Stjernesøkerens

Woo! Endelig har jeg klart å skaffe meg en bunke med nye bøker. Sist leste inneholder faktisk bare bøker jeg ikke har lest før!

Det er:

Alastair Reynolds / House of Suns

 Med House of Suns kjennes det ut som Reynolds er i ferd med å komme tilbake til den stilen han hadde i Redemption serien. Dette er nytt, med fler vyer enn i de foregående han har skrevet. Det mangler fortsatt den store “Oooo - aha” opplevelsen, men er adskillig nærmere enn han har vært på en god stund. Hovedpersonene er kloner - to av tusen kloner skapt av en kvinne kalt Abigail Gentian. Hun og flere med henne klonet seg selv for millennia av år siden, med det som mål å kunne utforske verdensrommet - samle informasjon og opplevelser. Med jevne mellomrom holder klonene (Gentian shatterlings) møter hvor de samler og oppsummerer opplevelser og informasjon. Denne reunionen blir anderledes, noen angriper kloden hvor Gentian Line holder treffene sine. De få overlevende klonene forsøker å finne ut av hvorfor og hvem - og underveis finner de ut at det er en langt større hemmelighet som ligger bak enn de kunne forestille seg.

Laini Taylor / Faeries of Dreamdark : Blackbringer

Feene er i tilbaketrekning. Menneskene har tatt over verden og feene er i grunnen fornøyd med å holde seg til sin magisk beskyttede skog/by, djinnene som skapte verden har gått i dvale, magi er i ferd med å forsvinne. Med unntak av en fe - Magpie. Hun er ikke helt som de andre, bestefaren hennes er en vind - og alle dyrene og vesnene har høye håp til henne. Menneskene har begynt å finne igjen forseglede flasker som rommer demoner som ble fanget under demonkrigene. Og nysgjerrige som mennesker er, slipper de løs demonene. Magpie jakter på demoner, sammen med en flokk kråker som har adoptert henne som en søster.

Blackbringer er den første i en serie, men kan fint leses alene. Det er en ungdomsbok, men jeg likte skrivestilen og historien. Den er kanskje en litt enkel fantasy, men den fungerer godt

Cory Doctorow / Someone comes to town. Someone leaves town.

Cory Doctorow er et navn jeg har hørt, men ikke tidligere forbundet noe med. Han er visstnok en av de mer kjente forfatterne/bloggerne som har blitt sitt eget lille fenomen online. Han omtales som en av de nye store stemmene innen sci-fi. Jeg vet ikke helt hva Someone comes to town. Someone leaves town ER, men den kjennes ikke ut som sci-fi. Jeg kom aldri helt inn i boken - den er rett og slett FOR rar for meg. Den virker som om den er rar for å være rar, uten at den trenger noen annen grunn. Mens jeg gjerne vil ha litt faktisk innhold under all rarheten. Det er en del tanker om tilkobling og nettverk i den, både mellom mennesker og maskiner, men det er ikke nok. Konklusjon: Boken er FOR rar. (Hvis du lurer: Hovedpersonen har en far som er et fjell, en mor som er en vaskemaskin, en bror som er død, en bror som er en øy, og tre øvrige brødre som er en russisk babuschka dukke…)

Det jeg liker kanskje best ved boken er at hovedpersonen og brødrene har blitt navngitt etter rekkefølgen de er født, hovedpersonen som er eldst heter Alan, eller Albert eller Andy eller Andrew - og presenterer seg og omtales gjennomført med et random navn på A. Neste bror starter på B osv. Morsom vri.

Ekaterina Sedia / The secret story of Moscow

Om denne boken skriver Neil Gaiman: “[a] book that does for Moscow what I hope my own Neverwhere may have done to London.” Og Ekaterina har nok vært veldig inspirert av Neverwhere og lignende historier. Hovedpersonene kommer på ulike måter igjennom til underverdenen som eksisterer under og parallellt med Moskva. Der lever andre som dem selv - mennesker fra ulike tidsperioder som har opplevd en stor personlig krise og i denne krisen funnet overgangen til underverdenen. Der finnes også nesten glemte russiske guder, historiefigurer og mytiske vesener.

