Category: Dyr

Nytt familiemedlem

Hvis dere synes det har vært litt stille her inne den siste tiden, så skyldes det snuppa på bildet. Etter å ha ridd Alma Aalter i ca et halvt år har jeg nemlig fått lov til å kjøpe henne, kontrakten ble underskrevet på søndag! *lykke*

Alma er ni år gammel, kaldblods, innkjørt og travtrent, men ikke brukt som traver. Hun er en nydelig ridehest, myk og fin – og sånn ca verdens snilleste. Hvis jeg vil dille langsomt gjennom skogen og nyte en vakker dag, så diller Alma gjennom skogen på slakke tøyler og kikker på alt og ingenting. Hvis jeg har lyst på fart og moro, så topper Alma i ørene og er med på alt som er gøy.

Etter å ha drevet med hester fra jeg var fem år gammel er det en utrolig følelse å faktisk eie sin egen hest! Jeg har ridd et stort antall hester siden jeg begynte, og har opplevd å “miste” mange jeg har knyttet meg til. Men ikke denne gangen! Alma blir hos meg 🙂


Tåke i skogen

Mens mange ser ut til å ha syntes at gårsdagen var trist og grå hadde jeg en av de beste rideturene på lenge. To timer i en mørk og regnvåt skog, mens tåka hvirvlet langs bakken og mellom trærne. Hesten toppet i ørene og så ut til å nyte den friske lufta og det myke underlaget. Den våte bakken ga nesten ikke fra seg lyd når hovene traff den, og hva som helst kunne ha befunnet seg bare få meter unna uten at vi ville sett det. Trolsk og fantastisk!

Summertime

Herlig så fort det har gått fra vinter til sommer. Bildene i denne posten ble tatt for ca en og en halv mnd siden, og da var det kaldt, det blåste masse, og bakken var dekket av snø og is. I dag har jeg vært ute på en nydelig barbakk ridetur i skogen, med lukta av varm jord i nesa, sola stekende mot ridehjelmen, fuglesang til alle kanter, og hele tre sommerfugler som kom flagrende.

Å ri i skogen på denne måten er noe av det beste jeg vet. På ridetur kjennes det ut som om alt faller på plass – jeg er helt i balanse, og får sjelefred. Ting som plager meg eller stresser meg bare forsvinner ut i bakgrunnen, og rytmen og samarbeidet med hesten tar over verden.

Hestefeber og slemme fedre

Far er slem. Litt før i dag pep det inn en melding på telefonen min: “Din tante Siri skal gi bort en ni år gammel fjording.”

Han VET at jeg har hatt hestedilla fra jeg var 5 år gammel. Han vet også at jeg elsker fjordinger over alt i verden, og at jeg har fabulert om å kunne ta med en på hytta for lange rideturer innover i fjellet.

Jeg VET at jeg ikke burde skaffe meg en hest. Jeg vet at den vil fylle fritiden, og tømme kontoen. Samtidig har jeg kanskje en mulighet til å få en stallplass på den stallen jeg har ridd litt ved i høst/vinter, og det er den billigste stallplassen (inkludert fòr) jeg har hørt om. Den er også fryktelig koselig, og full av småjenter som KAN ta seg av en hest hvis jeg skulle finne på å reise en uke på ferie.

Hesten tante skal gi bort er en ni år gammel fjording med navn Frida. Hun er liten, raggete og trillrund. Fryktelig søt med andre ord. Hun er også stødig og trygg, og kan både ris og kjøres. (Tante mente at hun ville være for kjedelig for meg, som er vant til å ri løpshester … mens jeg på min side føler at hun vil være midt i blinken etter alle de fartsgale, nervesvake, idiothestene jeg har ridd.)

Jeg har bestemt meg for å sove på det. Sove på det nesten ut måneden. Det er nemlig to ting som må avklares først:
* Om jeg får jobben på HiAk – får jeg den faste stillingen er jeg sikret inntekt, samt går opp en del i lønn. Altså bør jeg klare å klemme en hest inn i budsjettet mitt.
* Om jeg får stallplass. For det er jo ikke sikkert. Det er så vidt jeg vet bare en ledig boks på stallen nå, og den er kaaaanskje lovet ut til en annen dame.

Hvis disse to tingene går i boks … vel … så får jeg se. Jeg bare håper tante ikke bråbestemmer seg for å gi Frida til naboen sin i mellomtiden!

Hverdagspost

Man kan få prestasjonsangst av å ha en blogg. For hva har jeg gjort i det siste som andre kan ha glede av å vite noe om? Eller jeg selv for den sakens skyld (for denne bloggen er hovedsaklig opprettet som en liten dagbok for meg selv). Denne uken har jeg kjørt jaguar (prøveskilter på store blå), spilt WoW (fikk endelig Rhok’delar og Lok’delar), sett et par episoder av Greys Anatomy (gikk glipp av starten og har den nå på DVD), vasket og ryddet i leiligheten, levert gulvteppe på rens (whops, et litt kjedelig katteuhell derja), hatt en ettermiddag i sengen med migrene, handlet noen julegaver og ellers jobbet og sovet.

