Leste bøker

Er inne i en ny runde gjenlesing av Discworld-bøker. Denne gangen har jeg plukket frem igjen bøkene om heksene, og har så langt rukket igjennom tre av dem. 

Granny Weatherwax – mester i headology og borrowing; Nanny Ogg – matriark i en omfangsrik familie, synger av hårreisende sanger, eier av katten Greebo; og Magrat – håpefull, økologisk, tilhenger av sølvsmykker, runer og effekter, hun-som-koker-te. Samt etterhvert Agnes/Perdita – sanger, to sjeler i en kropp (alle sier at inne i en tykk jente finnes det en tynn jente, og mye sjokolade… Perdita er den tynne jenta i Agnes).

Jeg startet gjenlesingen med Lords and Ladies, hvor det er sirkeltid, og alle de mulige universene er så nære hverandre at de nesten overlapper. Noen univers er ikke bare alternative (hvor man har gått ned høyre buksebein i stedet for det venstre i de famøse trousers of time), men snyltere – de har ingen egen tid eller historie, og snylter på andre univers for energi. I et slikt holder alvene til. Ved sirkeltid, og med nok tro, kommer alvene igjennom.

Alver er som katter. Elegante, arrogante, opphøyde; vakrere, raskere og sterkere enn oss. Og som katter er de uendelig grusomme mot sitt bytte.

They take what they want, and they want everything. […] They hear what you think, and in defence you think what they want. Glamour. And [then] it’s barred windows at night and placing food out for the fairies…

Lords and Ladies introduserer også Casanunda, verdens minste, beste og mest optimistisk instilte elsker. Antageligvis den eneste som har en sammenleggbar stige blant sine verktøy for amour.

Jeg har rota bort Witches abroad, så neste bok ut ble Wyrd Sisters, hvor Granny, Nanny og Magrat må rydde opp i monarkiet og arverekkefølgen i kongeriket Lancre. Ingredienser? Skuespillere, “The Dysk” (motsetningen til “The Globe” – men bygget på en skiveverden blir den nødvendigvis hetende the Disk), den kongelige narren, kjærlighet, svik, forræderi, mord og bedrag. Og ordenes makt.

“You tell me history is what people are told?” said the duchess. The Fool looked around the throne room and found [the painting of] King Gruneberry the Good (906-967). “Was he?” he said, pointing. “Who knows, now? What was he good at? But he will be Gruneberry the Good until the end of the world.”

Maskerade er blant mine ultimate favorittbøker fra Discworld-serien, en fantastisk parodi på “Phantom of the Opera”, og alt som har med opera, ballett, musikaler og generelt musikk å gjøre. Jeg har lest den såpass mange ganger at jeg denne gangen hoppet rett videre til Carpe Jugulum (grip strupen). Om vampyrer, religion, stil og ondskap. En vampyrfamilie ledet av en fremtidsrettet vampyr kommer til Lancre. Faren i familien mener det bare er gammel vane som gjør at de ikke kan krysse rennende vann, og de samme gjeder for mytene om at vampyrer ikke tåler hvitløk og vievann. 

Mightily Oats has not picked a good time to be a priest. He thought he’d come to Lancre for a simple ceremony. Now he’s caught up in a war between vampires and witches.

Som vanlig er det for mye som skjer i disse bøkene til at det lar seg beskrive. Fotnoter, bihistorier og karakterer du ikke vil finne maken til noe annet sted; ideer, filosofi, humor, eventyr, folketro, religion – alt blir snudd opp ned og ristet for å se hva som faller ut.

Og nok en gang: Dersom du har lest en Discworld bok, og den ikke falt i smak – plukk opp en annen, med et annet sett hovedpersoner, og gjerne en ti/tolv bøker frem eller tilbake i serien 🙂

Leste bøker

Så langt i år har jeg lest 29 bøker. Sammenlignet med fjoråret som endte på 55 bøker i alt ligger jeg godt an… Samtidig har det vært et utrolig stusslig år frem til nå. Listen består av omlesing av gamle bøker, VELDIG mange kosebøker og fantasy-chicklitt, og bare en minimal håndfull nye, virkelig leseverdige, bøker – Guillot, Morgan og Castle Waiting er faktisk de eneste. Trist! Men sånn er det – jeg legger all skyld på flyttingen og på noe som ser ut til å være en pause i utgivelsene av gode sci-fibøker. La oss krysse fingrene for at noe nytt og spennende snart dukker opp!

(På den annen side – skal man sammenligne sidetall må det nevnes at mange av fjorårets bøker var virkelige mursteiner, mens mange av de jeg har lest i år er “normalsize”.)