For meg virker boken litt prøvende, den røde tråden - Galina som forsøker å finne igjen søsteren som ble forvandlet til en fugl - er tidvis litt vag, for forfatteren virker nesten mer opptatt av å få presentert og fortalt om alle skikkelsene de treffer på i underverdenen. Noe som forsåvidt er interessant (jeg kan lite om russisk mytologi, men det lille jeg kan er spennende!), men det blir litt halvveis som historie i denne boken. Jeg TROR dette er hennes første bok - hun har skrevet masse noveller tidligere. Gleder meg til evt fler bøker av denne damen

Jeffrey Thomas / Deadstock

Deadstock handler om privatdetektiven Jeremy Stake som en gang i fremtiden på en annen planet etterforsker tyveriet av en spesiell dukke. Dukken tilhører milliardæren Fukuda’s datter. Fukuda er også produsent av kunstig fremstilt kjøtt - “deadstock”. Dukken er laget av samme stoff som deadstock, men med eksperimentelle metoder - noe som har ført til at den er blitt noe annet. Det hele ender opp med å være en halvgod Call of Chutulu versjon. Interessant setting og tidvis spennende.

Elisabeth Moon / Command desicions og Victory conditions
De to siste bøkene i “Vatta’s war” - med unntak av Sagaen om Paksenarrion er Moon’s bøker nesten for enkle, de er behagelige i travle perioder, men akkurat nå kjenner jeg at jeg begynner å gå lei av sånne rosa bøker. *Vente veldig på Reynolds siste i pocketutgave*

Neal Stephenson / Diamon age
Ikke av mine favoritter blant Stephenson’s bøker, men vel verdt gjenlesingen. Masse gode ideer og framtidsvyer som vanlig i Stephensons sci-fi

Peter F. Hamilton / The Nano Flower
Gjenlesing av Hamiltons Mindstar-bøker. Dette er koselesing, bare hakket bedre enn Moon’s bøker. Jeg sitter fast i en myr av såpeserie bøker… Bør ta meg selv i nakken og gjøre en jobb for å få tak i noe mer leseverdig snart.

Så langt i år har jeg lest 29 bøker. Sammenlignet med fjoråret som endte på 55 bøker i alt ligger jeg godt an… Samtidig har det vært et utrolig stusslig år frem til nå. Listen består av omlesing av gamle bøker, VELDIG mange kosebøker og fantasy-chicklitt, og bare en minimal håndfull nye, virkelig leseverdige, bøker - Guillot, Morgan og Castle Waiting er faktisk de eneste. Trist! Men sånn er det - jeg legger all skyld på flyttingen og på noe som ser ut til å være en pause i utgivelsene av gode sci-fibøker. La oss krysse fingrene for at noe nytt og spennende snart dukker opp!

(På den annen side - skal man sammenligne sidetall må det nevnes at mange av fjorårets bøker var virkelige mursteiner, mens mange av de jeg har lest i år er “normalsize”.)

Siden sist har jeg lest om igjen tre bøker:

Peter F. Hamilton - Mindstar Rising
Den første av Hamiltons bøker om Greg Mandel - en modifisert eksmilitær nå privatdetektiv med evnen til å lese folks sinnstilstand. Det hele foregår i England etter at global oppvarming har fått størsteparten av landet til å oversvømmes og det er tropiske tilstander. Folkets parti har mistet makta etter å ha karret den til seg i forvirringen etter oversvømmelsene og klimaendringene; de kjørte landet godt i grøfta etter gode gamle kommunistprinsipper og nå er det mye som må ryddes opp. Ganske enkel detektivhistorie, gjennomsnittlig til å være Hamiltonbok, ikke i nærheten av Neutronium Alchemist-serien (som jeg VIRKELIG anbefaler), men godt skrevet og med en passe interessant fremtidsfremstilling.

Sean McMullen - Voiage of the Shadowmoon og Glass Dragons
Ah. Hva skal man si? Quirky, anderledes, herlige, morsomme, til ettertanke. Det er nesten noe Pratchettsk over McMullens bøker. Sånn med unntak av at de ikke ligner noe som helst på Pratchetts bøker altså. Disse to bøkene er de to første i serien “Moonworlds Saga”, og er fantasy slik jeg liker den: Anderledes. Dette er kvalitet - mener jeg da Om grådighet, vennskap, svik, selvrettferdighet og mer til.