Det teppeuhellet var forresten ganske sært – Athene har hatt en lei tendens til å kaste opp om nettene når hun ikke får være på soverommet med oss. Dyrlegen sier at det kan tenkes å være stressrelatert, for hun kaster ikke opp på dagtid når vi er på jobb og hun ikke kan få tak i oss uansett, eller når hun får sove med oss. Dyrlegen sier at hun trolig har knyttet seg ekstremt til oss fordi hun var minst i kullet og sikkert har vært litt skjøvet ut av pusemor osv… Lille pusenurket sitter faktisk utenfor soveromsdøra og blir så lei seg at hun kaster opp! Hva gjør man med sånt da?

r.i.p. Hamstern

Nå har vi ingen hamster mer. Litt slemt sagt har både Lillefrøken og Hamsteren gått ut på dato – dverghamstere blir sjelden eldre enn 1,5 til 2 år gamle, og Lillefrøken og Hamsteren ble ett år og henholdsvis sju og åtte måneder gamle.

Jeg kommer til å savne smådyr i huset, men innrømmer at det nok er like greit. Det har ikke blitt like mye lek i sofa og på kontorgulvet for hamsterne etter at kattene kom i hus!

Mens vi venter…

På lørdag mistet Alma skoen på venstre frambein, så nå har det blitt noen dager uten rideturer – bare stallkos. Tror Alma syntes det var helt ok på søndag, men i går var hun utålmodig og ville helst ut når jeg var innom for å stelle litt. Heldigvis skulle hovslageren komme i morra 🙂

Alle de som er opptatt av skritt-tellere om dagen, tells noen andres skritt? Jeg blir jo utslitt av mine timeslange rideturer i skogen, for ikke å snakke om pussing og møkking og foring og vasking… Og å dryppe øynene på to føll som IKKE vil ha ekle ting inn på øya – det må da være jamngodt med en times styrketrening på senter?

Samme turen som skoen forsvant klarte jeg for første gang å ri meg ordentlig bort i skogen. Jeg har hatt tre turer der i stummende mørke, og fortsatt klart å finne igjen veien opp til boligfeltet og ned igjen. Og da mener jeg MØRKE. Kunne like gjerne ridd med øynene igjen – det er ikke mye lys som trenger ned til bakken i tett skog når klokka har runda åtte og det er overskya. Så på lørdag skulle jeg gjøre samme runden i dagslys, men ta en annen vei hjem igjen. Det skar seg! Jeg klarte ikke engang finne igjen feltet, for ikke å snakke om veien hjem… Etter å ha virret rundt i nesten en og en halv time ga jeg til slutt Alma frie tøyler, og en halvtime senere var vi hjemme igjen.

Nytt kamera

For noen uker siden fikk jeg (for en ekstremt billig penge) overta min fars Canon EOS 300D. Digitalt speilrefleks! Jeg har alltid vært tilfreds med mine små digitale lommekameraer, og til en viss grad med mobilkameraet, men jeg ser jo nå forskjellene på kvalitet! Nå må jeg bare øve meg så mine ferdigheter som fotograf matcher mulighetene i kameraet 🙂 Flere bilder følger, jeg lover!

Hva gjør man når man skal øve på å ta bilder? Jo man tar bilder av det første og det beste man ser. I mitt tilfelle ble det de to som alltid er der jeg er (gjerne under foten, mellom beina, oppå tallerkenen, nedi sekken…) Noen bilder kan også sees på hjemmesidene mine: http://www.smutthull.net/blog.php

Lykkeliten

Snille naboen! Og snille venninnen til naboen! Naboen har egen hest, og på stallen der den står er det også en nydelig liten kaldblodshoppe som jeg fikk ri på tirsdag. Etter en hyggelig prat med eieren (Anne) – som har håp om å kunne bruke hoppa (Alma) til trav, men som mangler tid til tilstrekkelig trening, ble det slått fast at jeg skal få lov til å bruke Alma så og si så ofte jeg vil. Jeg skal stå for kondistrening, Anne skal ta seg av styrketreningen.

Alma står på Algarheim, like ved en koselig skog med masse stier og traktorveier i. Hun er kaldblods slik jeg liker kaldblods best: liten, blid, ivrig og veldig behagelig å sitte på.

(Det er ikke Alma på bildet altså – det er Mikke og meg høsten for en del år siden.)

Livet som katte-eier

Vi har to pusenurk. To helskjønne små, myke, kosete, hengivne katter på straks 6 måneder. Det vil si – de er myke, kosete og hengvine når det passer DEM (slik katter jo som regel er). Resten av tiden er de små herjende-plantespisende-hylleutforskende-tådrepende katter. Jeg har hørt det sagt at katte-eiere ofte ikke er helt som alle andre, og at dette særlig gjelder eiere av rasekatter. Jeg tror det stemmer. Det er utrolig hva man kan læres opp til å overse.