Bibliotekarer, utestemme, tøfler og toleranse

Mariann Schjeide sier smarte ting om hva bibliotekene trenger – mer synlige og lidenskapelige bibliotekarer som snakker med utestemme, har meninger og står for dem. Jeg er hjertens enig, og har lyst til å legge til en ting: Som er tolerante ovenfor hverandre. For når man får et offentlig rom fullt av lidenskapelige, synlige og høylydte bibliotekarer må vi også godta at innhold kan få lov til å trumfe form, at ting sies på en annen måte enn vi selv ville gjort, at noen mener noe litt annet enn det en selv mener – dersom det fører til at biblioteksaka løftes og fremmes.

Det betyr at vi må godta ku-kostymer, monstertøfler og rare spørsmål. At vi kan ta en debatt uten å henge oss opp i detaljene og raljere over ordvalg fremfor sak.

Mariann etterlyser flere type 3 bibliotekarer, de som elsker å drive med utadrettet formidling. Yrket trenger definitivt å rekruttere flere som er født inn i denne typen. Men ikke overse de folka vi allerede har. Det er mulig å komme seg fra type 2 (motvillig formidler) og sågar type 1 (de som får en nær-døden-opplevelse ved tanken) til type 3. Hvis man får oppmuntring, sjansen til å prøve seg, konstruktive tilbakemeldinger og kanskje tilogmed litt skryt på veien. Kanskje trenger man litt staffasje mens man prøver å jobbe seg fra en type til en annen. Kanskje trenger man monstertøfler eller en teit tittel. Kanskje et ku-kostyme eller en annen maske å gjemme seg litt bak mens man trener.

Eller kanskje det ikke er en maske, men et verktøy for å nå frem.

Leselek i byen?

 

Jeg har lyst til å lage et bibliotekspill:

1. Finn en forfatter som kan lage en kort historie/et dikt
2. Finn en dyktig gatekunstner (eller flere)
3. (Siden vi er bibliotek og bør gjøre ting lovlig) Finn gårdeiere, gjør avtale med kommunen osv
4. Spray stensilerte og illustrerte sider av historien utover byen
5. Utfordre publikum til å finne alle og sette dem sammen. Kanskje kan det hele leses i mange ulike rekkefølger? Kanskje må de samle sider, ta bilde av dem og lese helheten til slutt.

 

Play! Spill i bibliotek

stmld_dataspillSpill er kultur. Dette vet vi, det er liksom ferdig snakka og skrevet. Men når vi så har disse uttrykkene for kultur på hyllene, hva kan vi gjøre med dem? Kanskje mer interessant – hva kan de gjøre for oss?

Miguel Sicart, spillforsker ved IT-universitetet i København, sa følgende på spillkonferansen Counterplay14:

“I want dangerous games. I want games that make us play wrong. Make us say: Look what the game is making me do!

I want games that fuel nights full of friends, smoke and alcohol. That makes us dream and want to go out and destroy theworld.”

Spill tilbyr sterke opplevelser hvor spilleren selv tar en aktiv rolle i historien. Det er ikke nødvendigvis spillet som objekt som har verdi: Mirror’s Edge, Assassin’s Creed, Doom – dette er spill som har hatt og fortsatt har betydning på mange plan. De forteller, utfordrer, endrer vår oppfatning av spill som medium, men det er ikke selve spillet som er det viktige. Hvis du går tilbake og spiller Doom nå blir du trolig skuffet, men når det kom, og første gang man spilte det? Fantastisk! Mindblowing!

Disse spillene forteller, utfordrer, og endrer vår oppfatning av spill som medium. Allikevel er det ikke selve spillet som er det viktige, det viktige er hva spillene gjør med oss: hva vi sitter igjen med etterpå, tankene, opplevelsene og samtalene vi har, og hvordan dette påvirker det vi spiller/leser/ser på i ettertid – det er dette vi som spillere og spillformidlere må ha fokus på. Og man trenger ikke de store, mest omtalte, mest fancy spillene eller de med mest realistisk grafikk for å få sterke opplevelser- heldigvis for bibliotekene.