McMullen har også skrevet Greatwinter Trilogy som jeg VIRKELIG anbefaler. Det er også en fremtidsroman, i en “after the bomb”-setting som etterhvert viser seg å ikke skyldes noen bombe, men derimot fler andre hendelser (som alle skyldes menneskelig “hva skjer om jeg trykker på denne knappen”-mentalitet). I denne verdenen har bibliotekarer høy status, de utkjemper dueller med pistoler over katalogiseringsregler(!!) og er i det hele tatt en del av drivkreftene i et samfunn som befinner seg innlands i Australia uten kontakt med utenomverdenen. HELT fantastisk skrevet!  

…ble hele 90 år gammel. Clarke skrev sci-fi, blant annet den som ”alle” kjenner: 2001: A space odyssey.

Det kjennes nesten ut som om det er et generasjonsskifte av forfattere på gang nå. Clarke er død, Jordan er død, Pratchett har fått Alzheimer, og en lang rekke andre forfattere drar heftig på åra.

Heldigvis kommer det stadig nye forfattere til, men de gamle vil bli savnet.

Hele to nye bøker har jeg unnet meg siden sist jeg skrev en leste-bøker-post:

Richard Morgan: Black Man og Market Forces

Jeg er litt usikker på rekkefølgen, men både Black Man og Market Forces er skrevet etter Altered Carbon, Broken Angels og Woken Furies som jeg leste i fjor. Dessverre har Morgan gått bort fra både hovedperson og storyline i de to nye bøkene. Jeg venter fortsatt på mer informasjon både om hovedpersonen Kovacs og om historien det hintes til i de tre foregående, hvor menneskene har trukket utover i rommet og finner stadig rester av utdødde sivilisasjoner.

Ikke at Black Man og Market Forces ikke kan nytes alikevel!

I Black Man er hovedpersonen en genetisk endret mann - han har fått en rekke trekk fra “ur-mannen”, med agressivitet og autoritet. Han, og fler som ham, har blitt skapt av menn som føler samfunnet har blitt for femininisert, for mykt. Thirteens (som de kalles) har blitt skapt både som forsvar og som et maktmiddel. Boken tar for seg fordommer, frykt, og sosial samhandling. Trekk ved dagens samfunn er blåst opp og forvrengt, og man sitter absolutt igjen med en rekke tanker etter å ha lest boken. Handlingen foregår for det meste i et segregert USA, hvor innlands-usa (Jesusland) har stengt omverdenen helt ute og er blitt et sted for de ekstremt konservative og religiøse, mens kyst-statene (Rim-states) styres av markedskreftene.

Market Forces er bare et lite skritt inn i fremtiden, men igjen i et samfunn hvor trekk fra vår hverdag er blåst opp og forvrengt i et “hva-hvis” scenario. Handlingen foregår i et England som har tatt klasseskillene helt ut. Det er kaptialismen som rår, og de med mest makt er executives - businessmenn som kjemper om opprykk og handelsavtaler med alle midler. Gjerne med pistol, eller kappkjøring med pansrede biler, hvor det absolutt ikke er noen ulempe om man kjører motstanderen i hjel. Kapitalismen er knyttet sterkt opp mot vold og ustabilitet, hovedpersonen jobber med “Conflict Investment” - våpenhandel på et nytt nivå. Det høres søkt ut, men boken kan absolutt anbefales.

I tillegg har jeg pløyd fort igjennom noen av Ann McAffreys Pern-bøker: Dragonsinger, Dragonsong og Dragondrums. Disse tre handler om harperen Menolly og hennes opplevelser på Pern - planeten som startet som en landbrukskoloni for utflyttere fra jorden. Serien kan anbefales for alle som liker drager - med en dasj av sci-fi. Igjen en chick-litt serie, man kan ikke unngå å bli glad av å lese den - fantastisk lesestoff

Å bruke bloggen som loggbok for leste bøker funka faktisk! For første gang har jeg en tilnærmet komplett liste over bøker lest. Det må jeg nesten fortsette med - så får dere bare skippe fort over postene merket “Leste bøker”, jeg innser jo at mine egne smånotater om leseopplevelsene kanskje ikke er de mest interessante for lesere av denne bloggen

Så langt i år har jeg kommet meg igjennom:

Jan Guillou / Triologien om Arn
Jeg har en sånn merkelig sperre som dukker opp hver gang bøker blir anbefalt av ALLE, overalt, hele tiden. Da klarer jeg ikke engang å plukke opp bøkene. Sånn var det med bøkene om Arn når de kom. Og det var egentlig litt ergelig, for jeg er en total sucker etter alt som har med middelalderen å gjøre. Grunnen til at jeg endelig fikk lest bøkene er fordi snille far kjøpte kinobilletter til hele familien i romjula, og jeg falt totalt for filmen (gå og vogg alle negative kritikere). Bøkene var BRA! Guillou bruker litt mye tid på å forklare ting, jeg kunne kanskje tenkt meg LITT mer fremdriv i handlingen enn lange forklaringer om handel og krigføring, men ellers supre bøker.

