Han starter allerede borte ved døra: “HEEEEI, du vår kjære, vakre, fantastiske bibliotekar!”
Jada, klart du får forlenget lånetid på den boka, og klart du kan få låne en penn…
———–
Og moralen er: Smiger kan få deg langt her i verden! (Iallefall om det ikke er reserveringer på boka.)
149 Other philosophical systems
Trude Westby = 08145359025 = 081+453+590+25 = 1149
Class:
100 Philosophy & Psychology
Contains:
Books on metaphysics, logic, ethics and philosophy.
What it says about you:
You’re a careful thinker, but your life can be complicated and hard for others to understand at times. You try to explain things and strive to express yourself.
Jeg liker at jeg er OTHER philosophical systems 😀
På biblioteknorge-lista er det litt ymse med aktivitet, men akkurat nå raser det en diskusjon rundt oversettelse av tittelen “Barne- og ungdomsbibliotekar” til engelsk. Dette er noe som vekker sterke meninger, og det påpekes at en australier, en amerikaner og en brite vil si forskjellige ting. Forslagene og motforslagene er mange 🙂
Selv holder jeg en knapp på Children and Young Adults Librarian om jeg må være seriøs, men allermest støtter jeg Miromurrs beskjed om at nå har bibliotekaren (besøk forøvrig hennes lesebabbel her) sjansen til å velge seg en tittel som virkelig sier litt! Miromurrs forslag er:
Superlibrarian
Librarian with superpowers
Queen of libraryland
Überlibrarian (engelsktalende faller alltid for noe med tødler)
Librarian for those who really appreciate good libraries
Invisilibrarian
Quantum Librarian
NanoLibrarian (for de som yter tjenester til de virkelig små)
*tar herved tittelen Queen of Libraryland*
(Alle som har meg på MSN vet vel også at jeg er en library fairy.)
De påstår jo at vi lever i det. En digital verden altså. Men av og til må jeg lure litte granne.
Computer Arts er et veldig fancy tidsskrift for nettopp kunst og grafikk og bildeuttrykk på datamaskin og internett og i det hele tatt. Og det høres jo veldig digitalt og teknisk ut, sant? For å abonnere på Computer Arts kan man fylle inn et standardskjema på websiden deres, og betale med visa eller master eller annet type kort. Greit nok. MEN problemet oppstår når man vil ha tidsskriftet til et bibliotek, og dermed skal ha en faktura på dette utlegget. Regnskapsmessig og alt det der vettu.
De HAR faktisk en godt skjult lenke som sier “corporate subscription? click here to get an invoice”. Det tok meg litt tid å finne den, og forundringen var stor når jeg på dette digitale tidsskriftets side fikk beskjed om at søknaden om å få tilsendt en faktura måtte sendes PÅ PAPIR. For det kunne de ikke håndtere digitalt. Nei vel, tenkte jeg, og sendte i veien en snail-mail med pent utfylte papirsider. For drøyt en måned siden…
I dag kom det et brev tilbake fra Computer Arts. Så vidt jeg kan forstå ber de meg om å legge ved 75,00 i uspesifisert myntenhet (norske kroner? pund? euro? dollar? yen?) og returnere brevet jeg nettopp har fått sammen med pengene.
/facepalm
Jeg har nå fått tigget til meg bruk av høgskolens ene VISA kort, og har bestilt både Computer Arts og Computer Arts Projects som privatkunde. Projects viste seg nemlig å ikke engang ha muligheten til papirutveksling av penger for bedriftskunder.
Til tross for hva de to foregående postene kan gi inntrykk av, så var kontaktmøtet i Norsk bibliotekforening på Hamar svært givende. Jeg er temmelig fersk i NBF – har bare vært medlem siden i våres og sitter nå i styret for Oslo og Akershus. Kontaktmøtet ga et verdifullt innblikk i hvordan foreningen jobber, og hva det jobbes med.
Diskusjonene rundt meldemsrekruttering var en oppklarende erfaring – for pinlig nok må jeg innrømme å ha hatt utrolig lite kjennskap til NBF før jeg nå nylig ble meldem. Dessverre viser det seg at jeg ikke er alene om å ha hatt et vagt bilde av NBF, for en av konklusjonene som ble trukket var at bibliotekarer og folk flest vet for lite om hva NBF er og gjør. Personlig mener jeg at rekrutteringskampanjer må vinkles mer utad, og informere mer – beskjeden om at “det står jo på hjemmesiden” holder ikke når det er bevist at en bruker som oppsøker en nettside i de aller fleste tilfellene er ute etter en bestemt bit informasjon, og går direkte til informasjonen uten å lese det øvrige på siden. Under diskusjonene kom det en rekke gode forslag til tiltak og områder det kan jobbes mer med.
