Stjernesøkerens blogsmutthull

Fairytale love

Møt personen som har tatt MYE av min tid de siste ukene, Lemuria:

Lemuria er en human noble, og en rogue. Oversatt til norsk blir det vel noe sånt som at hun er et menneske (en verden fylt av ulike raser og vesener - som alver, dverger, qunari og darkspawns for å nevne noen), hun tilhører en av adelsfamiliene i landet Ferelden, og hun er en ... tjah - hva oversetter man rogue med? En som sloss med kniver, som sniker seg innpå, som gjerne er god til å stjele, sette feller, og bruke gift. Hun bruker lær-rustning og sloss med et langsverd og en kniv. Hun er helt sjef.

Helt i starten av historien blir hele familien hennes drept av en tidligere venn av familien, Lemuria slipper så vidt unna selv, og der starter hele eventyret. Hun blir vervet inn the Grey Wardens, en samling krigere som er viet til å bekjempe de onde darkspawns som med ujevne mellomrom forsøker å ta over verden. Det ene og det andre skjer, og det er en omfattende historie - men Lemuria blir etterhvert lederen for en gjeng som forsøker å få samlet Ferelden, for bare et samlet rike kan stå i mot innvasjonen av demoner og monstre.

Heldigvis trenger hun ikke gjøre dette helt på egenhånd! Hun har med seg masse gode hjelpere - de hun liker aller best å ha med seg er Alistair, en goofy og heroisk kriger, som viser seg å ha en godt skjult hemmelighet, Zevran, en snikmorder som faktisk hadde som oppdrag å drepe Lemuria første gangen hun møtte ham (det gikk dårlig for ham, og siden oppdragsgiveren hans nå er ute etter å ta livet av ham har han like godt slått seg sammen med Lemuria), og Wynne, en magiker med store helbredende egenskaper. På bildet under sees Wynne i bakgrunnen, Zev, Lemuria og Alistair.

Alistair er Den Perfekte Mannen. Han har en passe goofy humoristisk sans, han er en ekte gentleman, han er helt rått romantisk, han er heroisk, ser bra ut og går i heftig rustning. Hva mer kan en jente ønske seg? Lemuria forelsker seg totalt - særlig etter at han gir henne en rose og sier at den minner ham om henne, en unik og vakker ting i en mørk og brutal verden.

Et bilde til, litt blodflekkete blir man av å drepe monstre, sånn er det bare:

Lemuria er en person som gjerne vil hjelpe - hun gjør sitt beste for å få alvene og dvergene til å slå seg sammen med menneskene, og hjelper gjerne til dersom hun kommer over noen i nød - selv om hun absolutt burde viet all sin tid til å samle en hær som kan stå i mot inntoget av darkspawns. Hun blir venn med alle, og legger etter seg et spor av gjenopprettet lov og orden overalt hvor hun ferdes. Vel, nesten iallefall. Drager og demoner faller for knivene hennes, og med Alistair som en levende vegg å gjemme seg bak er det lite som kan stoppe henne.

Heldigvis, oppe i alt det mørke og dystre, og alle kampene mot monstre og demoner, er det fortsatt plass til kjærlighet! Lemuria og Alistair finner tonen, og selv Wynne - som kjenner til Alistairs hemmelighet og mener at Lemuria ikke må gi ham forhåpninger, og i utgangspunktet tror hele affæren vil ende i tårer - selv hun smelter av forholdet som utvikler seg. Oppriktig og ekte kjærlighet.

Bildet under er i mørkeste laget, men jeg bare elsker ansiktsuttrykket til Alistair der han våker over en sovende Lemuria:

[SPOILER ALERT]

Hvordan det GIKK med Lemuria og Alistair? Vel, de klarte å unngå Grey Warden-skjebnen - i utgangspunktet skulle en eller begge blitt drept i det avgjørende slaget med erkedemonen, men ved hjelp av heksa Morrigan og et mørkt rituale gikk det bra - selv om jeg tviler på at hverken Lemuria eller Alistair satte pris på det som måtte til for å gjennomføre ritualet... Demonen ble drept uten at hverken Lemuria eller Alistair fikk varige men. Alistairs store hemmelighet viste seg å være at han var en uekte sønn av den forrige kongen, og etter at halvbroren hans ble forrådt og drept sto Alistair som den neste i arverekkefølgen. Lemuria klarte å overtale landsmøtet om at han var egnet som konge, og at hun skulle regjere ved hans side. De endte som konge og dronning av Ferelden.

