of Warcraft Machinima HD

Fantastisk Machinima

Alma har blitt villhest igjen, hun reiste på beite sist tirsdag og går nå med en liten flokk på fem rett nord for Eidsvoll. Vi var nødt for å finne et nytt beite i år, og jeg tror vi hadde utrolig flaks med det vi fant: Eieren av beitet har hatt hest selv, men har tatt noen friår pga småbarn. Han har trukket fire kilometer helt ny strømtråd, og delt av beitet i to halvdeler slik at det er gress nok hele sommeren. Beitet går helt opptil hagen hans, og inntil låven – dersom det blir uvær har de muligheten til å gå inn i kjelleren på låven, og de får vann i et kar inntil hagen slik at han kan se dem flere ganger om dagen. Beitet er på en bratt bekkedal, så de får masse trim der de går og gresser mellom trærne. Herlig! Hun skal stå til rundt midten av august en gang, og bare kose seg med å være hest.

Athene er haltepus om dagen, og vi aner ikke hvorfor! Hun begynte å halte lørdag morgen, ville ikke tråkke på poten, holdt den opp i lufta når hun satt, og strakte den så langt ut foran seg hun bare klarte når hun lå. Som om hun ville ha poten vekk fra seg. Stakkars lillepusen! Vi sjekket og klemte, og det er ingen sår, ingen tegn til stikk eller bitt, og vi fikk ta og klemme på skulderen og beinet og kneet – men ikke poten. Da hylte hun. Så etter et par dager durte vi til dyrlegen, som heller ikke fant noe galt…

Det kjipe med Athene er at vi nesten påfører henne større stress med å ta henne med til dyrlegen enn ved å la henne halte rundt med smerter… Hun blir skrekkslagen i det øyeblikket vi tar frem reisekurven, og innen  vi er på dyrlegens kontor og tar henne ut av kurven er hun redusert til en skjelvende bylt som ikke klarer å stå på beina. Hun flater ut på bordet, og rister så hardt at jeg er redd for at hun skal skade seg av vibrasjonene. Selv ikke når dyrlegen klemte på poten hennes lagde hun en lyd – enda hun har hylt på oss hjemme når vi har gjort det samme.

Enden på visa ble at vi skal gi henne smertestillende en ukes tid, og se om hun slutter å halte, hvis ikke må vi komme inn igjen.

Misforstå meg rett – jeg elsker å shoppe, sånn innimellom. Det er deilig befriende å gå ut og kikke og prøve uten å ha en annen tanke i hodet, og like gjerne gå hjem uten noe. Og dersom man tilfeldigvis finner Den Perfekte Genseren er lykken gjort. Problemet er de gangene jeg MÅ ut og shoppe.

Som nå.Når favorittolabuksa – som tilfeldigvis er min eneste olabukse akkurat nå, og brukt til den er så tynnslitt at det bare er et tidsspørsmål før det går hull på den (akkurat nå er det et i emning på innsiden av låret, et mindre elegant sted å få et hull) – MÅ byttes ut, da får jeg et problem.

For man finner ALDRI noe når man faktisk trenger det. Jeg har et særlig problem med olabukser. Jeg lever livet mitt i olabukser, jeg elsker dem og klarer meg ikke uten dem, og derfor har jeg også et noe ekstremt forhold til akkurat hvordan de skal se ut. Meg på buksejakt er et lite monster som flerrer seg igjennom butikk etter butikk, prøver tjue eller flere bukser før jeg finner en som har både fargen, lengden, fasongen og generelt utseende – og så er de utsolgt for min størrelse. Uten unntak.

Og i tillegg er det så klart de vanlige gledene når man skal prøve klær: små, ekle prøverom der du føler deg bleik, ekkel og feit fordi lyset er feil, speilet adder minst 10 kg til kroppen din, selvsagt på helt feil steder, det er varmt og klamt og…

*hyle*

Hva er vel bedre en regnfull søndag formiddag enn å ha fått beta-tilgang til Aion? Vi testet spillet til “fulle” (dvs, jeg kom meg opp til level 12 før jeg ga meg – maks level i betaen er på 20), og det virker lovende nok.

Det ALLER beste (vel, for min del) er character creatingen. For de som har testet Age of Conan er det ganske kjent – man kan velge størrelse, plassering, vinkler og utseende på alle elementer i ansiktet og kroppen på skikkelsen man lager seg. Jeg kan sitte i timesvis og justere vidde på haka, vinkel på nesa, bredden på hoftene… Aion er langt penere enn Conan, og fungerer bedre (i AoC får du av og til hår som henger “gjennom” ansiktet osv).

Jeg liker hvordan de to faksjonene er delt inn, og hvordan de fungerer – jada, du har en mørk og dyster rase, med klør og svarte vinger, men de er ikke ONDE, de bare hadde uflaks og ble fanget på bunnen av verden når verden kolapset! De er praktisk anlagt og tar vare på miljøet sitt. De undervakre, lyse vesnene på toppen av verden er disgustingly selvtilfredse og overlegne i holdning.

Spillmessig er opplevelsen mye det samme som i WoW. Vi kaster spells og løper rundt, og oppdragene og historiene er velkjente. Drep ti av disse, samle fem av disse. Verden er vakker, og effektene finurlige – men det er ikke noe i spillopplevelsen som gir en “OMG DU MÅ BARE PRØVE DETTE SPILLET”-reaksjon fra min side. Skulle jeg startet på nytt nå ville jeg kanskje valgt Aion over WoW pga utseendet, men jeg bytter nok ikke helt bort fra WoW med det første.

Klasseinndelingen i Aion er morsom – sånn til å begynne med synes jeg den virker noe begrenset, men jeg går ut i fra at dette går seg til ettersom man stiger i level og får større variasjon i spells og egenskaper. I utgangspunktet er det bare fire klasser, som hver igjen deles i to når man blir level 10. Som prest kan jeg velge mellom cleric og chanter – hver med litt forskjellige healingspells og combat-muligheter.

Det siste jeg rakk å teste var professions. Og det virker som en god løsning! Hver character kan lære seg ALLE professions opp til et visst nivå. Deretter må man velge en man kan spesialisere seg i. Det koster å få opp alle professionsene, men det er deilig å være i stand til å samle alt av materialer (metall, planter, trevirke, osv) og å kunne bruke dem.

Oppsummert? Aion er et vakkert, vakkert spill, det er behagelig å spille – velkjent fra andre spill, og med gode historier – og ser ut til å fungere bra selv i beta-versjon (mindre bugs enn hva AoC hadde selv etter release).

Et par screenshot (klikk for å se dem større):