Siden sist har jeg lest om igjen tre bøker:

Peter F. Hamilton – Mindstar Rising
Den første av Hamiltons bøker om Greg Mandel – en modifisert eksmilitær nå privatdetektiv med evnen til å lese folks sinnstilstand. Det hele foregår i England etter at global oppvarming har fått størsteparten av landet til å oversvømmes og det er tropiske tilstander. Folkets parti har mistet makta etter å ha karret den til seg i forvirringen etter oversvømmelsene og klimaendringene; de kjørte landet godt i grøfta etter gode gamle kommunistprinsipper og nå er det mye som må ryddes opp. Ganske enkel detektivhistorie, gjennomsnittlig til å være Hamiltonbok, ikke i nærheten av Neutronium Alchemist-serien (som jeg VIRKELIG anbefaler), men godt skrevet og med en passe interessant fremtidsfremstilling.

Sean McMullen – Voiage of the Shadowmoon og Glass Dragons
Ah. Hva skal man si? Quirky, anderledes, herlige, morsomme, til ettertanke. Det er nesten noe Pratchettsk over McMullens bøker. Sånn med unntak av at de ikke ligner noe som helst på Pratchetts bøker altså. Disse to bøkene er de to første i serien “Moonworlds Saga”, og er fantasy slik jeg liker den: Anderledes. Dette er kvalitet – mener jeg da 🙂 Om grådighet, vennskap, svik, selvrettferdighet og mer til.

McMullen har også skrevet Greatwinter Trilogy som jeg VIRKELIG anbefaler. Det er også en fremtidsroman, i en “after the bomb”-setting som etterhvert viser seg å ikke skyldes noen bombe, men derimot fler andre hendelser (som alle skyldes menneskelig “hva skjer om jeg trykker på denne knappen”-mentalitet). I denne verdenen har bibliotekarer høy status, de utkjemper dueller med pistoler over katalogiseringsregler(!!) og er i det hele tatt en del av drivkreftene i et samfunn som befinner seg innlands i Australia uten kontakt med utenomverdenen. HELT fantastisk skrevet!  

Castle Waiting

Min søteste venn på Outland ga meg en fantastisk bursdagsgave: Castle Waiting.

castlewaiting.jpg

Castle Waiting er en tegneserie/grafisk roman/samling med ufattelig søte historier – vakkert tegnet. Den ble i utgangspunktet utgitt som småhefter, men fåes nå i en nydelig hardcover utgave. Den starter med eventyret om Tornerose, opplevd “backstage”, men hoveddelen foregår i slottet etter at prinsen vekket Tornerose og tok henne med seg vekk. I det etterhvert forlatte, øde og nedslitte slottet samler det seg en gruppe personer som av ulike grunner søker til freden i Castle Waiting. De har alle sin historie, og noen av dem kommer i Castle Waiting.

Forfatteren jobber visstnok på fler småhefter, så om litt kommer det forhåpentligvis en oppfølger!

Castle Waiting inneholder eventyrskikkelser, poltergeist, ånder, helter, venner, kjærlighet og (sist, men definitivt ikke minst!) skjeggete damer.

FANTASTISK!

Oppsamling

Pft. Påsken tok fra meg skriveinspirasjonen tror jeg – det er så mye jeg tenker at “det kan jeg blogge om”, men så blir det liksom ikke noe ut av det. Her kommer en liten oppsamling av det jeg har tenkt på:

Påsken

hytta_sno.JPGPåsken var alle tiders 😀 Som forventet! Hytteturen kunne godt vart lenger, men sånn er det når man har dyr – jeg hadde hverken katte- eller hestepass for mer enn torsdag-søndag. Vi hadde drittvær torsdag og fredag, men lørdagen ble i sin helhet tilbragt i sola. Selv med tidvis harde vindkast var det lunt og fint i terrassekroken, og etter en melding til ymse hyttenaboer om at “øvre soldekk på Kvilut er åpent, med alle rettigheter” ble det etterhvert riktig sosialt i solveggen!

Bildet viser nyspadd sti ned mot bua og utedoen – ingen fare for å gå seg bort på tur til do en sen kveld, selv etter litt mye Jäger 😀

Hytta heter Kvilut – selv om den kanskje ikke alltid direkte er noe hvilested for foreldra mine, far er mester i å finne på prosjekter. Hytta har blitt bygget på, det har blitt reist portal, gravd en dam i bekken, ny utedo, lydisolert aggregatbu… Tror i grunnen far hadde kjedet livet av seg ellers!

Leste bøker

Pokker. Jeg må ikke la det gå så lang tid mellom hver gang jeg poster leste bøker, jeg mister helt oversikten.

magicspawn.jpgMercedes Lackey:

Magic’s Pawn – Magic’s Promise – Magic’s Price
Elvenbane – Elvenborn – Elvenblood

Mercedes Lackey faller rett inn under chicklitt-fantasy-gruppen med Mccaffrey, Moon og Huff – herlig, koselig, fengende, enkel fantasy.

