Alma har dratt på seg no uhumskheter på bakbeina i vinter. Hun har skurver – eller egentlig noe som minner om veldig tykt flass – i hovskjegget på begge bakbeina (men pussig nok ikke på den sårbare huden inne i selve kodeleddet), og det KLØR! Hun står på tre bein, og strekker halsen bakover for å få tygget på hovskjegget o_O (Ingen skal komme her og si at Alma ikke er myk altså, for hun når faktisk helt bak og står i bue for å få klødd seg.)

Antageligvis har hun fått mugg, en bakterieinfeksjon i huden. Heldigvis ser det ikke ut til at det påvirker humøret hennes, men jeg har satt i gang en kur med vasking med lactasyd og store mengder hibitane eller heliosan på smørt etterpå. Håper det hjelper, håper også at sommeren i år blir tørrere enn den i fjor, siden fukt og gjørmete innhegninger øker sjansen for mugginfeksjon.

Forøvrig fikk jeg skodd henne igjen i forrige uke – på høy tid. Det gikk 10 uker, i stedetfor de 6-8 som skoeren anbefaler *rødme* Ikke bra! Men hun hadde heldigvis ikke blitt skeiv i beina, så det gikk fint.

Det er så kjedelig om dagen, kaldt og mørkt og trist – jeg har klart å miste ALL inspirasjon til å holde på med Alma. Jeg klarer ikke inspirere meg selv til å drive bakketrening (og da er det bare dumt å prøve, jeg har null tålmodighet), jeg orker ikke ri på banen, og pga skiløyper OVER-FREAKING-ALT i skogen er vi redusert til to tur-løyper, og jeg er forferdelig lei av begge to. Det kjennes veldig meningsløst ut alt jeg gjør om dagen. Sukk. Håper det løsner og blir moro igjen bare det blir varmere i været og de hersens skiløypene smelter bort.

(Ikke at jeg har noe i mot skiløyper egentlig, men kunne de ikke begrenset seg til et par runder i skogen? Trenger de å ha løyper på ALLE stiene – som alle går mer eller mindre parallelt – slik at det ikke blir igjen NOEN stier til oss?)

Gammalgrass spilte på By:Larm, og ved en henvendelse til publikum om det var noe de ville høre fikk de “Super Mario” som svar. Carstensen er ikke den som lar seg stoppe, så her får dere Mariolåta på fele, trekkspill og bass:

There are three instrinsic elements to maintaining the smooth working order of a library; shelving, record keeping, and leaving a loaded, well-oiled Glock 17 9mm semi-automatic pistol under the circulation desk in the event that vast hordes of undead come seeking the forbidden lore contained in the Necronomicon.

(Fra Rex Libris)

Så langt i dag har jeg brukt 2 timer på Facebook – på jobb. *GISP* tenker du sikkert. Unnasluntrer!

Men neida Her i gården blir vi på det sterkeste oppfordret til å bruke Facebook og andre sosiale medier. Gjerne i arbeidstiden. Det er DER studentene – og de prospektive studentene – våre befinner seg, altså er det der vi må være også. Det er en fin balansegang, vi skal være tilstede – men ikke FOR tilstede slik at vi skremmer vekk studentene. Gruppa for NITH var ikke spesielt aktiv i utgangspunktet, men etter at vi gikk inn og tok i bruk wall’en der til informasjon har den dødd omtrent ut. Min mistanke er at studentene nå ikke tør/vil skrive der fordi vi ble for synlige.

Da har vi større suksess med Fan-pagen vår som brukes mot prospektive studenter. Vi har fått over 2000 fans i løpet av messe-sesongen, og det tikker stadig inn flere. Vi svarer på spørsmål og foretar store deler av opptaksarbeidet vårt der. Vi har også opprettet internettfaddere, nåværende studenter som er kontaktpunkter for hver av studieretningene våre.

Derfor sitter jeg på Facebook i arbeidstiden, jeg svarer på spørsmål og jeg godtar venneforespørsler fra studenter (og sjefen o_O). I dag har jeg også opprettet en ny fan-side for Dare to be Digital – Skandinavia, og kommer til å bruke den som infokanal om konkurransen.

Ulempen er selvfølgelig at jeg har blitt en mye mer offisiell person på Facebook, om det er måten å si det på. All den tid jeg hadde min egen konto og bare hadde en og annen student på lista som jeg kjente litt bedre enn andre kunne jeg slarve og fleipe og kommentere forholdsvis fritt (jeg følger ALLTID min egen vær-varsom-plakat, og forsøker å unngå negativitet). Etter at jeg har begynt å kommentere/svare/spørre både i forbindelse med NITH, studiene våre, Dare to be Digital, spill i bibliotek, og andre mer seriøse emner, så føler jeg større press på å kutte ned på det private – mindre fleip og mindre info. Facebookprofilen min har tatt steget mot en mer profesjonell holdning.

Det er ikke det at jeg har noe i mot å dele meg og mitt med verden – det har jeg alltid gjort og kommer nok alltid til å gjøre, men for meg går det en grense for hvor mye jeg kan dele på en konto, og samtidig være profesjonell. Det har med settingen å gjøre – Jobb-stjernesøkeren og Hjemme-stjernesøkeren er tross alt to forskjellige personer, og slik må det være.

Har dere noen tanker rundt dette?

NITH har fått æren av å være region-champion for spilldesignkonkurransen Dare to be Digital – en konkurranse for spillstudenter fra hele verden. Vi skal arrangere den skandinaviske utvelgelsen, og gruppen som vinner her får et stipend som dekker reise til Skottland og opphold der i ti uker for å jobbe frem en prototype av spillet.

JEG har fått æren av å være prosjektleder for region-finalen. I den forbindelsen var jeg oppe på Høgskola i Gjøvik i går for å snakke til programmeringsstudenter og andre med spill-interesse, noe som gikk sånn passe – det var ikke den største folkemengden som dukket opp… Foreleseren som slapp meg til i timen sin var til gjengjeld brennende engasjert, og lovet å pushe saken videre til studentene sine.

Det var utrolig hyggelig å se igjen HiG. Jeg gikk der i 2000-2002, og må si at det var en fantastisk tid. Gjøvik i seg selv er for meg akkurat passe stort, men det som gjorde det så bra var studentmiljøet. Mange nok til at det ikke ble FOR tett, få nok til at det ble sammenknyttet og folk deltok på aktiviteter og fester.

Å starte på en skole HELT uten kjente (faktisk ingen hjemmefra som søkte seg til HiG samtidig som meg) og flytte inn på et studenthjem (Nordbyen) med delt bad og kjøkken med ti andre er noe av det beste og lureste jeg har gjort noen gang. Beklager klisjeen, men snakk om å finne seg selv på nytt – miljøendring kan være meget befriende.

Jeg har stadig øyeblikk hvor jeg savner gangfester, fellesmiddager, muligheten til å rusle nedover gangen med åpne dører og mulighet til å slå av en prat hvor som helst. Jeg savner Huset og kantineslarv og UKA, grillfester og forelesninger. Jeg savner å ha IRC kjørende hele dagen, bordtennis i kjelleren og angrep på hverandres hybler (to luringer byttet en gang ut døra med døra til badet mens jeg sto i dusjen – døra til badet gikk fint på hengslene til hybelen min, men den var 10 millimeter større, slik at jeg ikke fikk lukket den igjen når jeg kom tassende tilbake iført bare badehåndkle…).

AH! Those were the days.

Vakker og viktig! Via http://www.fullthus.com/blogg/

Embrace Life – always wear your seat belt

Langhåret, originally uploaded by StarseekR.

Langhåret