Det finnes en stadig økende mengde gode, rimelige indie-spill som for eksempel Papers please, hvor du er passkontrollør ved en fiktiv grense og må vurdere de som ønsker å komme inn i landet ut fra papirene de kan presentere. Etterhvert får du høre konsekvensene av valgene du gjør.

papers please

Journey, som blant annet gir en merkunderlig samspillopplevelse helt uten å kunne snakke sammen eller vite hvem du spiller med.

Journey-Desert-Trek

The Stanley parable som utforsker valg, frihet, historiefortelling og virkelighet.

stanleyparable

Du har spill som The Walking Dead – som jeg faktisk måtte stoppe å spille, lenge. Det er et adventurespill, med en rekke valg som man må ta raskt når situasjoner oppstår. Jeg tok meg selv i å bevisst gjøre valg som kun gavnet meg selv. Det finnes kanskje ikke noe riktig valg i enkelte av situasjonene man havner i, men jeg endte med å tenke «Er dette MEG? Er jeg så kald og beregnende?»

Tobias Staaby fra Bergen bruker forøvrig The Walking Dead i etikk-forelesninger på VGS (Zombie Based Learning). De spiller sammen i klassen, spillet pauses ved kritiske valg og elevene argumenterer seg frem til hva de bør gjøre basert på etikk-prinsipper lagt frem i undervisningen tidligere.

Eksemplene er mange, og det finnes tyngre og mer alvorlige spill enn jeg har nevnt her (noen eksempler er samlet i Phil Stuarts presentasjon fra Counterplay14).

Uavhengig av hvilke plattform og spill du har tilgang på, her er noen forslag til spillarrangementer.

Playfulness / lekenhet

Blant utviklere snakkes det en del om Emergent Gameplay: Det er mange måter å ta i bruk spill på, og ofte vil spillerne overraske deg og gjøre ting med eller i spillet som ikke var planlagt. Gi dem en sjanse og se hvor det fører! Dette gjelder først og fremst spillutviklere – men også bibliotekene som tilbyr spill.

Dere som har spill stående fremme og tilgjengelig i biblioteket: Har dere observert hvordan folk spiller? De spiller sammen – de ser på, kommenterer, heier, konkurrerer, samarbeider, diskuterer. Spill er en sosial greie.

I tillegg er det stadig flere som snakker om kombinasjonen av lek og spill. (Så mye enklere på engelsk: PLAY!) Playfulness er et begrep brukt stadig oftere både inn i bedriftsstrategier, i markedsføring, i utdanning og andre områder.

Med så mye fokus som det er om dagen på bibliotek som møteplass og bibliotek som debattarena er min påstand at spill og lek passer inn som hånd i hanske.

Dere har sikkert sett det – boksirkel, debattmøte, forfattertreff eller mellom hyllene i hverdagen. Folk kommer inn, litt stive i kroppsspråket, setter seg på bakerste rad med minst et sete mellom seg og nestemann, venter til den forrige personen er ferdig med å kikke i hylla før de går bort selv. Det er sjelden man tar initiativet til en samtale mellom bokradene.

Har dere også sett hva spill og lek gjør med vilt fremmede mennesker? Når de tør å hoppe ut i det? Denne filmsnutten er fra et reklamestunt i Nederland, men jeg synes den illustrerer det hele godt!

Nei, det er ikke for alle, men de aller, aller fleste lar seg rive med. Bildene under er fra London før OL – 99 tiny games ble plassert ut i byen for å få opp stemningen og få folk til å møtes/snakke sammen på nye måter før og under arrangementet.

99-tiny-games2
99-tiny-games-london

Hvis det er lagt til rette for lek og spill vil det bli lekt og spilt. Eksemplifisert i denne tweeten fra litt tidligere i vår.

paradis

Jeg sier ikke at man skal tvinge alle debatt-tilskuere til å hoppe paradis før debatten, men hvis man HAR et tilgjengelig vil noen hoppe. Det gjelder dataspill også, konsoller, DDR-matter, gamle arkademaskiner er gull om man kan få tak i dem. Det kombinerer historie, kultur og mingling i pauser. Det gjør at fremmede kommer i snakk på en annen måte.

