Oslo S i rushtiden er et interessant sted. Så mange forskjellige mennesker det finnes! Og så mange fine ting man ser når man står og venter og tar seg tid til å SE, i stedet for å bare rushe forbi.
Mens jeg venta på toget hjem i går fikk jeg øye på ei jente inne på Oslo S som sto og leste høyt for seg selv. Et sted i midten av tjueåra, lang og tynn, med en kul hatt over mørkt hår, og en fin svart jakke. Og en pocketbok i henda. Hun sto midt på det åpne området inne på Oslo S blant alle som stresset forbi, helt stille, lenge – iallefall de ti minuttene jeg også sto der og kikket på folk og ventet på tog.
Hun sto i den klassiske “spennende kapittel i boka”-posituren, bøyd over boka, skuldre og hode nesten på tur inn i boksidene. Helt stille, med unntak av leppene som bevegde seg. Ikke i forsiktige hvisk, men med store bevegelser og fort, fort, oppslukt av boka.
Jeg kom dessverre ikke nærme nok til å høre om hun også uttalte ordene høyt, men noe ved hele bildet ga et inntrykk av leseglede, og gjorde meg hoppende glad!