I anledning posten under kjører vi en ønskereprise (vel, jeg ønsket å repetere det iallefall, og visst er det vel fint nok til å repeteres?):
Duften av fersk ved
er noe av det du seinest vil glømme
når slørene trekkes for.
Duften av hvit, fersk ved
i savatida om våren:
Det er som sjølve Livet går forbi
barbeint
med dogg i håret.
Den underlige nakne angen
kneler kvinnemjuk og blond
i stillheten inne i deg,
spiller siljufløyte
på knoklene dine.
Med tæle under tunga
leiter du etter ild til
et ord.
Og du veit, mildt som
sønnavind gjennom sinnet,
at ennå finnes det ting
å stole på i verden.
[Hans Børli]