Det beste er at denne møteplassfunksjonaliteten som tidligere nevnt ikke forutsetter de mest shiny konsollene eller de nyeste storspillene. Forutsetningen er at det ser innbydende ut, at det ser ut som om det er LOV og at det er intuitivt å hoppe ut i det. Et Wii-spill på storskjerm, en Xbox med Kinect og en skjerm så man ser seg selv i bildet når man går forbi, en ansatt eller to som drar i gang en utfordring, en arkademaskin med innbydende knapper. Noen vil trykke på ting, andre vil komme for å se på.

Så til slutt, en liten oppfordring: Lag et spillområde som ikke utelukkende er for barn, kombiner gjerne enkle brettspill, fysiske spill (dansematter, kinect etc), tennis på en stang om det er plass, noe med store knapper og konsollspill med flerspillerspill… så mange muligheter! Legg så pauser under arrangementer til dette området, eller sett opp en spillmaskin der dere tar kaffepausen. Spillene trenger ikke dominere, men dere vil fort se at de kan være et verdifult tilskudd.

Spillformidling for voksne – noen lenker og referanser

Dette er noen referanser og anbefalte lenker i forbindelse med foredraget “Spillformidling for voksne”, holdt på Deichmanskes spillseminar 29. november 2012. Del 1 ser du her og del 2 ser du her.

 Anbefalte sider

Spillpikene: www.spillpikene.no

VG Spill, med den strålende serien «level up» http://www.vg.no/spill/ (ex-nith-student)

Dagbladets PressFire: http://www.pressfire.no/

The Escapist spillsirkel: http://www.escapistmagazine.com/forums/read/6.44954-The-Escapist-Game-Circle-Psychonauts

Penny Arcade – tegneserie, spillomtaler og den evig fantastiske Extra Credits som ser nærmere på spillbransjen, spillutvikling, spillhistorier og alt rundt spill: http://www.penny-arcade.com/patv/show/extra-credits

Facebook-gruppen for Nordic Gamebrarians: https://www.facebook.com/groups/nordic.gamebrarians/

Og mye, mye mer…

Noen kilder

ESAs gamerdemographics fra: http://www.theesa.com/facts/pdfs/ESA_EF_2011.pdf

SSB, Norsk mediebarometer 2011 http://www.ssb.no/emner/07/02/30/medie/sa128/spill_tekst.pdf

Thomas Vigilds oppsummering fra Game On! Dansk seminar om spill 2012: http://dl.dropbox.com/u/25769331/Game%20On!%2012/id%C3%A9er%20fra%20workshop.pdf

Flere av foredragene på samme arrangement: http://gameon12.tumblr.com/

Penny Arcade – tegneserie, spillomtaler og den evig fantastiske Extra Credits som ser nærmere på spillbransjen, spillutvikling, spillhistorier og alt rundt spill: http://www.penny-arcade.com/patv/show/extra-credits  FEKS episode 8 i sesong 5, hvor de tar opp innhold i spill, skal man bare fokusere på MORO?

Game Theory, Kellaway Lucy. Financial Times: http://www.ft.com/cms/s/2/41f8bcc0-1158-11e2-a637-00144feabdc0.html#axzz29LynM8MU

Freeman, Kate. Teenagers, e-reader owners still visit libraries: http://mashable.com/2012/10/23/embargo-oct-23-1201-a-m-et/

…GAME OVER!

Tiltaks/arrangementsforslag i spillformidling til voksne

Dette er del to av foredraget “Spillformidling for “voksne””, holdt på Deichmanskes spillseminar 29. november 2012. Første del ser du her, noen lenker og referanser finner du her.

Jeg har her tenkt hovedfokus på voksne, men de fleste arrangementene funker trolig for alle.  Husk å dele inn i grupper som matcher hverandre og vær bevisst hvem du snakker til og hvorfor!

Lag innbydende spillstasjoner som ikke utelukkende er for barn, gjerne rene voksenstasjoner hvor de kan prøve det de måtte ønske av «voksenspill» på egenhånd. Om det så bare er en tralle med en skjerm og en konsoll på – ha et tilbud i voksenavdelingen.

Har man et eget spillrom/grupperom/auditorium kan man invitere til samlinger – samarbeide med lokale bedrifter, foreninger, klubber, aldershjem, sykehjem… lavere terskel å komme hvis det er i flokk og arrangert. Møtes før fredagspilsen eller som avbrekk i seminar eller bare sosialt tiltak for å spille Forza (populært bilspill), eller Fifa eller Wii sports eller Rock star eller tilsvarende? Gøy å se på, gøy å spille, gøy å kommentere. Noen liker å se på, uten selv å spille – fellesskap.

