Category: bryllup

Lengesidenjegharpostet noe? Jaaa, det er kanskje det, iallefall noe med noe særlig til innhold 😀

Men jeg går ut i fra at de fleste av dere kan bære over med ei som har litt mye å gjøre på jobben, overtid, stallvakter, kjoleskuffelser og kjoleoppturer med påfølgende kjoleprøving for siste fiksing av størrelser, smått begynnende reise- og tsunaminerver, magic-kvelder, filmkvelder, så vidt tid til litt WoW, husvasksperre og venneforsømmelser pga alt det før nevnte.

Jeg fikk altså ikke den kjolen jeg først ville ha, men fant en som bare sa KJØP MEG, for jeg er PERFEKT i stedet. Den får meg til å se ut som en prinsesse (blås nå i at den kanskje ikke er noen uskyldsren hvit brudekjole, ei heller urtypisk tropisk strandkjole) og den var på salg. Blir det stort bedre? I think not.

<- Ikke slik.

Dessuten synes jeg at jeg bruker uhorvelig mye tid på å lage mat om dagen. ENORMT mye tid. Både på å planlegge og tilberede. Så mye tid at jeg egentlig begynner å bli litt lei, enda min selvpålagte diett knapt har vart i en uke. Men sånn er det når man tar steget fra halvfabrikata til helt selvlaget, og samtidig forsøker å kutte ut gluten og kutte ned på sukker.

Jeg har oppdaget at jeg lager en MEGET god lapskaus, vi er konger av wok, omelett kan varieres i det tilnærmet uendelige og mango er genial frokost (med litt yoghurt naturell).

Jeg savner brødmat. Og kaker. Og skulle ønske det ikke var sånn pes med tomatsuppe. (Pes fordi blenderen min ikke har 100% tett lokk, og når kjøkkeninventaret er HVITT så sier det seg selv at det gjerne ser ut som om jeg har myrdet noen med brødkniv etter å ha laget tomatsuppe. Og tomatsuppeflekker sitter så innmari hardt).

Dette er jo egentlig ikke pes å lage mat selv. Det bare tar litt tid 🙂

Så nå er spise-sunt-regimet på plass (eller holder på å falle på plass iallefall), og da gjenstår bare treningen. Som en start har jeg avtalt gå tur/late som om vi løper-tur med Øysteins søte kusine på mandager. Mer kommer!

Nina og Kari – dere hadde helt rett! Jeg var innom kjolebutikk igjen i dag, og fant Den Perfekte Kjolen 🙂 Den er HELT anderledes enn den jeg først hadde sett meg ut, men mye mer “ordentlig”. Og helskjønn. Og fikk meg til å se slank og vakker ut! Den må tas inn littebitt, men det fikses enkelt. Og så var den på salg o_O Kan ting bli stort bedre da?

Nå trenger jeg sko/sandaler som egner seg for stranden og går til Den Perfekte Kjolen, og smykker. Jeg tenker perleøredobber.

Etter å ha hatt kommunikasjonsproblemer med kjolebutikkeieren i nesten tre uker er det strålende å få beskjed om at leverandøren ikke kan skaffe kjolen i rett størrelse i tide.

*gråte*

Jeg må starte på nytt med kjolejakt, og nå begynner det å haste o_O

Jeg tror jeg er det stikk motsatte av en bridezilla… Jeg er veldig glad for at vi har valgt den løsningen vi har – for jeg kjenner at der hvor andre gleder seg over minst et års planlegging hvor de kan bestemme seg for detaljer, for så å ombestemme seg og glede seg over hele prosessen med invitasjoner og blomster og kaker og mat og kjole og smykker og i det hele tatt, så blir jeg bare veldig veldig stressa selv ved tanken på samme prosess.

Jeg GLEDER meg til å reise, jeg GLEDER meg til å kunne si JA til min elskede, jeg tror hele opplevelsen blir helt magisk deilig og flott, men jeg forstår rett og slett ikke alt oppstyret 🙂

Selv så mye som jeg deler i bloggen så har jeg ikke noe ønske om å dele planleggingen og alt som skjer fram til avreise 1. november. Det kjennes så ekstremt privat, kanskje av samme ubestemmelige grunn som at jeg ikke orker tanken på å stå foran en masse mennesker og avlegge det jeg tenker på som veldig private løfter mellom meg og min kjære. Det har ikke noe med de som evt ville stått og sett på å gjøre – eller med dere, kjære blogglesere – men en magefølelse som sier at nei, dette makter jeg ikke, det kommer for nære.

Seff antar jeg at det betyr at jeg kommer til å være sprekkeferdig ETTER bryllupet, og dere kan gruglede dere til å bli spammet med kvalmende lykkelige blogposter og bilder 😉

Før den tid er alt jeg vil si at jeg tror jeg har funnet kjolen, men dere får ikke se den. Na-nanana-na!

Ringene er jo som dere vet på plass – og det rungende JAet også, så klart 🙂 Når det gjelder selve bryllupet har vi vridd hjernene en stund for å finne noe som passer oss. For saken er at tanken på å stå foran masse mennesker og avgi løfter, og kjøre hele det tradisjonelle løpet fortoner seg som utrolig skremmende. Jeg VET jo at det vil være bare venner og familie og folk som vil oss vel, men all den oppmerksomheten er bare ikke vår greie. Vi vil heller finne på noe som er bare oss, personlig og stille. Så får vi heller ta en fest senere for alle som føler seg såra og vonbrotne over at vi ikke har hatt noe “ordentlig” bryllup.

Kombinert med et sterkt ønske om å reise, og gjerne til et tropisk sted med snorklemuligheter og varme, falt valget på Cook Islands… Via Fijireiser har vi fått et kjempefint tilbud på en enkel bryllupspakke, og to ukers opphold på øyene.

Tidspunkt? November! Vi reiser 1. november, og gifter oss den 7.!

COOK ISLANDS

RAROTONGA

Først fire netter på Rarotonga for å få ordnet papirer og sånt noe. Så videre til Aitutaki hvor vi skal være resten av tiden.

AITUTAKI

Aitutaki består av en rekke små øyer innenfor en lagune:

Vi skal bo på Akitua, og gifte oss på Tapuaetai (One Foot Island).

Vi skal bo i en Beachfront Bungalow:

Selve vielsen skjer på One Foot Island, en øde øy. Vi blir fraktet dit med “minister, witnesses, flowers, champagne and a string band” … litt usikker på hva “string band” vil innebære, men vi får se!

Hvorfor One Foot Island heter One Foot Island – her sett ovenfra, et fotavtrykk 🙂

Nå mangler jeg bare kjolen… o_O