Gail Martin / The Bloodking

Fortsettelsen på The Summoner, og overraskende nok avsluttes historien i The Bloodking. (Jeg var sikker på at dette kom til å bli en lang serie!) Dessverre skuffer den – hovedpersonene er likandes, men selve historien er utrolig enkel og forutsigbar. Den er full av kjedelige beskrivelser, det virker som om forfatteren ikke stoler på leseren og insisterer på å banke inn forklaringer på selv de minste tanker og handlinger hovedpersonene har. Det blir rett og slett for svakt.

Joe Abercrombie / Last argument of kings

lastargument.jpgDette er oppfølgeren til The blade itself og Before they are hanged. Også denne er faktisk en avslutning! (Kanskje fantasyforfatterne endelig har sett lyset, og klarer å unngå uendelige multi-bindserier ala Jordan og Goodkind?) I last argument of kings utløses all spenningen som de to foregående bøkene har bygget opp – all spenningen mellom de mange faksjonene får sitt utløp. Det er nesten så boken kunne vært på enda noen hundre sider, jeg synes kanskje en del av hendelsene blir viet for lite oppmerksomhet, men det er ikke til å nekte for at boken er godt skrevet. Jeg personlig LIKTE ikke resultatet av det hele, det skal forfatteren ha, han tør å ta en uvant vending i fantasy og bytter ut den ur-gode i en avslutning hvor hovedpersonene kanskje får det de fortjener (på overflaten “godt”, men langt fra tilfredsstillende!).

Absolutt leseverdig 🙂

Arthur C. Clarke…

…ble hele 90 år gammel. Clarke skrev sci-fi, blant annet den som “alle” kjenner: 2001: A space odyssey.

Det kjennes nesten ut som om det er et generasjonsskifte av forfattere på gang nå. Clarke er død, Jordan er død, Pratchett har fått Alzheimer, og en lang rekke andre forfattere drar heftig på åra.

Heldigvis kommer det stadig nye forfattere til, men de gamle vil bli savnet.

Shagma

shagma.jpg

Siden vi er inne på barne-tv-klassikere med Grimm og Gru kan jeg jo nevne denne gledelige nyheten også! Shagma – reisen til jordens indre kommer på DVD-boks i MAI! 😀 O’glede!

(Skjønt, for å være helt ærlig vet jeg ikke om jeg TØR å se den om igjen… Bompibjørnene viste seg å være en forferdelig nedtur, og jeg tror kanskje minnet om Shagma er bedre enn serien i seg selv… *Fundere*)

American Gods

American Gods av Neil Gaiman er en av mine favorittbøker, jeg rangerer den helt oppe blant topp tre. De siste ukene har Gaiman funnet ut at han vil legge ut en av bøkene sine gratis på nettet, holdt en avstemning i bloggen sin, og som resultat lagt ut American Gods! Løp og les! Men vær advart, det kan virke som om dette er en hat-eller-elsk bok, svært få jeg kjenner som har lest den har noen form for mellomreaksjon på den 🙂

Gå hit og du kan “browse inside” hele boken.

Mer forfatternytt

De har valgt en forfatter som skal skrive ferdig Wheel of Time – spennende!

Tor Books announced today that novelist Brandon Sanderson has been chosen to finish the final novel in Robert Jordan’s bestselling Wheel of Time fantasy series. Robert Jordan, one of the greatest storytellers of the 20th and early 21st centuries, died September 16th after a courageous battle with the rare blood disease amyloidosis. The new novel, A Memory of Light, will be the twelfth and final book in the beloved fantasy series which has sold over 14 million copies in North America and over 30 million copies worldwide.

Les mer her

Jeg har aldri hørt om Brandon Sanderson, så jeg gjorde det enhver bibliotekar gjør når hun lurer på noe – jeg googlet navnet hans 😛 Midt i det hele fant jeg denne bloggposten som jeg virkelig kan anbefale! Den ga meg forsåvidt ikke noe inntrykk av Brandon som forfatter, men jeg liker godt hva han står for som person! Den løste også et problem for meg, for jeg har hatt lyst til å skrive om Pullmann og serien hans, og hvor lei jeg er av religiøse og andre som kaster seg over filmer og bøker som de frykter står for noe annet enn de selv, og som kanskje kan få dem (eller enda verre, barna deres) til å tenke anderledes enn det de gjør i dag. Brandon skriver knakende godt – han sier seg i utgangspunktet uenig med Pullmann, men samtidig mener han at det ikke kan være særlig farlig å lese ting som bryter med ens eget livssyn. Anyways – les posten OG kommentarene 😀 Veldig veldig bra.