Robert Jordan (som egentlig het Jim Rigney) er død. Mannen som står bak serien Wheel of Time, og som må tilskrives æren for å ha formet en stor del av dagens fantasy.
RJs bror har skrevet en siste post i bloggen hans:
http://www.dragonmount.com/RobertJordan/
Terry Pratchett sa dette i et intervju:
“Åpner historien vinduer, eller slenger den igjen dører?” Aaaah!
Jeg ser at ganske mange er innom irritasjonsposten hvor jeg skrev en forsvarstale for Eragon – og litt for fantasy generelt. Derfor vil jeg bare si at jeg er ekstremt kresen når det gjelder “vanlig” fantasy. Jeg leste store mengder av det i en periode, og gikk så lei. Særlig av de “store” forfatterne som tilsynelatende ikke kan å gi seg mens leken er god. Både Goodkind (Sword of Truth) og Jordan (Wheel of time) kunne ha avsluttet seriene sine for tre/fire bøker siden og heller startet nye serier i stedet for å stadig skrive inn fler personer. Begge to har ideer nok til tre/fire serier, og det blir for mye kaos å klemme alt inn i en og samme serie. Når det gjelder Jordan virket det en tid som om han bare skrev for å selge – ettersom halve fantasy-verdenen ventet i åndeløs spenning og kjøpte boka samma hvor lite som faktisk skjedde i den.
Bare så det er sagt. Jeg liker NOE fantasy (sær, anderledes fantasy helst), og misliker resten. Men jeg har lest så mye fantasy at jeg føler meg berettiget til å uttale meg om det – i motsetning til de fleste avis-skribenter som tror de vet noe etter å ha lest LOTR og Harry Potter 🙂
Skuffet igjen! Un Lun Dun / China Mieville
Jeg våget å ha forhåpninger til UnLunDun, men de ble desverre ikke innfridd. Mannen som har skrevet de aldeles geniale Perdido street station og The Scar har nok nådd et punkt hvor han enten ikke helt vet hva han vil – eller han vil for mye. Mitt inntrykk er iallefall at han i Iron Council prøver for hardt å få frem sine egne standpunkt. Der han i Perdido street station og The Scar halveis skjuler sine egne meninger, og bruker det herlig mørke og en anelse groteske med stor suksess overdriver han begge deler i Iron Council, og ender opp med en smørje som hverken er interessant på overflaten som en ren historie eller som tankepåfyll.
I UnLunDun virker han vimsete og ubestemt – nærmest som om han selv har innsett at han har buttet i veggen med de komplekse og mørke historiene og prøver å koble ut med litt lettere skrivning. UnLunDun er en barne/ungdomsbok, men den gir et veldig halvveis inntrykk. Jeg fikk aldri noe forhold til hovedpersonene, og bi-personer kommer og går uten at det blir gjort noe mer ut av dem. Det hjelper heller ikke at jeg føler jeg har lest nesten alt i historien fra før.
Flyvende buss? Veldig Harry Pottersk. Personifisering av ting? Også Pottersk (ok, så er den lille, tomme melkekartongen som oppfører seg som en hvalp ganske søt, men ikke søt nok til å redde historien). Hovedpersonene detter igjennom det ytre laget i verden og ned på den søplete, møkkete, mørke undersiden som er fylt av merkelige vesener? Lest det i Neverwhere og også i Mievilles egen bok Rat King. Og Rat King fungerte langt, langt bedre enn UnLunDun.
Jeg har ikke klart å lese ferdig hverken UnLunDun eller Iron Council. Iron Council kommer til å bli med meg på hytta i påsken, så får jeg se om et halvt års pause er nok til å komme igjennom resten av den.
Before they are hanged / Joe Abercrombie. The first law: book two. (Den første boken var The blade itself, tidligere omblogget.)
Til å være en bok hvor ikke så veldig mye skjer, er den overraskende god. Dette er en ganske typisk andrebok i en epic fantasy-serie: våre tapre helter er ute på reise. Og de er delt inn i mange små grupper. Og de reiser og de reiser og de reiser.