Marker ting som skjer med relevante spill. I kulturhus i nærheten av kino? Kom og spill Batman før du går på filmen, vi har forresten også tegneserien. OL? Sportsarrangement og storskjerm med sport. Liverpoolkamp i kveld? Spill matchen med kompiser før du ser the real deal.

Installere WOW free-to-play (opp til lvl 20) på en serie pc’er og inviter foreldre, lærere eller andre til å komme og se hva som fenger og hvordan det funker. Kanskje til og med bare mødrene en kveld? Viktig å ha fokus på samarbeidet og samspillet, må være flere enn 2 spillere. Drep Hogger sammen!

Lag kombinerte utstillinger – tenk transmedia. Ikke ha rent fokus på spill, men legg inn spill alle steder det kan passe seg, det er flere muligheter enn de fleste tror. Grunnholdningen at spill er på samme linje som andre medier tror jeg er viktig, man skal ikke fronte spill MER enn annet materiale (så barnslig), men ikke mindre heller. Komboutstilling om renessansens Italia? Romaner, fagbøker om viktige personer fra tiden, arkitektur og mote, og Assassins Creed. (Brukes til og med i skolesammenheng: http://dataspilliskolen.no/ og  http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=_w38NdfT4_8#!)

Spillsirkel? Prøvd i et dansk bibliotek, vanskelig fordi man må forholde seg både til historien og til spillmekanismene når man vurderer et spill. Historien kan være fantastisk, men spillet blir alikevel dårlig hvis du ikke skjønner hva du skal gjøre eller hvor du skal gå. Danskene prøvde å holde seg til historien, og klarte ikke å balansere opp vurderingene. Jeg tror at mange ville elsket et format hvor de kunne møte andre med samme lidenskap for spill og diskutere – jeg hadde følt meg ensom uten jobben hvor folk spiller de samme spillene og kan dele erfaringer/opplevelser.Det finnes en mengde spill man kan og bør vurdere, spill med sterke historier og ikke alt for bratte læringskurver.  Man kan forelske seg i spillpersoner, og la seg rive med av en historie, og produsentene er flinke til å legge inn valg og opplevelser som fint kan diskuteres og deles. Batman, LA Noir, Uncharted, Dragon Age, Mass Effect, eksempler på filmatiske spill med enkle læringskurver og appell til de som liker intrikate og gode historier.

Barcraft-kveld? En del har nok hørt om fenomenet – var på nyhetene for ikke så lenge siden som en kuriositet, ble også kjørt en stor variant inne på Oslo S. Ha infokveld: Demonstrere-sports, fortell om omfanget, la folk prøve spillene selv og kjør så proffene på storskjerm. (Trenger ikke være alkohol/servering involvert.)Starcraft: 12 millioner spillere, DOTA-turnering med 1 million dollar i førstepremie, LOL-turnering hvor deltakere fra USA, Europa og Asia møttes hadde sammenlagt over 1,6 millioner tilskuere, med 210.000 tilskuere på finalekampen… Nettopp VM i SC: Sørkoreaneren som kaller seg PartinG ble verdensmester i Starcraft 18. november. Premie på 100.000 dollar.

Tør du og kan du nok: Kjør en temakveld med problematiserte spill. Man kan ikke egentlig diskutere disse spillene uten å ha spilt dem selv – kom og prøv i biblioteket. Vær tydelige på at de har aldersgrenser og at de overholdes (altså VOKSENAVDELINGEN folkens!). Fortell om historien, hvordan spillene spilles, hvilken effekt scenene er ment å skulle ha og hvordan de aller fleste spillerne faktisk reagerer på slike scener (mye diskusjon blant spillerne selv om terroristscenen i Call of Duty (COD): Modern Warfare hvor man kan skyte barn og sivile, de fleste hadde avsmak – men kanskje selve avsmaken og diskusjonen er et mål i seg selv?) Det er ikke noe GALT i å ha demonstrert et spill hvor deltagerne sitter igjen og fordømmer spillet, så lenge de har fått en grundigere forståelse for spillet og historien og den ene scenen enn å ha sett på nyhetene at «det er et spill hvor man skyter barn». Slutt å bare SNAKKE om spill – kjempefint at man tar inn Faltin Karlsen (herifra) til å snakke om forskning på hvorfor spillene ikke er farlige, men igjen – man må ha SPILT spill, og mer enn bare å ha dyttet rundt på ting på skjermen i en fem-minutters tid for å få forståelse for mediet.