Gjennomgangen av stortingsmeldinger og andre bibliotekrelevante statlige meldinger (et halvmeterhøyt tårn i papir) ga mye nyttig informasjon, for jeg må ærlig tilstå at jeg ikke har vært så veldig flink til å følge med på det som ikke direkte angår fagbibliotek. BOKTRAS foreksempel: et spennende prosjekt som jeg ikke har hørt om tidligere, om leseaktiviteter og språk hos barn i barnehage.
Med alt det faglige påfyllet må det alikevel sies at det som kanskje opplevdes som mest givende var møtet med de andre deltakerne. Som alenebibliotekar i et lite fagbibliotek er det kjærkomment å få treffe andre, både bibliotekarer og andre med relatert arbeid, og å få et innblikk i hva de jobber med – hvordan de prioriterer, hvilke vansker og muligheter de har, hvordan hverdagen er. Det er fort gjort å forsvinne inn i sitt eget hverdagsarbeid og glemme å se opp og ut, men det gjøres så mange erfaringer innen de forskjellige bibliotekene som fint kan deles på tvers.
For min del er det kanskje særlig morsomt å møte skolebibliotekarer, et felt jeg kjenner svært lite til, men som har stor påvirkning på mitt arbeid. Det merkes på studentene som kommer til meg hva slags erfaringer de har hatt med skolebibliotekene. Det er skummelt å høre om hvor lite oppmerksomhet og støtte skolebibliotekene får, særlig med tanke på den verdien de kan tilføre – og hvor viktig kunnskapen fra bruk av skolebibliotek er for elevene senere når de starter høyere studier.
Og naturlig nok endte vi på Bibliotekbaren på kvelden:
Denne uken har det vært Banned books week. (Som i motsetning til det det høres ut som faktisk er en feiring av friheten til å lese :))
I mitt hode er det et fantastisk konsept – har vi noe tilsvarende her i landet? Jeg vet ikke helt om jeg er mest fascinert eller skremt. Bibliotekene over i USA har egne skjemaer for de som ønsker å “challenge” en bok, altså foreslå en bok for forbud. For meg beviser dette hvor mange redde små mennesker det finnes der ute…
Listene over ofte utfordrede bøker er svært interessant lesning. Prisen for mest ironiske på denne listen må vel kanskje gå til Farenheit 431? Også morsomt å finne Where’s Waldo (hvor er Willy). Årsaken til at den sistnevnte er utfordret er visstnok at det i en tidlig utgave, på en av de ekstremt detaljrike tegningene fantes en pitteliten dame som solet seg toppløs på en strand…
Her er lista over de 100 mest utfordrede bøker i perioden 2000-2007
Topp ti for årets er:
Puh! Jeg er nå nesten ferdig med min tredje uke her på NITH, og må si at jeg selv er fornøyd med egen innsats 😉 Jeg har kjøpt tegneserier og brettspill, kommet ordentlig inn i katalogiseringen (ikke bare-bare å tvinge en fagbase til å ta imot tegneserier og brettspill), omrokkert samtlige bøker i samlingen slik at jeg har blitt kvitt en hylle som var ekstremt ulogisk plassert og fått flyttet på en annen slik at jeg nå sitter synlig ut i rommet og ikke gjemt bakenfor-innenfor. Jeg har ommøblert annenetasjen, og fått oversikt over samlingen og biblioteket.
På tide å starte med andre halvdel av jobben 🙂 Er det noen som har tips om utsending/kreering av nyhetsbrev? Evt erfaring med EZ-publiseringsløsning?
I dag er første offisielle dag som bibliotekar og markedsatpåklatt på NITH. Jeg var her tre dager i forrige uke også, for å få en kjapp innføring av hun som har vært vikar siden april. Det er en del jeg rett og slett må grave litt i for å finne ut av, men alt i alt tror jeg dette blir supert! Veldig hyggelige mennesker, passe lite bibliotek som definitivt er håndterbart – men samtidig med store muligheter for videre utvikling, og studenter som virkelig er min type folk.