Lemuria hadde også et eventyr på egenhånd i ettertid, men det er en annen historie ^^

mIRC-mimring

For lenge, lenge siden - den gangen jeg for første gang beveget meg ut på det store internettet (rundt 1997) , da var det IRC (Internet Relay Chat) som var den store kommunikasjonskanalen. Husker dere det? IRC og ICQ - begge finnes fortsatt i dag, men de har et begrenset antall brukere. Jeg savner faktisk IRC litt, det er finnes nok fortsatt aktive kanaler, men ingen av de jeg en gang hang på er spesielt i live i dag. Den måten å kommunisere på i fellesskap, i et åpent rom - det dekkes ikke av forumer og Facebook.

Via gode nerdevenner fikk jeg installert mIRC på først min fars datamaskin og senere på min aller første egne PC, og de samme vennene lokket meg inn på kanalen #cola på EFnet - og siden ble jeg boende der i mange, mange år. #cola var en gjeng venner, den startet like før jeg ble dratt inn på den, tidlig i -97, og levde lenge, frem til 2005 eller 6. Deretter begynte antallet aktive å dabbe av. #cola-hjemmesiden finnes fortsatt, på http://cola.smutthull.net - og kan bevitne om iallefall 80 faste beboere. Loggene viste et maksantall påloggede på 140 i en periode. Stort sett var det nok mellom 20 og 40 påloggede aktive pålogget til enhver tid. Vi hadde treff, fester, TG-deltagelse med stort banner og mye moro. Sitat-siden vår er full av gullkorn (som kanskje rett nok er morsomst for de som var til stede og kjenner internhumoren). Jeg ble etterhvert OP på #cola - stor stas!

I studietida tror jeg omtrent samtlige på studenthjemmet Nordbyen på Gjøvik (140 stk) hadde IRC kjørende på kanalen #nordbyen - det var der viktige avgjørelser ble tatt (hvilken etasje er det fest i på torsdag?), det ble informert om hendelser (linsenskontrolløren traff kanskje noen hjemme i de første to hyblene, deretter var det INGEN hjemme i resten av hyblene, pussig nok), man fikk hjelp til oppgaver, avtalte kjøring til skole eller butikk, osv osv.

Jeg var også fast på jentekanalen #gudinne, og innom nerde/venne-kanalen #moog fra tid til annen.

Nyoppdaget webcomic

Jeg har nettopp oppdaget Wapsi Square av Paul Taylor - genial serie! Så genial at jeg har storkost meg igjennom åtte års striper i løpet av tre ettermiddager. Spennende storyline, massevis av fantastiske minihistorier, golems, sfinxer, tapte bibliotek, aztek og maya-guder, indre demoner og fantastiske forhold i mellom hovedpersonene. Kanskje noe jentete serie, men fantastisk bra!

Falt særlig for denne, som i grunnen betegner mitt eget liv perfekt:

Aion-online

Hva er vel bedre en regnfull søndag formiddag enn å ha fått beta-tilgang til Aion? Vi testet spillet til "fulle" (dvs, jeg kom meg opp til level 12 før jeg ga meg - maks level i betaen er på 20), og det virker lovende nok.

Det ALLER beste (vel, for min del) er character creatingen. For de som har testet Age of Conan er det ganske kjent - man kan velge størrelse, plassering, vinkler og utseende på alle elementer i ansiktet og kroppen på skikkelsen man lager seg. Jeg kan sitte i timesvis og justere vidde på haka, vinkel på nesa, bredden på hoftene... Aion er langt penere enn Conan, og fungerer bedre (i AoC får du av og til hår som henger "gjennom" ansiktet osv).

Jeg liker hvordan de to faksjonene er delt inn, og hvordan de fungerer - jada, du har en mørk og dyster rase, med klør og svarte vinger, men de er ikke ONDE, de bare hadde uflaks og ble fanget på bunnen av verden når verden kolapset! De er praktisk anlagt og tar vare på miljøet sitt. De undervakre, lyse vesnene på toppen av verden er disgustingly selvtilfredse og overlegne i holdning.