Bygg ut en voksensamling med popkultur. Noe av det kjipeste jeg vet er «lokk dem inn med spill, send dem ut med bøker». Spill har verdi i seg selv. MEN crossmedia/transmedia Transmedia/cross media  (http://en.wikipedia.org/wiki/Transmedia_storytelling) gir en ekstra dimensjon, utdyper verdener og gir mer kjøtt på beinet for karakterer, og kan være inngangsport til større opplevelser enn via bare ETT medie. Eksempler : Tegneserier, brettspill, dataspill, film/serier – The Walking Dead om noen kjenner til det? Kjempepopulær zombieserie, og også en helt strålende tegneserie ikke så mange kjenner til + et spill som gis ut i kapitler og blir hyllet av alle typer spillere. Det samme med Batman, hvor spillene har gode historier og er fantastiske spillopplevelser i batman-universet. Fandom-universet er stort, og mange ønsker et sted hvor man kan møte andre med samme interesse. Bibliotekene kan og bør være dette møtestedet!

Har dere seniorsurf? Varm opp til dagens økt med Wii/Kinect/PS Move. Kanskje de lar seg rive med og man kan ha egne spillkvelder 🙂

Kjør jentekvelder med typiske «guttespill». FPS og RTS. Mange har lyst til å prøve seg og trenger bare et miljø hvor det er greit, og hvor man møter «likesinnede» på samme nivå.

Lag brukerstyrte fora – en skjerm med brukernes egne spillomtaler fortløpende oppdatert? Eget forum på biblioteksidene? Lag et miljø, hvor er sjakk-klubb-varianten for dataspill? Diskuter strategier, erfaringer, nyheter ++

Jeg kan ikke nok selv til å gjøre halvparten av disse tingene – men vil tro at det finnes modige bibliotekarer der ute som har kjørt filmkvelder med problematiske/utfordrende filmer. Eller har sosial forståelse nok til å bygge opp en «spillsirkel» eller et lignende format hvor man kan møtes og snakke om spill uten at det blir kleint.

Det er et så vidt spekter over områder man kan ta i bruk spill, at det er bare kreativiteten som setter en stopper.

Neste bloggpost inneholder en lenkeliste med anbefalte ressurser og noen kilder.

Spillformidling for «voksne»

Dette er del 1 av foredraget “Spillformidling for voksne” holdt på Deichmanskes spillseminar 29. november 2012. Del 2 ser du her, og lenker og referanser finner du her.

Voksne spillere

Stereotypien av spilleren som en ung mann brytes om man ser på tallene fra ESA (den amerikanske bransjeorganisasjonen), hvor gjennomsnittsspilleren er en 37-år gammel kvinne, eller SSB sitt mediebarometer for Norge som viser at dobbelt så mange kvinner som menn over 45 spiller dataspill på en gjennomsnittsdag. Nå vil jeg kanskje ta disse tallene med en klype salt, de teller med alle som er casual gamers: minispill på telefonen/facebook og lignende. Alle disse er kanskje ikke mottagelige for videre spillformidling. Samtidig har generasjonen som vokste opp med spill fra det ble riktig stort her hjemme på 80-tallet blitt voksne sammen med en stadig mer moden spillindustri, og interessen er definitivt tilstede enda! I min vennekrets spiller de aller fleste (ikke jentene, jeg har en jobb å gjøre der) og vi har LAN hver høst hvor vi møtes med playstationer og sitter en hel helg og spiller sammen. Gi oss en scene hvor vi komfortabelt kan møtes!

Hvorfor formidle spill til voksne?

Viktig å vite hva man vil oppnå, hvorfor man skal oppnå det og hvem man vil nå.