Elisabeth Moon / Once A Hero og Elisabeth Moon / Trading in Danger
Moon er en av fantasy/sci-fi forfatterne som faller inn under det jeg kaller chicklitt. Man blir revet med, det er god fremdrift, herlig persongalleri, akkurat passe spenning - og samtidig er alt så veldig veldig trygt. Selv når den søte og totalt fantastiske hovedpersonen blir urettferdig behandlet og alt går galt så kan man se løsningen der fremme, og man vet at alt vil ende på best mulig måte. Once A Hero er en slags semi-fortsettelse på The Serrano Legacy, men med ny hovedpereson, mens Trading in Danger ser ut til å være starten på en ny miniserie. Kosebøker!

Tenk om! Tenk om Google lot seg bruke? Eller bare tok saken i egne (Amerikanske) hender? Quis custodiet ipsos custo osv… Verdt å lese igjennom - lenken ble stjålet fra Blogg og bibliotek

The Prefect / Alastair Reynolds
Ah. Akkurat idet jeg etterlyste en ny bok fra Reynolds, så kom det en ny bok fra Reynolds! The Prefect kommer desverre ikke opp på nivå med Revelation Space, Chasm City, Redemption Ark, eller Absolution Gap, men er mye, mye bedre enn den forrige - Pushing Ice.

The Prefect finner sted innimellom bøkene i Relevation Space-serien, og mangler fullstendig den overraskende/sjokkerende effekten den serien har. Historien er nærmere en detektiv/agent-historie (noe ala Tom Clancy), og er uten de helt store tekniske utfoldelsene. Jeg savnet mer miljøbeskrivelser - i Relevation Space følte jeg for å vaske hjernen etter å ha levd meg inn i forholdene på Nostalgia for Infinity.

Alt i alt fant jeg The Prefect interessant nok til å lese igjennom den nesten i ett strekk, men den skuffet alikevel sammelignet med de øvrige bøkene…

Hunting Party, Sporting Chance og Winning colours (samlet i The Serrano legacy) / Elisabeth Moon
Elisabeth Moon er forfatteren av de fantasybøkene jeg har lest mest - sånn ved siden av LOTR: The deeds of Paksenarrion. Sagaen om Pakse er trolig en av de beste fantasytrilogiene jeg har lest, og anbefales på det varmeste!

Når det gjelder The Serrano legacy (og resten av sci-fi-bøkene Moon har skrevet), så faller de kraftig under i kvalitet i forhold til Paksenarrion-bøkene, men er alikevel herlig lesestoff. Det er nesten som å lese en voksenutgave av De Fem (Enid Blyton) - historien er forholdsvis forutsigbar, hovedpersonene ligger alltid et halvt steg foran de slemme, og det går så veldig veldig bra til slutt. Science-delen faller nesten helt vekk - ja, handlingen foregår på romskip, men detaljene rundt skip og teknikk er helt utelatt. Det er først og fremst personene og forholdene mellom personene som står i fokus, deretter historien, og til slutt miljø.

The Serrano legacy faller nok under begrepet chicklitt - men jeg lar meg villig fenge av personene, heier på de gode og buer på de slemme, og koser meg generelt igjennom alle bøkene Best av alt: en av hovedpersonene lever og ånder for hester! Sci-fi kombinert med hestehistorier? I don’t mind!

Ettersom jeg nettopp er ferdig med The Blade Itself og ikke har noen ny bok enda, har jeg funnet frem Cryptonomicon av Neal Stephenson igjen. Noen ganger leser jeg mine gamle bøker helt om igjen i mellom nye bøker, eller (som i dette tilfellet) legger fra meg mellomboken når jeg får en ny, og tar den frem igjen når jeg er ferdig med den nye. Jeg elsker Cryptonomicon, men har lest den nok ganger til å kunne ta lengre pauser i lesingen. Etter forrige posts utlegginger (tre ord om bøkene liksom) tror jeg at jeg lar Cryptonomicons innhold ligge, og nøyer meg med å anbefale den varmt

Jeg har lenge hatt lyst til å gjøre som min venninne Elin gjorde i fjor: føre en liste over årets leste bøker. Jeg har startet på utallige lister, men i min typisk vimsete stil har jeg skrevet noen her, noen der, glemt noen, og rota bort det meste. Kanskje er det lettere om jeg skriver tre ord om bøkene her inne, ettersom jeg leser dem. Er jeg flink og tagger dem rett kan jeg finne dem igjen på slutten av året, og voila: jeg har en liste. (Antageligvis går dette prosjektet like bra som de andre, men pytt!)