Jeg har fått beskjed om at jeg stiller helt fritt til å utvikle biblioteket til det jeg selv ser behov for – både når det gjelder den fysiske plasseringen og selve samlingen. Det kribler i fingrene og jeg må virkelig ta meg sammen for ikke å starte på de helt store prosjektene allerede nå på dag 1… Jeg har definitivt lyst til å gjøre om på plasseringen, lokalene er fine, men hyllene bærer litt preg av å ha bli satt ut i huj og hast, og er ikke direkte logiske i rekkefølgen – noe også den tidligere bibliotekaren sier, og hun har overlatt meg noen av sine planer for endringer.
NITH er en kreativ skole – med utdanninger innen spill, design, programmering, webkommunikasjon og e-business. Jeg trenger litt tid med budsjettet, men håpet er å kunne lure inn et par fine designmagasiner og kanskje noen tegneserier og designbøker med freshe illustrasjoner – inspirasjon er vel like viktig som bøkene om selve kodingen?
Når det gjelder markedsføringsbiten er jeg fremdeles veldig attpåklatt. De er to i markedsføringsavdelingen som tar seg av prosjektene og de “store” markedsføringsjobbene, men så vidt jeg forstår skal jeg stå som en slags webredaktør og oppsøkende journalist. Både websiden og det for tiden nedlagte intranettet bærer preg av en hektisk hverdag, og trenger noen som kan forbarme seg over dem 🙂 (Jeg kjenner at jeg trolig kommer til å starte med å bygge ut bibliotekets sider *host*)
Man bare må elske en studentmasse hvor flertallet faktisk forstår Jinx-tskjortene mine og som ler godt av at jeg kjører Conan the Librarian på introduksjonen av biblioteket.
I tillegg sto det en utrolig søt blomsterbukett og et “Velkommen til oss”-kort og ventet på meg i dag tidlig.
Dette tror jeg blir bra!
Studiestart er kanskje den morsomste tida på året. Det skjer så mye – og selv om det kan være tidvis mye stress, så er det mye kos også. Jeg liker nye studenter, de er så håpefulle og åpne og som regel veldig veldig hyggelige.
Akkurat nå står Thom Hell rett utenfor kontorvinduet mitt og synger don’t let go.
Psychoneuroendocrinology
Smak på det da! 😀 Fantastisk ord. Prøv å uttale det – prøv å søke på det i Bibsys mens noen prøver å stave seg igjennom det over telefonen.
Psychoneuroendocrinology er et tidsskrift som tar for seg – nettopp! – psycology, psychiatry, endocrinology & neurologi.
Jeg sa opp jobben min i går! Det var dritskummelt.
Det gjorde jeg fordi jeg har fått et nytt tilbud, fra NITH. Stillingen er i store trekk lik den jeg har i dag – med bibliotekjobb (de har et lite bibliotek som de ønsker å videreutvikle), samtidig som de trenger noen som kan jobbe sammen med info-avdelingen med utvikling av intranett og interninformasjon. Biblioteket er såpass lite at det bare er en bibliotekar der.
Jeg synes arbeidsoppgavene høres morsomme ut, samtidig som jeg fikk et veldig godt inntrykk av miljøet på skolen – og jeg må jo tilstå at jeg antageligvis kan være mer til nytte for en IT-student enn for en sykepleiestudent (“Du skriver om HVA sa du? Ok, hvordan staver du det?”).
Såh. Fra september blir jeg altså å finne i Oslo 🙂
Jeg har plukket ut og fått lov til å delta på noen av kursene i Niels Damgaards Web 2.0 skole. Gårsdagens tema var kommunikasjon – det er jo noe som har gått igjen i alle kursene så langt, for hva går vel web 2.0 ut på en annet enn kommunikasjon og nye måter man kan bruke nettressursene på – og dele dem med andre? Gårsdagen hadde fire hovedinnlegg: Om sosial bokmerking (med hovedfokus på del.icio.us), OPAL (Online Programming for All Libraries) og gruppekommunikasjon, videre litt om forskjellig programvare som tilrettelegger for gruppekommunikasjon, og til slutt det innlegget jeg har tenkt å blogge om – det kom to representanter fra Elevorganisasjonen og holdt et foredrag om hvordan elevene bruker internet i dag.
