Dumme mennesket

Dumme, dumme mennesket som ikke plukker opp hva en hest prøver å fortelle! Alma må være oppriktig oppgitt med mennesket sitt akkurat nå.

I helga hadde jeg to rideturer med mål å finne ut av hva som plager hesten og gjør henne sint og uberegnelig.

På lørdag droppet jeg alt av ekstrautstyr som har blitt satt på for at både jeg og forrytter skulle kunne føle oss tryggere i de siste ukene. Jeg pellet av martingal og fortøy og hanoveransk nesereim. Av gikk også salettputa som har vært på gjordten siden hun hovnet opp under magen i fjor vår. Alt annet enn enkel sal og schabrak og hodelag.

Resultatet var en hest som fikk bevege seg slik hun selv ville – og uviljen hennes kom straks tydelig frem. Hun gikk stivt og holdt ryggen opp på en måte som kjentes veldig keitete, hun satte hodet til værs og gapte høyt så fort jeg tok i tøylen, og i det jeg ba om galopp stakk hun av så det dundret i et kantete, ubehagelig ganglag.

Bena hennes ser helt fine ut, og i longering har hun ingen urenhet, så problemet dukker opp i det hun får noen på ryggen – i salen, og i bittet.

Vel inne i stallen igjen gikk jeg over hele henne, dyttet og klemte på ryggen og musklene – og i det jeg satte neven i skuldermuskelen forsvant ørene bakover og lille frøken snill glefset etter meg! I tillegg la jeg merke til en fargeendring i pelsen i en stripe nesten bak ved krysset (hoftene). Konklusjon? Jeg aner ikke. Salen SER ut til å ligge greit nok, mulig den har vært plassert for langt frem så den har hindret skuldermuskelen hennes. Det kan også være at gjorten jeg har er litt kort sånn at spennene klemmer noe sted…

Jeg er litt småsur, for om det er salen som er feil så betalte jeg dyrt for å få den tilpasset Alma – og da skal den ligge riktig!

I tillegg må jeg nok ut og eksperimentere med bitt. Hun har vært irritert på bitt så lenge jeg har ridd henne, jeg har brukt todelt og tredelt trinse, og prøvd med forskjellige størrelser – hun slenger med hodet og vil helst bare gape seg ut av bittet når vi legger trykk på tøylen uansett hva jeg har puttet inni. Jeg kommer nå til å forsøke et rett bitt, og til jeg finner noe hun ikke ser ut til å plages med bruker jeg en hackamore.

Etter 45 min rolig jogging (og en kort, men hard galopp) på lørdag var stakkars nurket mitt gjennomsvett. Virkelig virkelig gjennomsvett. Så på søndag tok jeg tempen først for å forsikre meg om at formen er bra – ingenting unormalt der, heldigvis.

Søndagsturen ble utført med en lånt sal, en allround (muligens sprangsal?) som både var kortere og lå helt anderledes mot skuldrene, og med hackamore (altså ikke noe i munnen, styring og bremsing blir utført med trykk over neseryggen). Og hesten min var tilbake! Vi travet, galopperte og koste oss – og alt var kontrollerbart. Altså, hun er fortsatt Alma, og prøvde seg stadig med å øke tempoet, hun trippet voldsomt på tur hjem, men alikevel – jeg hadde kontrollen hele veien, og hun gikk normalt med ryggen.

Happy days.