Definer «voksne». Ønsker man å nå 17åringer? 20? 30? 50? 60? Undersøkelser viser at elever ved videregående skoler bruker biblioteket i stor grad. 20-50 og oppover er kanskje den vanskeligste gruppen å nå med tanke på spill?  De som spiller kjøper selv, de som ikke spiller ser på det som barneaktivitet. Man kan neppe si «spillkveld for voksne» og få inn en stor folkemasse.

Det viktige er å spesifisere brukergrupper ganske smalt etter alder, nivå (spiller fra før? Ikke spilt før?), interesser og så videre. Du kaller ikke inn til uspesifisert litterært arrangement heller. «Vi har bok-kveld! Masse info om bøker!»

Hva ønsker man å oppnå?

  • Utvide horisonter og bringe spillglede til flere (påstand: folk som liker å lese BØR også like å spille)
  • Formidle spill som KULTUR.  Norske spill? Spillopplevelsen vs lese/se film? (St.meldingen slo fast at spill er kultur, vi må ta formidlingsdelen videre)
  • Få flere (og andre) grupper av brukere til biblioteket.
  • Informasjon – kom og se hva barn/unge gjør, test det du leser om i avisene (ufarliggjøring?), se at det finnes MANGE flere spill enn de som blir hengt ut i media, hva går det hele ut på?
  • For å ha et utvidet tilbud til brukerne. (NB: Bør biblioteket ha spill hvis det ikke er interesse i stab for å drifte spill?)

Så, hva gjør vi?

Hvor mange her har spill i biblioteket? Hvor mange av dere har spillene plassert på ETT sted? Og er det i nærheten av barne/ungdomsavdelingen?

Nettopp ja.

Steg EN: Biblioteket må bidra til å legitimere spill for voksne. Det er en inngrodd forestilling at spill er for barn. Jeg synes selv det kan være litt pinlig å innrømme at jeg spiller, og hvor mye jeg spiller – at jeg velger spill fremfor tv-serier og filmer.

Tør å ta spillene ut av barne/ungdomsavdelingene. Vi har en voksenavdeling, en barneavdeling og ofte også en ungdomsavdeling (eller i alle fall hylle) – HVORFOR skal spill være knyttet til barna? Og i tillegg: sorter popkultur deretter. Sci-fi, fantasy og tegneseriesamlinger. Tør å la det stå igjen litt færre i ungdomshylla – Wheel of Time er voksenlitteratur som også kan leses av ungdom, ikke omvendt, og det er mye god fantasy som definitivt ikke egner seg for barn! Det sitter langt inne for en voksen å gå igjennom barneavdelingen til ungdomshylla og se etter bøker, mens en ungdom trolig bare vil føle seg oppmuntret og drevet til videre lesing om han kan gå i voksenhylla. (Jeg ble selv sendt ned på Hamar folkebibliotek, til sci-fi hylla i voksenavdelingen, dritkult!) Ikke kjøp inn tegneserier for barn fordi det er der tegneseriehylla står, lag en samling for voksne og kjøp ordentlige graphic novels. Det er så mye bra der ute som definitivt er (bare) for voksne!

Så. Spillene er etablert i voksenavdelingen sammen med annen voksenlitteratur. Hva gjør vi så? Og hvordan gjør vi det?

Steg TO: Aksept i organisasjonen. Gi spillbibliotekaren spillerom. Egen utvikling: Lese artikler, anmeldelser, følge med på nyutgivelser, e-sport, og lignende, Hvis man ønsker å nå de som ikke er spillere i utgangspunktet må formidleren ha desto større kunnskap (og lidenskap). Minst like viktig er tid til intern kompetanseheving – få alle kollegaer opp til et «minimumsnivå» av spillkunnskap.  Thomas Brevik (ved Lindås bibliotek, og bokbåten) kjørte i fjor sommer spilltime en gang i uka fast for alle de ansatte. De spilte igjennom spillene biblioteket hadde slik at alle fikk en økt forståelse.

Steg TRE: Sett av tid. Både til formidlingen og planlegging av formidlingen, og også til kompetanseheving i organisasjonen. Hvis man ønsker å formidle spill som kultur, og ønsker å vise frem hva som finnes i spill, og nå de som er film og litteraturinteresserte så er utfordringen at mange av spillene krever relativt mange timer gjennomspilling. Vil man nå voksne brukere i full jobb? Vær forberedt på å sette av kvelder og helger til arrangementer.

