Jeg blir smågal av alle de som nå er “eksperter” på fantasy-genren etter å ha sett Lord of the Rings og Harry Potter-filmene, og kanskje også lest bøkene. Disse folkene sitter nå og dømmer nye forsøk på fantasy som plagiater og simple forsøk på å tjene penger. Dagens irritasjonsmoment er filmanmeldelsene av Eragon, og kommentarer laget av lesere til disse anmeldelsene.
Hovedpunktene mot Eragon er som før nevnt at det er en LOTR rip-off, uten at jeg helt får hode og hale på sammenligningen. Hvis jeg skulle sammelignet Eragon med noe som helst blir det nok The Belgariad av Eddings – hvor særlig starten av historien har mange likhetstrekk. Man kan også finne likheter i Wheel of Time av Jordan, og Sword of Truth av Goodkind. Og hva så om Eragon ligner annen fantasy? Dette er epic fantasy slik epic fantasy-sjangeren krever det. Når man ønsker å skrive i en sjanger benytter man seg av en rekke innarbeidede genretrekk for å angi stemning og setting for historien. Å si at en ny epic fantasy er en rip-off av LOTR er det samme som å si at enhver ny krim er rip-off av all annen krim: noen blir drept, noen andre prøver å løse mysteriet – lest det før? Det betyr ikke at historien ikke kan ha sine egne twists&turns, eller at språkbruken i en krim ikke kan fange deg mer enn i en annen.
Har anmelderen lest boken? Er det boken han finner mangelfull? Eller er det filmen? Som alle vet vil enhver god bok miste mye i overføringen til lerret – det er ikke til å unngå. Selv er jeg dypt imponert over at en femtenåring har skrevet en såpass god bok. Man merker forfatterens alder når man leser boken, den er kanskje ikke der oppe blant de med lang erfaring og litteraturstudier bak seg – men med tanke på alle de tusen hyllemeter med elendig fantasy som er skrevet av voksne “seriøse” forfattere er Eragon definitivt der oppe blant de store som The Belgariad, eller Wheel of Time. Det er også morsomt å kunne føle hvordan Paolini har endret seg som forfatter underveis i skriveprosessen. Hva figurene angår, er jeg dypt uenig med anmelderen, jeg finner personene i Eragon like interessante og velkreerte som i de fleste andre bøker jeg har lest.
Til syvende og sist: hvorfor får voksne filmanmeldere lov til å hovent kritisere bøker og film laget FOR ungdom, i dette tilfellet her også AV en ungdom? Boken har solgt enormt, og har også fått Quill book awards 2006 – en pris for ungdomsbøker, hvor utvalget gjøres av ungdommer.
Selv satte jeg stor pris på boken, jeg måtte ikke anstrenge meg for å overse dårlig språk eller store hull i historien (som ofte kan være tilfelle) – og om filmen har fanget bare litt av det fantastiske som er mellom en dragerytter og hans drage, da er filmen verdt å se 🙂
Jatta, jeg vet, en survepost som de færreste kommer til å gidde å lese igjennom, men nå har jeg iallefall fått det ut av systemet!