Spillmessig er opplevelsen mye det samme som i WoW. Vi kaster spells og løper rundt, og oppdragene og historiene er velkjente. Drep ti av disse, samle fem av disse. Verden er vakker, og effektene finurlige - men det er ikke noe i spillopplevelsen som gir en "OMG DU MÅ BARE PRØVE DETTE SPILLET"-reaksjon fra min side. Skulle jeg startet på nytt nå ville jeg kanskje valgt Aion over WoW pga utseendet, men jeg bytter nok ikke helt bort fra WoW med det første.

Klasseinndelingen i Aion er morsom - sånn til å begynne med synes jeg den virker noe begrenset, men jeg går ut i fra at dette går seg til ettersom man stiger i level og får større variasjon i spells og egenskaper. I utgangspunktet er det bare fire klasser, som hver igjen deles i to når man blir level 10. Som prest kan jeg velge mellom cleric og chanter - hver med litt forskjellige healingspells og combat-muligheter.

Det siste jeg rakk å teste var professions. Og det virker som en god løsning! Hver character kan lære seg ALLE professions opp til et visst nivå. Deretter må man velge en man kan spesialisere seg i. Det koster å få opp alle professionsene, men det er deilig å være i stand til å samle alt av materialer (metall, planter, trevirke, osv) og å kunne bruke dem.

Oppsummert? Aion er et vakkert, vakkert spill, det er behagelig å spille - velkjent fra andre spill, og med gode historier - og ser ut til å fungere bra selv i beta-versjon (mindre bugs enn hva AoC hadde selv etter release).

Et par screenshot (klikk for å se dem større):

Sommergrønt

Det eeeer ... helt ... tilfeldig ... at neglene har samme farge som iPoden.

Vi er da virkelig ikke geek nok til å lakke neglene i samme farge som en duppedings, er vi vel?

Neida. *hrm*

Wannabe?

Hrmf. Eller kanskje ikke? Usikker på om jeg er happy eller misfornøyd med denne

I følge denne testen, som jeg fant under stjernene, er jeg altså en wannabe-nerd... Med en score på knappe 58. Men fortsatt bedre enn Lothiane, som "bare" er en geek

Release your inner geek!

Iallefall har jeg gjort det denne uka!

Jeg har vært på Watchmen førpremiere - privat visning hos den norske distributøren, full pakke med metalldetektorer og greier for å holde opptakningsutstyr unna, pitteliten privat kinosal med gode seter, utdeling av swag (fikk t-skjorte og når R vant rorschach hoodien og den viste seg å være i small fikk jeg den også!). Kult å ha vært med på!

Filmen i seg selv skal jeg ikke si noe særlig om, den har jo premiere i dag, så dere får gå og se den selv først! Det skal sies at jeg ikke har noe fanatisk forhold til tegneserien - jeg synes det er en utrolig god historie der inne, men den er en anelse langtekkelig... Det jeg virkelig liker er det mørke og pessimistiske, og det er fortsatt tilstede i filmen.

I tillegg til Watchmen-genser og tee har jeg også vært så dum å gå innom Outland igjen... Og da fyker pengene Denne gangen har de fått inn en bunke med nye t-skjorter, så min indre nerd rasket med seg disse (selv var jeg bevisstløs i gjerningsøyeblikket):

Det beste med arbeidsplassen min nå er at det ikke er noe problem å ha på seg disse på jobb

Alle hjerters nerding?

Valentinesdagen ble behørig feiret (?) på restaurant med mengder av god mat, snadderdessert og god drikke sammen med nok et par vi spiller WoW med... Sånn passe nerdete? Men de var utrolig hyggelige, og jeg tror det er lenge siden jeg har koset meg så mye på en lørdagskveld! Skravla gikk i ett kjør, og vi flyttet oss fra restaurant til behagelig pubsoffa og i det hele tatt ble det en super kveld. (Det var ikke planlagt at middagen skulle falle på 14., det var bare den dagen som passet best for alle )