Steg FIRE: Sett av penger og jobb frem en innkjøpsstrategi. Spill er som alle andre samlinger – det er sjelden du kan gjøre EN innkjøpsrunde og så leve på den ever after. Mange spill holder seg godt, andre er ferskvare – og nyhetens interesse er som for alt annet en stor interessevekker. Har noen strategier for innkjøp av spill? Er det viktig å ha ulike (alle) utgaver av den samme spillserien? Bør man spre seg på alle genre eller satse mer fyldig på noen få? Satse på noen spillselskaper/land? Blockbusters versus smalere spill? Vær bevisst på hva du gjør og hvorfor du gjør det.

Terskler

Det er kanskje først og fremst to terskler å være klar over:

1) Spill er ikke for voksne/jeg har ikke tid/det er ikke noe for meg. (Spill ER noe for deg, leser du eller ser mye på tv? Prøv spill.)

2) Jeg har prøvd, men skjønner ingen ting/fikk ikke til. (Hørt den før, ved førstegangs bruk av utlånsautomat feks? Voksne takler ikke alltid like godt å møte noe nytt og ukjent. God opplæring, riktige rammer og tålmodighet må til.)

“This experiment has made me realise how bad I am at being bad at things. I’ve spent my whole adult life ensuring I never have to do any of the many things that I’m hopeless at. And with video games there is little motivation to improve as I simply don’t care which level I’m on.” – Lucy Kellaway om dataspill i Financial Times

Neste bloggpost inneholder en liten liste med forslag til spillarrangementer for voksne.

Så mange spill, så lite tid

Jeg skulle hatt mer tid til å spille. Og til å lese. Og til generelt nerderi! Nå har jeg nettopp oppgradert Battlestation (NITHs spilrom) med en haug nye spill – blant annet Kinect til en av Xbox’ene og Playstation MOVE til PS3en, men jeg vet ikke riktig når jeg får tid til å prøve noe av dette selv…

To ganger i året har jeg julaften-stemning på kontoret, når pakkene med oppgraderinger til Battlestation kommer inn – denne gangen ble det “bare” 12 spill (blant annet studentenes lenge etterlengtede Black Ops og Fifa’11) siden Kinect og Move dro opp sluttsummen, men alikevel en ganske god haul!

Er det rart jeg elsker jobben min når sjefen slentrer innom biblioteket og spør om det ikke er på tide å kjøpe inn noe nytt til Battlestation, og har jeg bestilt Kinect enda?

Vi velger spill til BS (Battlestation) ut i fra en god samling argumenter: Studentene har en løpende ønskeliste på ITs Learning, disse blir formidlet til en utvalgt håndfull forelesere og fagpersoner innen spillutdanningene (Spilldesign og Spillprogrammering) som uttaler seg om gode og dårlige eksempler på sjanger, spillmekanismer, grafikk, leveldesign, historiefortelling og annen snadder, og som også har egne tips og ønsker til BS. Så tasser jeg bort til rektor og spør pent hvor mye jeg får lov til å kjøpe inn for i denne omgangen, og gjør et endelig utvalg basert på studenter og ansattes ønsker og anbefalinger.

Som regel består innholdet i hver bestillingsrunde av et variert spenn med både eldre og nyere spill, og jeg gjør et forsøk på å ha gode (eller dårlige! dette kan være vel så lærerikt) eksempler på alle spillsjangre og spilltyper til de ulike konsollene – forhåpentligvis noe for enhver smak.

Deretter gjenstår det bare å passe på at foreleserne faktisk bruker spillene som eksempler i forelesningene sine, og at de oppfordrer studentene til å spille de dårlige eksemplene så vel som de gode.

Battlestation går forøvrig veldig godt. Jeg har nettopp hatt mitt første svinn, etter to år er ikke det halvgalt – det har forsvunnet en Xbox360-kontroller og en PS3-kontroller, samt Collin McRae: Dirt til PS3. Ellers har jeg fått to spill, og studentene har selv kjøpt batterier til kontrollerne (jeg har finest studenter!). Det sitter smågrupper der inne og spiller så og si hver dag, for det meste spilles det multiplayerspill som Left4Dead og Halo eller Call of Duty, eller Fifa’11. Wii’en er også mer brukt enn jeg egentlig hadde forventet mtp alderen på brukergruppen her.

