Stjernesøkerens

I dag er første offisielle dag som bibliotekar og markedsatpåklatt på NITH. Jeg var her tre dager i forrige uke også, for å få en kjapp innføring av hun som har vært vikar siden april. Det er en del jeg rett og slett må grave litt i for å finne ut av, men alt i alt tror jeg dette blir supert! Veldig hyggelige mennesker, passe lite bibliotek som definitivt er håndterbart - men samtidig med store muligheter for videre utvikling, og studenter som virkelig er min type folk.

Jeg har fått beskjed om at jeg stiller helt fritt til å utvikle biblioteket til det jeg selv ser behov for - både når det gjelder den fysiske plasseringen og selve samlingen. Det kribler i fingrene og jeg må virkelig ta meg sammen for ikke å starte på de helt store prosjektene allerede nå på dag 1… Jeg har definitivt lyst til å gjøre om på plasseringen, lokalene er fine, men hyllene bærer litt preg av å ha bli satt ut i huj og hast, og er ikke direkte logiske i rekkefølgen - noe også den tidligere bibliotekaren sier, og hun har overlatt meg noen av sine planer for endringer.

NITH er en kreativ skole - med utdanninger innen spill, design, programmering, webkommunikasjon og e-business. Jeg trenger litt tid med budsjettet, men håpet er å kunne lure inn et par fine designmagasiner og kanskje noen tegneserier og designbøker med freshe illustrasjoner - inspirasjon er vel like viktig som bøkene om selve kodingen?

Når det gjelder markedsføringsbiten er jeg fremdeles veldig attpåklatt. De er to i markedsføringsavdelingen som tar seg av prosjektene og de “store” markedsføringsjobbene, men så vidt jeg forstår skal jeg stå som en slags webredaktør og oppsøkende journalist. Både websiden og det for tiden nedlagte intranettet bærer preg av en hektisk hverdag, og trenger noen som kan forbarme seg over dem (Jeg kjenner at jeg trolig kommer til å starte med å bygge ut bibliotekets sider *host*)

Man bare må elske en studentmasse hvor flertallet faktisk forstår Jinx-tskjortene mine og som ler godt av at jeg kjører Conan the Librarian på introduksjonen av biblioteket.

I tillegg sto det en utrolig søt blomsterbukett og et “Velkommen til oss”-kort og ventet på meg i dag tidlig.

Dette tror jeg blir bra!

Studiestart er kanskje den morsomste tida på året. Det skjer så mye - og selv om det kan være tidvis mye stress, så er det mye kos også. Jeg liker nye studenter, de er så håpefulle og åpne og som regel veldig veldig hyggelige.

Akkurat nå står Thom Hell rett utenfor kontorvinduet mitt og synger don’t let go.

Nå har jeg tre arbeidsdager igjen (medregnet dagen i dag) på HiAk. Litt trist, og litt befriende. Jeg gleder meg veldig til å starte på noe nytt - dette er tross alt det lengste jeg har vært på ett sted siden videregående! Jeg studerte to år på HiG, ett år ved HiO, jobbet et halvt år på Notabene før jeg studerte ett år i Sydney, deretter jobbet jeg et halvt år på en barneskole før jeg fikk jobben på Smart Club hvor jeg var i nesten ett år før jeg fikk jobb her. Og her har jeg vært i nesten to og et halvt år. Jeg håper at jeg en dag finner en jobb jeg kan slå meg til ro med, men akkurat nå er det bare spenningen ved å ta tak i noe nytt som dominerer tankene

Jeg starter egentlig ikke ved NITH før 1. september, men de ville gjerne at jeg skal komme innom og være med på oppstartsdagene for studentene. I dag skal jeg innover og være med på administrasjonens kick-off og planleggingsmøte, og i neste uke skal jeg presentere biblioteket for de nye studentene - FØR jeg har begynt å jobbe i det! Jatta…

Jeg sa opp jobben min i går! Det var dritskummelt.

