De har valgt en forfatter som skal skrive ferdig Wheel of Time - spennende!

Tor Books announced today that novelist Brandon Sanderson has been chosen to finish the final novel in Robert Jordan’s bestselling Wheel of Time fantasy series. Robert Jordan, one of the greatest storytellers of the 20th and early 21st centuries, died September 16th after a courageous battle with the rare blood disease amyloidosis. The new novel, A Memory of Light, will be the twelfth and final book in the beloved fantasy series which has sold over 14 million copies in North America and over 30 million copies worldwide.

Les mer her

Jeg har aldri hørt om Brandon Sanderson, så jeg gjorde det enhver bibliotekar gjør når hun lurer på noe - jeg googlet navnet hans Midt i det hele fant jeg denne bloggposten som jeg virkelig kan anbefale! Den ga meg forsåvidt ikke noe inntrykk av Brandon som forfatter, men jeg liker godt hva han står for som person! Den løste også et problem for meg, for jeg har hatt lyst til å skrive om Pullmann og serien hans, og hvor lei jeg er av religiøse og andre som kaster seg over filmer og bøker som de frykter står for noe annet enn de selv, og som kanskje kan få dem (eller enda verre, barna deres) til å tenke anderledes enn det de gjør i dag. Brandon skriver knakende godt - han sier seg i utgangspunktet uenig med Pullmann, men samtidig mener han at det ikke kan være særlig farlig å lese ting som bryter med ens eget livssyn. Anyways - les posten OG kommentarene Veldig veldig bra.

Pratchett har Alzheimer:

I would have liked to keep this one quiet for a little while, but because of upcoming conventions and of course the need to keep my publishers informed, it seems to me unfair to withhold the news. I have been diagnosed with a very rare form of earlyonset Alzheimer’s, which lay behind this year’s phantom “stroke”.

Les hele posten her

Ta deg litt tid og se hele denne giffen (reload siden for å se den fra starten).

Robert Jordan (som egentlig het Jim Rigney) er død. Mannen som står bak serien Wheel of Time, og som må tilskrives æren for å ha formet en stor del av dagens fantasy.

RJs bror har skrevet en siste post i bloggen hans:
http://www.dragonmount.com/RobertJordan/

Et bilde av mitt bibliotekaridol, The Librarian:

Terry Pratchett sa dette i et intervju:

• Fantasy IS escapism, but wait…why is this wrong? What are you escaping from, and where are you escaping to? Is the story opening windows or slamming doors? The British author G. K. Chesterton summarized the role of fantasy very well. He said its purpose was to take the everyday, commonplace world and lift it up and turn it around and show it to us from a different perspective, so that once again we see it for the first time and realize how marvelous it is. Fantasy—the ability to envisage this world in many different ways—is one of the skills that makes us human.

“Åpner historien vinduer, eller slenger den igjen dører?” Aaaah!

Jeg ser at ganske mange er innom irritasjonsposten hvor jeg skrev en forsvarstale for Eragon - og litt for fantasy generelt. Derfor vil jeg bare si at jeg er ekstremt kresen når det gjelder “vanlig” fantasy. Jeg leste store mengder av det i en periode, og gikk så lei. Særlig av de “store” forfatterne som tilsynelatende ikke kan å gi seg mens leken er god. Både Goodkind (Sword of Truth) og Jordan (Wheel of time) kunne ha avsluttet seriene sine for tre/fire bøker siden og heller startet nye serier i stedet for å stadig skrive inn fler personer. Begge to har ideer nok til tre/fire serier, og det blir for mye kaos å klemme alt inn i en og samme serie. Når det gjelder Jordan virket det en tid som om han bare skrev for å selge - ettersom halve fantasy-verdenen ventet i åndeløs spenning og kjøpte boka samma hvor lite som faktisk skjedde i den.

Bare så det er sagt. Jeg liker NOE fantasy (sær, anderledes fantasy helst), og misliker resten. Men jeg har lest så mye fantasy at jeg føler meg berettiget til å uttale meg om det - i motsetning til de fleste avis-skribenter som tror de vet noe etter å ha lest LOTR og Harry Potter

Skuffet igjen! Un Lun Dun / China Mieville

Jeg våget å ha forhåpninger til UnLunDun, men de ble desverre ikke innfridd. Mannen som har skrevet de aldeles geniale Perdido street station og The Scar har nok nådd et punkt hvor han enten ikke helt vet hva han vil - eller han vil for mye. Mitt inntrykk er iallefall at han i Iron Council prøver for hardt å få frem sine egne standpunkt. Der han i Perdido street station og The Scar halveis skjuler sine egne meninger, og bruker det herlig mørke og en anelse groteske med stor suksess overdriver han begge deler i Iron Council, og ender opp med en smørje som hverken er interessant på overflaten som en ren historie eller som tankepåfyll.