Sist fredag hadde idrettsutvalget Fifa’11 turnering – når utendørs-sesongen for fotballen er over rykker de innomhus og kjører harde turneringer i virtuell fotball 🙂

Nordisk Spilldag

Det nærmer seg årets Spilldag i biblioteket – i fjor  var vi over 50 norske bibliotek som deltok og hadde arrangementer den 14. november, i år har vi utvidet. Vi kontaktet danskene og svenskene, og de lot seg rive med! Vi har så langt godt over 105 påmeldte bibliotek, og har tilogmed fått med oss et bibliotek på Grønland.

Danskene har greid å grave opp støtte til en stor premie, og den går til vinneren av nordisk turnering i Wii bowling. Ellers lager hvert bibliotek et arrangement lagt opp etter egne ressurser og hvilke konsoller og spillmaskiner man har. Mange steder kjøres det også brettspill- og rollespillkveld samtidig.

Her på NITH tar UFF (Utvalg for Fantastiske Fritidsinteresser) ansvar, og arrangerer en spilldag som blant annet innebærer FIFA-turnering, Wiikonkurranser, ulike Xbox-konkurranser, Magic-turnering og brettspill etter ønske 🙂

Vi har oppgradert websiden – hvis du vil lese mer om spilldagen kan du gå på Spilldag.no Vi har også ny logo for året:

(designet av Ellen Bergheim)

kartet på denne siden ser du en oversikt over bibliotek som er påmeldt i år – stilig, hva?

Kontoret

Nesten det aller beste ved jobben min er at jeg kan la min indre nerd slippe til i fri utfoldelse – og ikke bare lar folk være å se rart på meg, de forstår tilogmed hva jeg snakker om. (Stort sett iallefall. Designsnuppa i markedsavdelingen har en pussig tendens til å klaske en L-formet hånd i panna mens hun utbryter “NØRDS ASS”… men vi er glade i henne alikevel ;))

Biblioteket mitt er ikke verdens største – det er sånn akkurat passe bøttekottstørrelse, og inneholder masse deilig nerdelitteratur og annen nødvendig støtte for de som gode IT-nerder skal bli. Som dataspill, brettspill og tegneserier i tillegg til bøker om kode og teknologi og duppeditter.

Førsteetasjen min ser slik ut:

Jeg har også en vindeltrapp og en messanin som har noen sitteplasser, flere bøker, og brettspillsamlingen (vindeltrapper er kule):

Skrivebordet mitt er selvfølgelig standsmessig pyntet:

På skranken min bor det en gullfisk. Den fungerer som konversasjonsstarter: jeg tror det enda ikke er noen som IKKE har kommentert på den og kommet med en eller annen teori rundt den. Sannheten er at det er en reklamegreie fra en av de store artikkeldatabaseleverandørene som jeg plukket med meg på en konferanse, men samma det – teoriene er langt mer underholdende:

Som før nevnt forsøker jeg å leve etter Rex Libris’ råd, som blant annet sier at:

There are three instrinsic elements to maintaining the smooth working order of a library; shelving, record keeping, and leaving a loaded, well-oiled Glock 17 9mm semi-automatic pistol under the circulation desk in the event that vast hordes of undead come seeking the forbidden lore contained in the Necronomicon.

Nå har jeg ingen Glock liggende – jeg satser hardt på at med alle de smarte nerdestudentene her på huset går zombiene etter deres hjerner før min lille blonde. Men for sikkerhetsskyld har jeg en poster med enkle regler “In the event of zombie attack”:

Jeg har også Zombie survival kit og håndboka The Zombie Survival Guide liggende på skranken. Sånn i tilfelle.

Hylla bak skranken min er også full av brettspill og battlemaps og terninger og spillfigurer:

Er det noe rart jeg er glad i arbeidsplassen min?

Hverdagslivet til en bibliotekar

There are three instrinsic elements to maintaining the smooth working order of a library; shelving, record keeping, and leaving a loaded, well-oiled Glock 17 9mm semi-automatic pistol under the circulation desk in the event that vast hordes of undead come seeking the forbidden lore contained in the Necronomicon.

(Fra Rex Libris)