Altså. Siden 1. januar har jeg lest:

Scar Night: Deepgate codec / Alan Campbell.
Hva skal man kalle denne? Fantasy noir? Jeg fikk litt samme opplevelsen som av China Mieville’s Perdido Street Station, hvis noen har lest den.

Deepgate er en by bygget på lenker strukket over en avgrunn. I følge byens teologi befinner det seg en styrtet gud i avgrunnen, og når noen dør sender man sjelen ned til denne guden for at han skal kunne bygge seg en hær for å ta igjen himmelen fra den onde sol-gudinnen. Denne styrtede guden er en engel (vekker dette noen assosiasjoner?), og ifølge byens historie sendte han for lenge siden opp en hær av engler for å beskytte Deepgate og hjelpe til med å sanke sjeler fra byens fiender. Disse englene og etterkommerne deres holdt lenge høye stillinger som krigs-engler og beskyttere av Deepgate. Når boken starter har englenes blodslinje nesten forsvunnet, og det er bare en engel igjen: Dill. Dill er en pinglete 16 åring som bor i byens maktsentrum, tempelet. Der blir han holdt nesten som et kjæledyr man helst ikke ville hatt, gjemt unna i et tårn og ikke tillatt å bruke sverdet han har arvet, eller å fly.

Historien er original og kreativ, men boken mangler noe i selve utførelsen. Man merker at dette er forfatterens første bok (han har tidligere vært spilldesigner), men jeg tror fortsatt at han har et stort potensiale og gleder meg stort til neste bok i serien. Etter å ha blitt litt “mettet” av epic-fantasy er det herlig å finne slike historier som denne!

Eragon / Cristopher Paolini
Trenger jeg skrive noe? Etter at filmen kom er det vel ikke mange som IKKE vet hva denne går ut på Som før sagt: jeg liker den, jeg liker at det er en helt ung gutt som har skrevet den, og jeg ser stort potensiale også her. Venter på at Øystein skal lese ferdig The Eldest så jeg får lest fortsettelsen.

The blade itself / Joe Abercrombie
En mer klassisk fantasybok, og nok en første bok i en helt ny serie. Abercrombie bruker hele boken til å bygge opp historien og å gi leseren et forhold til personene. Etter endt bok sitter man fortsatt igjen med en litt vag forståelse av hva som egentlig foregår - alt er mystisk, og man vet ikke riktig hvem som er de “gode”. Ingen av hovedpersonene er den heltetypen man gjerne finner i fantasy, og alle drives av ulike - ofte ikke helt klare - årsaker.

I utgangspunktet kan historien virke gjenkjennbar: en verden i ferd med å gå opp i flammer - et kongerike av barbarer i nord som samler seg til krig mot det “siviliserte” landet i midten, men som også trues av merkelige, ondsinnede vesener fra enda lenger nord. Et eksotisk land helt til sør, som OGSÅ planlegger angrep på de “siviliserte”. I tillegg er det “siviliserte” landet fult av korrupte politikere og en dement konge.

En eldgammel magiker som dukker opp igjen for å ta tak i situasjonen, en barbar med samvittighetsproblemer, en jålete og sleazy adelsmann med visse talenter innenfor fekting og en mann ødelagt av fiendens tortur som nå selv har blitt torturist og jobber for inkvisisjonen, en soldat av “dårlig” familie som får ansvar for krigføring mot landet i nord og hans søster som er frittalende og aktiv, men hemmes av tidens kvinne-idealer - disse utgjør persongalleriet, og er de som gjør det verdt å lese denne boken. For historiemessig skjer det ikke mye, men skrivestilen er god og man vil gjerne vite hva som faktisk skjer med hovedpersonene etter at forfatteren er ferdig med å definere settingen for den videre historien. Nok en serie jeg ser frem til neste bok i.