Jeg ser at ganske mange er innom irritasjonsposten hvor jeg skrev en forsvarstale for Eragon – og litt for fantasy generelt. Derfor vil jeg bare si at jeg er ekstremt kresen når det gjelder “vanlig” fantasy. Jeg leste store mengder av det i en periode, og gikk så lei. Særlig av de “store” forfatterne som tilsynelatende ikke kan å gi seg mens leken er god. Både Goodkind (Sword of Truth) og Jordan (Wheel of time) kunne ha avsluttet seriene sine for tre/fire bøker siden og heller startet nye serier i stedet for å stadig skrive inn fler personer. Begge to har ideer nok til tre/fire serier, og det blir for mye kaos å klemme alt inn i en og samme serie. Når det gjelder Jordan virket det en tid som om han bare skrev for å selge – ettersom halve fantasy-verdenen ventet i åndeløs spenning og kjøpte boka samma hvor lite som faktisk skjedde i den.
Bare så det er sagt. Jeg liker NOE fantasy (sær, anderledes fantasy helst), og misliker resten. Men jeg har lest så mye fantasy at jeg føler meg berettiget til å uttale meg om det – i motsetning til de fleste avis-skribenter som tror de vet noe etter å ha lest LOTR og Harry Potter 🙂
Urk. Ja.. Jeg har lest tom bok 10 av wheel of time, men da kunne han godt ha runda av hele greia for et par tre bøker siden. Det blir bare strevsomt å lese mer for man vet at det er en endeløs ‘såpeopera’-serie der det skrives inn flere og flere personer.. Jordan var vel den første store serien jeg leste så jeg datt litt av da serien datt litt av. Etterhvert oppdaget jeg Eddings og Pratchett og da var jeg lykkelig igjen. Jeg har også lest en del bøker hist og her ellers, bla Goodkind, men har ikke funnet noe som fenger slik som Eddings, Pratchett og de første bøkene til Jordan.