Det gjorde jeg fordi jeg har fått et nytt tilbud, fra NITH. Stillingen er i store trekk lik den jeg har i dag - med bibliotekjobb (de har et lite bibliotek som de ønsker å videreutvikle), samtidig som de trenger noen som kan jobbe sammen med info-avdelingen med utvikling av intranett og interninformasjon. Biblioteket er såpass lite at det bare er en bibliotekar der.

Jeg synes arbeidsoppgavene høres morsomme ut, samtidig som jeg fikk et veldig godt inntrykk av miljøet på skolen - og jeg må jo tilstå at jeg antageligvis kan være mer til nytte for en IT-student enn for en sykepleiestudent (”Du skriver om HVA sa du? Ok, hvordan staver du det?”).

Såh. Fra september blir jeg altså å finne i Oslo

Er det noen måte man kan velge ut 20 pc’er fra et nettverk og få se bruken av dem? Vi skulle gjerne visst hvor mye pc’ne i biblioteket er i bruk, fortrinnsvis uten å måtte installere noe på hver maskin. Samtidig vet vi ikke om det er mulig / er lov… Vi ønsker bare å vite feks hvor mange timer i døgnet pc’n er på, ikke hva den brukes til, eller hvem som har logget på i løpet av dagen.

*poke webserveren med en pinne*
*se etter tegn til liv*
*gi opp håpet og ta seg en forlenget kaffepause*

Jeg er bibliotekar. Jobben min går ut på å hjelpe. Hjelpe høgskolen med tilgang, organisering og struktur på samlingen av bøker, tidsskrifter og databaser. Hjelpe studentene og foreleserne og alle andre som måtte komme innom med å finne informasjonen de trenger, med oppgavene de skriver, med litteraturlister og søk.

Jeg liker å hjelpe. Men av og til, forsiktig, så det ikke synes utenpå, tenker jeg i mitt stille sinn at noen studenter kanskje ikke burde fått hjelp. Som når andreklassestudenten kommer og er fullstendig hjelpeløs, hun forstår ikke hvordan hun skal finne bøker på hylla - utallige forklaringer og demonstrasjoner er ikke nok. Hun har dataskrekk og blir vill i blikket når jeg sier “kom skal jeg vise deg hvordan du kan søke selv”. Hun vil ikke prøve utlånsautomaten. Hun nekter å lese noe som helst på engelsk. Hun blir stresset av å måtte printe ut noe. Hun klager over at hun ikke får lov til å levere håndskrevne oppgaver.

Da tenker jeg at kanskje, kanskje du ikke burde bli sykepleier.

Men jeg sier det ikke, jeg viser det ikke, jeg reiser meg, smiler og sier “kom, skal jeg vise deg”. Igjen. Og kanskje lærer hun noe denne gangen. Kanskje bidrar jeg i utdannelsen av en sykepleier som er i stand til å følge med og holde seg oppdatert på fagfeltet sitt, selv etter at hun er ferdig på høgskola.

Så langt er jeg den eneste som er tilbake på jobb etter ferien. Det er i grunnen skikkelig godt! Hele bygget her er stille, det eneste som forstyrrer er snekrene nede i første. Om en uke kommer nok de første studentene til å dukke opp igjen. De som skal i gang med større oppgaver og vil komme i gang fortest mulig, og de nye studentene som har fått tilsendt pensumlister og tror de skal få lest alle bøkene den første uka. De er så søte! Helsesøstre og jordmorstudenter som blar i bøkene med stjerner i øynene og henrykt forteller oss at de GLEDER SEG!

Men enn så lenge er det stille her. Jeg har fått unna bestillinger og post som har samlet støv over sommeren, nå gjenstår bare litt retur og generell rydding, så er det meste klart.

Senere i dag kommer det ei til, og i morgen to til - men akkurat nå er det bare meg, stillheten mellom bokhyllene, sola på glasstaket og koppen med blå java.