For det første var det morsomt å se at selv om verktøyene har forandret seg, så har ikke holdningen og selve bruken av internett endret seg SÅ mye fra jeg selv gikk på videregående (8 år siden jeg gikk ut). De bruker det som kontaktpunkt – det ER enklere å først ta kontakt med noen på nettet, for så å finne ut om det er noen du vil bli kjent med “virkelig”. Det gir en måte å utnytte kontaktnettet på, som man kanskje ikke ville gjort ellers – det er en mindre bøyg å sende i vei et spørsmål om noe på Facebook eller MSN enn det er å ringe noen, eller møte noen man kanskje egentlig ikke kjenner så godt. De bruker det for informasjonssøk, og det de kalte “alternative læringsmetoder” – som feks spill og puzzles, Wikipedia og læringsvideoer på YouTube eller TeachersTube.
Noe annet som heller ikke har forandret seg er argumentene brukt for å forsvare nettbruken hos elvene med! De var mye det samme som jeg selv lirte av meg til foreldre og lærere. Nå sitter jeg på “den andre siden”, og kan se både logikken og hullene.
De har rett i mye av det de sier – jeg tror nok at den måten de helst vil jobbe på selv, med langt mer nettbruk, mer interaktive spill og mer kommunikasjon seg i mellom på oppgaver, kanskje er en likte god måte å lære noe på som tradisjonell tavleundervisning. Men det krever, slik jeg ser det, en større endring både blant lærere og i utdanningssystemet slik det er i dag, og om det er BEDRE er jeg ikke sikker på. De påsto selv at elevene i dag er bedre på multitasking enn man tror, og at de fint kan høre på en forelesning, skrive på en oppgave og kommunisere med klassekamerater på en gang. Vel. Kanskje noe takler det – men de hadde helt utelatt lærerens opplevelse av å stå og foredra ut i et rom fullt elever som taster i vei og ikke ser ut til å følge med i det hele tatt. Og noen vil jo alltids falle utenfor her også.
En annen ting de ikke hadde tenkt på er selve læringen. Slik de la frem sine egne arbeidsmåter – med copy/paste av fakta fra leksikonartikler og utstrakt søk i de forskjellige oppslagsverkene – så høres det ut som om selve læringen er dårligere. Selv har jeg lært mye ved å lese det, og så skrive det ned selv (og selv mye av det forsvant uka etter at oppgaven var levert inn). Elevene nå lagrer mindre i sin egen hukommelse, og bruker nettet som en slags utvidet hukommelse. Spørsmålet blir jo da om vi faktisk trenger all kunnskapen selv, eller om det holder at vi vet hvor vi kan finne kunnskapen? Og hvem bestemmer hva vi faktisk MÅ lære kontra hva det holder at vi kan slå opp.
For meg hørtes det nesten ut som om elvene ønsker seg noe sci-fi-forfatterne har lekt med lenge – konstant og direkte tilkobling, med en stor database som kan kalles opp dersom man trenger informasjon av noe slag. Som kjent fra sci-fi blir det jo da spennende den dagen nettet faller ned.
Som en bibliotekar er dette spennende – jeg jobber jo med å få studentene til å forstå funksjonen av databaser, hvilke som finnes og hvilke som er nyttige for de forskjellige fagene. Altså nettopp det å vite hvor man kan finne kunnskap. Og det er store mangler i dette hos studentene som kommer hit. Kombinert med en tilnærmet total mangel på forståelse for referering og litteraturlister blir dette et problem. Kanskje en kombinasjonslæring på de lavere trinnene er det beste? De trenger å vite hva som finnes hvor, de må være bevisste på kildekritikk og på referering av kilder – nettopp fordi det finnes så mye informasjon der ute, både god og dårlig. Samtidig trenger de en grunnleggende kunnskap for å benytte seg av informasjonen de finner. Du kan finne de mest spennende eksperimentene utført, eller de beste artiklene, men om du ikke har den grunnleggende forståelsen for kjemi i bakgrunnen – som du får ved å pugge formler og SE ting skje selv til du ser sammenhengene – da kommer du ikke så mye lenger.
Noen ganger tenker jeg best mens jeg skriver og ser mine egne formuleringer. Dette er nok et sånt tilfelle. Jeg må tenke litt mer på dette 🙂 Hva tror dere?