Historien har ikke den største utviklingen – det vi fikk starten på i forrige bok fortsetter i grunnen uten noen større endring: De snørrhovne folkene fra midt-i-mellom-landene (en sivilisasjon som er veldig, veldig vestlig i holdninger og utvikling) får seg opptil flere trøkk i nesa og de barbariske folkene fra nord og de arabisk-lignende landene i sør tar seg til rette. Det dukker opp noen fler demoner, en prins dør (velfortjent), vi får vite litt mer om demonene og om kampen mellom gudene og deres lærlinger som førte til at demonene ble sluppet inn i denne verdenen, de dyriske Shankaene viser seg å være mer spredd enn først antatt (selv om de vestlige fortsatt ikke tror på dem), og bortskjemte adelsmenn viser seg å ikke være spesielt gode hærførere. Vi får høre mer om nesten alle hovedpersonene, selv om jeg savnet å få en mer utvidet historie om Adele. Intrigene vokser og vil tilsynelatende ingen ende ta – adelsmenn er mer ute etter hverandre enn å faktisk se hva som foregår.
Som sagt – det skjer ikke så veldig mye nytt i forhold til forrige bok, men alikevel ble jeg helt fengslet (og jeg liker egentlig ikke epic fantasy om dagen, jeg foretrekker sci-fi eller fantasy noir).
Litt usikker på hva sist leste bør kalles, men jeg setter den opp under “leste bøker”:
Den tegnede utgaven av Neverwhere av Neil Gaiman.
Jeg er litt usikker på hva jeg synes. Jeg er veldig glad i boken (jeg foretrekker den fremfor Stardust) og har lest den mange ganger, men alikevel klarte tegneserien til en viss grad å forvirre meg. Jeg synes den hoppet for mye, og klarte ikke helt å henge med i svingene. Kanskje det skyldes AT jeg har lest boken? Det kan jo hende at jeg ventet på samtaler og hendelser som nødvendigvis ikke fikk plass i tegneserien, og derfor mistet tråden? Noen som har lest tegneserien uten å ha lest boken, og har en mening?
Helgens lesestoff:
Thief of Time / Terry Pratchett
Sourcery / Terry Pratchett
Jeg er nok etterhvert blitt stadig mer fan av Pratchetts senere bøker. En periode sverget jeg til “mellombøkene” – som Jingo, Small Gods og Moving Pictures, men i det siste har jeg hatt vel så mye sansen for de aller siste, som Monster Regiment, Going Postal og Thud!.
Thief of Time har jeg egentlig ikke så mange meninger om. Det er kanskje en av de mindre interessante bøkene i serien for meg. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor.
Sourcery er en av de aller første bøkene, og selv om Pratchett deler ut rikelig med sleivspark til det samfunnet vi lever i, er parodien på annen fantasy og heltelitteratur den mest fremtredende. Man må kikke litt nøyere etter for å få øye på parallellene. En absolutt fornøyelig bok, men den krever litt mindre av meg. Det viste seg å være en fulltreffer som hyttelitteratur 🙂
Pratchet er i mine øyne en av dagens aller største forfattere. Hans stil endres stadig, fra de tidlige bøkenes rene parodier på fantasy ispedd samfunnssatire, til dagens nesten direkte paralleller og alvorlige temaer. Ikke misforstå! Det er fortsatt ikke mulig å lese en Pratchett bok uten seriøse anfall av latter underveis, men det er heller ikke til å unngå at man må tenke mens man leser.
Temaer som tas opp i Thud! er rasisme, mistro til fremmede, forskjeller og likheter i ulike samfunn, samt “fjerne” etniske og religiøse konflikter som plutselig dukker opp i ens eget land. Alt representert gjennom konflikten mellom dvergene og trollene, og de interne konfliktene mellom de moderne dvergene som har migrert til AnkhMorpork og de konservative “deep down”-dvergene fra de mørkeste minene i fjellene.
