M og jeg var på alle tiders nydelige kjøretur i dag! Svinkaldt, -19, men med kjeledresser, fleecehetter, luer, votter, tjukke sko og hvert vårt pledd holdt vi varmen i vogna. Alma fikk beholdet ullteppet sitt på under selen, og virket i godt humør der hun jogget på skogsstiene under rimdekte trær. Teppet og Alma rimet forøvrig ned, så det så en stund ut som om vi hadde en isbjørn foran vogna.
Det er så vakkert ute nå!
Hva gjør dere når det er masse masse snø ute?
Jeg drar på lange rideturer og koser meg – det tror jeg Alma gjør også. Hun får et ekstra kick når det ligger en halvmeter med puddersnø hun kan brøyte seg frem i, det er lite som slår en gallopp så snøyføyka står! Vi har vært på to kjempefine skogsturer, og jeg er så glad for at jeg har en hest som er stødig på beina! Halve tiden ser vi hverken akkurat hvor stien går eller hva som ligger under snøen, men Alma snubler nesten aldri uansett hva vi støter på. Det er ekstra trolsk i skogen når det ligger snø på alle trærne og den stien vi rir på mange ganger i uka blir helt ugjenkjennelig og fremmed med et tykt teppe med snø.
Vi har en aldeles strålende jul. Vi feiret på Låvetun med mor og far, verdens tøffeste bror, tante og onkel, fetter og kusine, og mommo og moffa. (Kusine er forøvrig operasyngedamediva, og da hun sang i kirkejulekonsert for noen dager siden fikk hun stående applaus, som den eneste noen gang på 32 år i den kirken! Det er litt kult.) Det var fantastisk god mat, masssse pakker og stor stas for alle. Med masse dyr og manglende dyrepass ble ikke oppholdet så lenge som det normalt ville vært, noe jeg synes er litt kjedelig, men vi får ta det igjen en annen gang.
Låvetun er liksom julehuset over alle julehus:
Det kom sannelig nok snø også! Vi reiste tidlig den 24de for å rekke alt vi skulle, så vi dro i fra umåkt gårdsplass. Det var fryktelig dumt, for det snødde tett det neste døgnet og når vi kom hjem måtte vi måke av et knehøyt lag med snø før vi kunne få kjørt bilen opp til garasjen. Ikke at det syntes at vi hadde måkt morgenen etter, for da var det sannelig like mye snø der igjen! Helt spesielt, tror nesten ikke jeg har sett det snø SÅ mye på så få døgn før. Skal man bedømme ut i fra haugene vi har nå, så har det kommet like mye snø som det kom i løpet av november og desember i fjor – og da syntes vi det var mye snø, med måking nesten hver dag. Bildet under er fra førstedag, og første omgang måking:
Fireflies acapella
Stallgrøtfest
Graving av selvfisket laks.
Vinterkjøretur
Nissegiraff
Ettersom vi er oss, så ble det med en pen bunke bøker på ferieturen vår. (Og det var enda godt, for vi leste virkelig mye der nede!)
Hva annet kan man forvente når man er på et sted som legger opp til at livet SKAL gå litt langsommere, og man i tillegg har tilgang på verdens mest fantastiske hengekøye?
Min bunke besto av blant annet:
To Mike Carey bøker – bok fire og fem i serien om Felix Castor, detektiv/eksorsist og fløytespiller. Jeg digger denne serien, den har alt det en klassisk detektivhistorie skal ha (han jobber ut fra sitt slitte, skitne kontor, verden er generelt i mot ham, han drikker for mye, det er en mørk og stormfull aften, han elsker en dame som er alt for classy for ham – og som uansett er forelsket i en annen, selv om denne andre er besatt av en demon, men nok om det…) og i tillegg har gode enkeltstående historier ved siden av en sterk rød tråd gjennom alle bøkene. Tonen er god, og samtidig er det forholdsvis lettleste bøker.
The rise of the Iron Moon – en ny bok av Stephen Hunt *squee*! Etter å ha plukket opp den første boka på
trynefaktor har jeg forelsket meg helt, denne (den tredje i serien) var kanskje noe svakere enn de to foregående, men fortsatt deilig deilig steampunk, med de samme elskverdige hovedpersonene og fengende historien. Kan anbefales på det varmeste!
Det snør! Selv utenfor kontorvinduet mitt midt i Oslo sentrum laver det ned store, vakre filler i dag. Sånt må man da bare bli glad av? Snøen ute nå er sånn snø som Rolf Jacobsen skriver om i diktet Januar:
I januar da verden er full til overmål av sne
som møter deg med glade bjeff mot ruten
og legger seg lydig ned foran alle dører ut
som en stor vennlig hund
som kommer med tungen og vil slikke deg på hendene.