Vi har ryddedugnad i biblioteket, alle damene er oppe og sorterer seg igjennom hyllemeter for hyllemeter. Jeg har fått området fra 658 til 745 i Deweys (to store doble hyller). Det er liksom en ekstragevinst når man får designhyllene, for det er så mye spennende å kikke på der! Skjønt, det betyr at man bruker mye lengre tid på ryddingen, når man bare MÅ kikke i hver femte bok eller så…

Jeg er nettopp ferdig med det skumleste området … 666 bøkene. Man lærer mye gøy som bibliotekar, blant annet at kjeramikk er fryktelig onde greier!

Biblioteket har glasstak.

Sola steker ute.

Vaktmesteren er ferdig for dagen, og har lukket taklukene.

Det er 29 grader i biblioteket, og temperaturen stiger stadig.

Jeg skal være her til 18:00.

Hjelp.

Her på HiAk har vi mange, lange og tildels smale ganger. I løpet av en gjennomsnittlig dag går de fleste opp og/eller ned en slik gang minst 4-5 ganger (her i hjørnet jeg sitter må vi feks ned “60 meteren” for å komme til doene og fargeprinteren).

På tur opp eller ned en slik gang melder den sedvanlige problemstillingen seg: Hva gjør man om man møter andre? Hilser man? Hva om man allerede har hilst en gang den dagen? Når møter man blikket til den andre, og hvor lenge skal man holde blikk-kontakten?

Her på huset er det varierende kultur for gang-etikette ettersom hvilken gang man befinner seg i. Noen fag- og administrative avdelinger har løst problemet ved å overhodet ikke hilse, eller engang møte blikk. Med høyt hevede haker seiler de forbi alle andre i gangen uten å engang ense deres tilstedeværelse.

Da føler man seg bra dum når man som forholdsvis fersk ansatt prøver å møte blikk, smile, nikke og komme med et “hei” til alle man møter - rett og slett fordi man er ny og fersk og ikke kjenner til alle navn og ansikter, men synes det er triveligst å hilse på kollegaer man møter mens man er ute og rusler.

Jeg har sagt mye negativt om å jobbe på Smart Club, men DET skal de ha - det med kollegialt samhold har de faktisk skjønt! De har ansatt en egen dame som jobber med miljøet, jeg så henne flere ganger løpe rundt “på gølvet” og tvinge folk til å se opp på henne og hilse, hvis noen stirret målbevisst ned i gulvet for å unngå å møte blikk kunne hun finne på å bøye seg helt ned, kikke opp på ansiktet til vedkommende og sprudlende synge ut “Hallo!”

Det kunne nok fler bedrifter vurdert.

Det er tydelig at svært mange ikke vet hva en bibliotekar gjør utover det å være i skranken og låne ut bøker. Noe som forsåvidt er helt ok, ettersom det er en tonn yrker der ute som JEG ikke aner noe som helst om. Men fra det å ikke vite, til det å ta beslutninger for en gruppe innen et yrke jeg ikke vet noe som helst om … den avstanden er for stor i mitt hode. Alikevel er det det som skjer her på huset om dagen.

På grunn av omrokkeringer innen administrasjonen og en langvarig klaging på kontorer fra forskjellige hold, skal det gjøres om på romplasseringen. Og argumentet som straks dukker opp er: Hvorfor i all verden skal bibliotekarene ha egne kontorer? De er da bare oppe i biblioteket? Dette kommer fra de samme folkene som ikke forstår at vi trenger å være fler ansatte i biblioteket enn de to som til enhver tid er oppe i skranken. (Og som ser fryktelig undrende ut når de får vite at vi faktisk har tre års utdanning for å gjøre den jobben vi gjør.) Det umiddelbare sammenligningsspørsmålet i mitt hode blir da: Hva med foreleserne? DE er da vel bare i forelesningsalene hele dagen?

Det er tydeligvis mange som ikke er klar over at vi er blant de få gruppene på huset som MÅ være tilstede alle dagene i uken - vi har ikke mulighet til å jobbe hjemmefra slik mange andre har. De har heller ikke vært oppe i biblioteket en hel dag og hørt på lydnivået eller kjent varmen om sommeren. De har ingen forståelse for at bibliotekarene samarbeider faglig seg i mellom, eller at vi har enorme arbeidsoppgaver som ligger BAK det de ser oppe i selve biblioteket.