Jeg tror ikke det er mulig å fortelle om alt Thud! handler om. Det er rett og slett en opplevelse å lese Pratchett, så jeg tror jeg lar hele Discworld universet og handlingen i boken ligge og nøyer meg med å anbefale Discworld på det aller varmeste – aller helst på engelsk! Språket er uovertruffent.
(Et lite tillegg: Utenom politikk og moral har Pratchett som vanlig flettet inn en rekke gode personer og situasjoner. Side-historien om Angua (varulv) og Sally (vampyr) og deres problemer er nesten alene en grunn til å lese boken – vampyrers innebygde “cool” får varulver til å føle seg som en vandrende, konstant “bad hair day”. Situasjonen i drage-kenellen hvor en dverg nettopp har fyrt av en flammekaster er også uvurderlig!)
L-Space (Literary Hyperspace) er et av mine absolutte favorittkonsepter fra en av verdens store genier – Terry Pratchett. Hans påstand er at store samlinger med bøker bretter tid og rom rundt seg, og danner en (eller fler) ekstra dimensjoner. Dette har han bevist med følgende formel (frekt og freidig stjålet fra wikipedia.org):
Dette forklarer blant annet hvordan enkelte bittesmå bokhandler oppleves som langt større på innsiden enn de er på utsiden, hvor man tilsynelatende kan gå rundt hjørne etter hjørne uten å finne bakveggen, eller hvordan det er lett å gå seg vill blant hyllene i mange biblioteker. En samling med bøker som er stor nok til å brette tid og rom vil gjerne være nokså omfattende, noe som fører til at man ikke alltid forstår når man detter igjennom til L-Space – man vandrer der blant hyllene, og merker ikke overgangen. Sitat Pratchett: “[a] good bookshop is just a genteel blackhole that knows how to read.”
L-Space knytter sammen alle boksamlinger som trenger igjennom dimensjonen. I tillegg til å inneholde alle bøker som noen gang er skrevet, inneholder også L-Space bøker som vil bli skrevet, som kunne vært skrevet, og som aldri ble skrevet. Dette åpner for enorme muligheter for bruk – også misbruk. Derfor har Bibliotekarene av tid og rom strenge regler for bruk, blant annet:
“1. Silence 2. Books must be returned by the last date stamped 3. Do not interfere with the nature of causality”
For å bli Bibliotekar av tid og rom kreves en grundig opplæring. Ikke minst fordi L-Space i seg selv er et farlig sted! Man kan støte på ting som: “harmless kickstool crabs, large and heavy wandering thesauri, the .303 bookworm and the dreaded cliches, which must be avoided at all costs”.
Særlig .303 bokormen interesserer meg, den spiser seg så fort igjennom en hyllerad med bøker at den rikosjetterer fra veggene når den er igjennom.
Jeg venter stadig på at det skal bli satt opp et kurs i L-Space. Jeg er faktisk litt skuffet over at dette ikke er en videreutdanning ved bibliotekstudiet, men kan jo forstå at de ikke kan slippe inn hvem som helst.
Jeg har lenge hatt lyst til å gjøre som min venninne Elin gjorde i fjor: føre en liste over årets leste bøker. Jeg har startet på utallige lister, men i min typisk vimsete stil har jeg skrevet noen her, noen der, glemt noen, og rota bort det meste. Kanskje er det lettere om jeg skriver tre ord om bøkene her inne, ettersom jeg leser dem. Er jeg flink og tagger dem rett kan jeg finne dem igjen på slutten av året, og voila: jeg har en liste. (Antageligvis går dette prosjektet like bra som de andre, men pytt!)
Altså. Siden 1. januar har jeg lest:
Scar Night: Deepgate codec / Alan Campbell.
Hva skal man kalle denne? Fantasy noir? Jeg fikk litt samme opplevelsen som av China Mieville’s Perdido Street Station, hvis noen har lest den.