I UnLunDun virker han vimsete og ubestemt - nærmest som om han selv har innsett at han har buttet i veggen med de komplekse og mørke historiene og prøver å koble ut med litt lettere skrivning. UnLunDun er en barne/ungdomsbok, men den gir et veldig halvveis inntrykk. Jeg fikk aldri noe forhold til hovedpersonene, og bi-personer kommer og går uten at det blir gjort noe mer ut av dem. Det hjelper heller ikke at jeg føler jeg har lest nesten alt i historien fra før.

Flyvende buss? Veldig Harry Pottersk. Personifisering av ting? Også Pottersk (ok, så er den lille, tomme melkekartongen som oppfører seg som en hvalp ganske søt, men ikke søt nok til å redde historien). Hovedpersonene detter igjennom det ytre laget i verden og ned på den søplete, møkkete, mørke undersiden som er fylt av merkelige vesener? Lest det i Neverwhere og også i Mievilles egen bok Rat King. Og Rat King fungerte langt, langt bedre enn UnLunDun.

Jeg har ikke klart å lese ferdig hverken UnLunDun eller Iron Council. Iron Council kommer til å bli med meg på hytta i påsken, så får jeg se om et halvt års pause er nok til å komme igjennom resten av den.

Before they are hanged / Joe Abercrombie. The first law: book two. (Den første boken var The blade itself, tidligere omblogget.)

Til å være en bok hvor ikke så veldig mye skjer, er den overraskende god. Dette er en ganske typisk andrebok i en epic fantasy-serie: våre tapre helter er ute på reise. Og de er delt inn i mange små grupper. Og de reiser og de reiser og de reiser.

Historien har ikke den største utviklingen - det vi fikk starten på i forrige bok fortsetter i grunnen uten noen større endring: De snørrhovne folkene fra midt-i-mellom-landene (en sivilisasjon som er veldig, veldig vestlig i holdninger og utvikling) får seg opptil flere trøkk i nesa og de barbariske folkene fra nord og de arabisk-lignende landene i sør tar seg til rette. Det dukker opp noen fler demoner, en prins dør (velfortjent), vi får vite litt mer om demonene og om kampen mellom gudene og deres lærlinger som førte til at demonene ble sluppet inn i denne verdenen, de dyriske Shankaene viser seg å være mer spredd enn først antatt (selv om de vestlige fortsatt ikke tror på dem), og bortskjemte adelsmenn viser seg å ikke være spesielt gode hærførere. Vi får høre mer om nesten alle hovedpersonene, selv om jeg savnet å få en mer utvidet historie om Adele. Intrigene vokser og vil tilsynelatende ingen ende ta - adelsmenn er mer ute etter hverandre enn å faktisk se hva som foregår.

Som sagt - det skjer ikke så veldig mye nytt i forhold til forrige bok, men alikevel ble jeg helt fengslet (og jeg liker egentlig ikke epic fantasy om dagen, jeg foretrekker sci-fi eller fantasy noir).

Litt usikker på hva sist leste bør kalles, men jeg setter den opp under “leste bøker”:
Den tegnede utgaven av Neverwhere av Neil Gaiman.

Jeg er litt usikker på hva jeg synes. Jeg er veldig glad i boken (jeg foretrekker den fremfor Stardust) og har lest den mange ganger, men alikevel klarte tegneserien til en viss grad å forvirre meg. Jeg synes den hoppet for mye, og klarte ikke helt å henge med i svingene. Kanskje det skyldes AT jeg har lest boken? Det kan jo hende at jeg ventet på samtaler og hendelser som nødvendigvis ikke fikk plass i tegneserien, og derfor mistet tråden? Noen som har lest tegneserien uten å ha lest boken, og har en mening?

Helgens lesestoff:

Thief of Time / Terry Pratchett
Sourcery / Terry Pratchett

Jeg er nok etterhvert blitt stadig mer fan av Pratchetts senere bøker. En periode sverget jeg til “mellombøkene” - som Jingo, Small Gods og Moving Pictures, men i det siste har jeg hatt vel så mye sansen for de aller siste, som Monster Regiment, Going Postal og Thud!.

Thief of Time har jeg egentlig ikke så mange meninger om. Det er kanskje en av de mindre interessante bøkene i serien for meg. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor.

Sourcery er en av de aller første bøkene, og selv om Pratchett deler ut rikelig med sleivspark til det samfunnet vi lever i, er parodien på annen fantasy og heltelitteratur den mest fremtredende. Man må kikke litt nøyere etter for å få øye på parallellene. En absolutt fornøyelig bok, men den krever litt mindre av meg. Det viste seg å være en fulltreffer som hyttelitteratur