(Les hele diktet litt ned på denne siden.)
myk, fluffy, leken snø. Herlig! De (de altvitende DE, jeg vet ikke helt hvem de er, men de vet nok hva de snakker om) sier at snøen kanskje blir liggende til over jul også. Jeg håper det!
Kanskje blir det nok snø til at jeg kan få kjørt slede i år også? Inne i den gamle delen av låven på stallen henger det en fantastisk bjellekrans som bare skriker etter kanefart. Alt jeg trenger er noen som kan låne meg en arbeidssele – for det har jeg ikke råd til selv akkurat nå, og sleden er for tung og uhåndterlig til å trekke med travselen.
Alma fikk på seg broddsko og snøsåler i forrige uke, og ser ut til å trives i vinterværet. Skulle bare mangle forresten, kaldblods som hun er! I går var vi ute sammen med Andiamo og S på ridetur, kjempekos! Kaldt, stjerneklart, nysnø og lykkelige hester, blir det stort bedre?
All respekt til hovslagere! Snakk om folk som må være sterke, tålmodige, rolige, nøyaktige, de må ha forståelse for hestens bein og hovoppbygning og helse og bevegelser, og i tillegg ha glimrende hånd-øye-koordinasjon.
Jeg tok av skoene på Tooske på stallen i går, og i dag er jeg megastøl! o_O Etter en times tid hvor jeg ikke bare holdt hoven oppe, men tidvis også holdt hele vekta til hesten, så merkes det i låra!
Ta av sko er i utgangspunktet greit nok, rett ut taggene på siden og jobb med tang på skoen til du får ut nok av spikeren til å dra den ut. (Trikset er: dra i skoen til spikeren kommer litt ut, bank skoen inntil igjen – og vips har du nok ute til å få et godt tak i spikeren med tanga.) Rinse and repeat. Skoen er nemlig festet med spiker slått inn fra undersiden av hoven, gjennom hovveggen på siden, deretter bøyd nedtil og klippet av.
Vel, greit nok. Sånn med unntak av at skoen selvfølgelig er festet GODT for at den ikke skal falle av og at taggene på siden som regel er bøyd svært pent inntil og klippet tett, slik at når du står der med hestebeinet klemt mellom låra og hodet opp ned er det ikke så enkelt å få lirket verktøyet inntil taggen og banket løs med hammer.
Når hesten i tillegg overhodet ikke er samarbeidsvillig, og tilkjennegjør dette med å legge ALL sin vekt på det beinet du står og holder – da har du et problem.
Men det gikk, jeg brukte fryktelig lang tid på den første skoen før jeg fikk inn teknikken igjen, og måtte sette ned foten til Tooske litt for ofte før K kom og sa at jeg måtte bare være streng med henne – med eierens tillatelse kunne jeg dermed boffe til Tooske når hun forsøkte å ta et steg med meg som protese, og dermed gikk alt så meget bedre.
Det er litt gøy å få til sånne ting også! Jeg har en gang også lært hvordan man slår inn en sko, men synes det er alt for skummelt å banke inn spikere på egenhånd – dra dem ut er liksom greit nok…
Jeg snublet over dette diktet på nettet, og har ikke klart å finne forfatteren, dessverre… Men tar sjansen og poster det alikevel (fysjom, og jeg kaller meg bibliotekar? tsk). Uansett – det er ganske treffende, det hender seg prioriteringene blir litt skakke når man holder på med dyr.
Jeg TROR ikke jeg er fullt så ille som damen i diktet 
My Wife And Her Horse
My wife she has a quarter horse, with flaxen mane and tail.
She thinks he is the finest thing that ever jogged a rail.
She calls him Dandy Darling, and if the truth I tell,
that fancy pampered quarter horse has made my life pure hell.
My wife she used to cook for ME and serve it with champagne.
Now she’d rather feed that horse and fix his special grain.
She rides him every morning, and grooms him half the night.
The last time that she kissed ME it was just to be polite.
He dresses better than I do, with matching wraps and ties,
my wardrobe’s so neglected now that I attract the flies.
One day my wife was shopping, she was down at the mall,
and fancy pampered DANDY was just standing in his stall.
He looked so smug and sassy, that I began to grin,
I’d saddle that fat sucker, and take him for a spin.
I’ve wondered since if cues I gave, he might have misconstrued,
for when I climbed aboard that horse, he rightly came UNGLUED.
He bucked and spun, and snorted fire, and threw me through a fence.
I saw big stars and there are teeth that I ain’t heard from since.
My wife came home and saw me, just a lying in the dirt,
she rushed up to her HORSE and asked him, “Sweetheart are you HURT?”
He’d scratched his nose a little bit, and the memory galls me yet,
she left me lying in the mud, and ran to call the VET!!!
Recent Comments