Deepgate er en by bygget på lenker strukket over en avgrunn. I følge byens teologi befinner det seg en styrtet gud i avgrunnen, og når noen dør sender man sjelen ned til denne guden for at han skal kunne bygge seg en hær for å ta igjen himmelen fra den onde sol-gudinnen. Denne styrtede guden er en engel (vekker dette noen assosiasjoner?), og ifølge byens historie sendte han for lenge siden opp en hær av engler for å beskytte Deepgate og hjelpe til med å sanke sjeler fra byens fiender. Disse englene og etterkommerne deres holdt lenge høye stillinger som krigs-engler og beskyttere av Deepgate. Når boken starter har englenes blodslinje nesten forsvunnet, og det er bare en engel igjen: Dill. Dill er en pinglete 16 åring som bor i byens maktsentrum, tempelet. Der blir han holdt nesten som et kjæledyr man helst ikke ville hatt, gjemt unna i et tårn og ikke tillatt å bruke sverdet han har arvet, eller å fly.
Historien er original og kreativ, men boken mangler noe i selve utførelsen. Man merker at dette er forfatterens første bok (han har tidligere vært spilldesigner), men jeg tror fortsatt at han har et stort potensiale og gleder meg stort til neste bok i serien. Etter å ha blitt litt “mettet” av epic-fantasy er det herlig å finne slike historier som denne!
Eragon / Cristopher Paolini
Trenger jeg skrive noe? Etter at filmen kom er det vel ikke mange som IKKE vet hva denne går ut på 🙂 Som før sagt: jeg liker den, jeg liker at det er en helt ung gutt som har skrevet den, og jeg ser stort potensiale også her. Venter på at Øystein skal lese ferdig The Eldest så jeg får lest fortsettelsen.
The blade itself / Joe Abercrombie
En mer klassisk fantasybok, og nok en første bok i en helt ny serie. Abercrombie bruker hele boken til å bygge opp historien og å gi leseren et forhold til personene. Etter endt bok sitter man fortsatt igjen med en litt vag forståelse av hva som egentlig foregår – alt er mystisk, og man vet ikke riktig hvem som er de “gode”. Ingen av hovedpersonene er den heltetypen man gjerne finner i fantasy, og alle drives av ulike – ofte ikke helt klare – årsaker.
I utgangspunktet kan historien virke gjenkjennbar: en verden i ferd med å gå opp i flammer – et kongerike av barbarer i nord som samler seg til krig mot det “siviliserte” landet i midten, men som også trues av merkelige, ondsinnede vesener fra enda lenger nord. Et eksotisk land helt til sør, som OGSÅ planlegger angrep på de “siviliserte”. I tillegg er det “siviliserte” landet fult av korrupte politikere og en dement konge.
En eldgammel magiker som dukker opp igjen for å ta tak i situasjonen, en barbar med samvittighetsproblemer, en jålete og sleazy adelsmann med visse talenter innenfor fekting og en mann ødelagt av fiendens tortur som nå selv har blitt torturist og jobber for inkvisisjonen, en soldat av “dårlig” familie som får ansvar for krigføring mot landet i nord og hans søster som er frittalende og aktiv, men hemmes av tidens kvinne-idealer – disse utgjør persongalleriet, og er de som gjør det verdt å lese denne boken. For historiemessig skjer det ikke mye, men skrivestilen er god og man vil gjerne vite hva som faktisk skjer med hovedpersonene etter at forfatteren er ferdig med å definere settingen for den videre historien. Nok en serie jeg ser frem til neste bok i.
Siden jeg nå var så godt i gang med fantasy må jeg bare ta med dette, Aftenposten skriver:
“Eilev Groven Myhren har brukt tre år på å oversette “Ringdrotten”. Han har latt orkene i boken prate som de gjorde i Vika i Oslo i gamle dager, mens Hobbiter snakker dialekt fra Ål i Hallingdal.”
Resten av artikkelen finner du her: http://www.aftenposten.no/kul_und/litteratur/article1572125.ece
