Jeg er bibliotekar. Jobben min går ut på å hjelpe. Hjelpe høgskolen med tilgang, organisering og struktur på samlingen av bøker, tidsskrifter og databaser. Hjelpe studentene og foreleserne og alle andre som måtte komme innom med å finne informasjonen de trenger, med oppgavene de skriver, med litteraturlister og søk.
Jeg liker å hjelpe. Men av og til, forsiktig, så det ikke synes utenpå, tenker jeg i mitt stille sinn at noen studenter kanskje ikke burde fått hjelp. Som når andreklassestudenten kommer og er fullstendig hjelpeløs, hun forstår ikke hvordan hun skal finne bøker på hylla – utallige forklaringer og demonstrasjoner er ikke nok. Hun har dataskrekk og blir vill i blikket når jeg sier “kom skal jeg vise deg hvordan du kan søke selv”. Hun vil ikke prøve utlånsautomaten. Hun nekter å lese noe som helst på engelsk. Hun blir stresset av å måtte printe ut noe. Hun klager over at hun ikke får lov til å levere håndskrevne oppgaver.
Da tenker jeg at kanskje, kanskje du ikke burde bli sykepleier.
Men jeg sier det ikke, jeg viser det ikke, jeg reiser meg, smiler og sier “kom, skal jeg vise deg”. Igjen. Og kanskje lærer hun noe denne gangen. Kanskje bidrar jeg i utdannelsen av en sykepleier som er i stand til å følge med og holde seg oppdatert på fagfeltet sitt, selv etter at hun er ferdig på høgskola.
