Helge: God kommentar. Jeg kjører samme tilnærming som deg til alle typer RPGer og spill hvor historien er hovedpoenget – normal eller easy-mode for å slippe å sloss med mekanismer som tar bort fokus fra historien.

vh Lea

Det jeg vil nevne er at det jo er andre måter å tilnærme seg dataspill på enn den du beskriver, det kommer ofte an på personligheten til den som spiller og hans/hennes bakgrunn. Til spilling i World of Warcraft er det nok det du beskriver en veldig vanlig tilnærming (og en veldig god beskrivelse!), men det finnes en rekke spillere som *ikke* spiller WoW eller lignende spill.

Selv finner jeg lite i beskrivelsen av en gamer som jeg kan identifisere meg med. Jeg er en av de som har prøvd å spille World of Warcraft, men som har hoppet av ganske så fort fordi spillet ikke gir meg noe som spiller. Jeg har ikke interesse av å sette meg ned og bruke lang tid for å sette meg ned og nistudere regler og mekanismer for lage den beste “builden” på en rollefigur. Ja, jeg spiller masse rollespill, men det er ofte slik (og her er en dirty little secret) at jeg spiller på Easy slik at jeg slipper å sette meg veldig inn i mekanismene og heller kan oppleve historiefortellingen.

Det er oppbyggingen av historien som motiverer meg. Jeg finner større glede i at historien “bretter seg ut” og rollefigurers in-game kunnskap og relasjoner endres, enn det at rollefiguren får et nytt feat eller angrepskombinasjon eller nytt og kraftigere våpen.

Ved å minske “jaget” etter den beste builden kan jeg gi ting en større mening for meg til rollefigurene i spillet. Et eksempel: i Dragon Age II har jeg gitt
Merrill veldig høy Magic og noe lavere Willpower for å kunne vise personligheten også. Og et helt urelatert eksempel: På Football Manager har jeg en venstreving som har vært med meg opp gjennom divisjonene. Han er en okei “build” hvis man ser det slik, men det finnes mange bedre venstrevinger å få tak i. Men han vist at han fortjener plassen på laget, så jeg har ikke kjøpt inn en erstatning for han.

For meg gir dette mening, på en tilsvarende måte som “gamist”-tilnærmingen gir mening for (veldig!) mange.

Nå har jeg beskrevet slik jeg tenker når jeg spiller dataspill. Det er først og fremst for å vise andre tilnærminger til å spille. Det kan være andre tilnærminger kan være mer voldsrettede. Kanskje enkelte spillere tenker på en mer voldsrettet måte. Kanskje disse ikke har blitt forsket nok på, jeg vet ikke. Jeg synes likevel det er interessant måte å se på dataspilling. Uansett tror jeg ikke at dataspill er noen utløsende virkning for *voldsutøvelse*.

Jeg leser etter beste evne det som kommer fra forskning rundt spill, og det eneste jeg klarer å se er at metodene, materialet, definisjonene og konklusjonene spriker i alle himmelretninger alt ettersom hvilket miljø forskeren har kommet fra. Jeg kan ikke se at det er noen bred enighet om aggresjonsmønster (annet enn i det som kanskje media mer mest glad i å trekke frem).

De som vil vite mer kan jo klikke seg litt rundt på forskning.no – for eksempel http://www.forskning.no/artikler/2010/juni/254191

I forbindelse med at du nevner Carmageddon kan du jo lese Faltin Karlsens “Dataspill og vold – en kvalitativ analyse av voldselementer i dataspill.”

http://nith.academia.edu/FaltinKarlsen/Papers/704221/Dataspill_og_vold

Det er temmelig bred enighet i fagfeltet om at aggresjon og vold i dataspill også øker tendensen til aggresjon i virkeligheten. Problemet er som sagt at de som ikke har inngående kunnskap om dataspill (hvilket veldig få av dagens akademikere og politikere har, Jens Stoltenberg untatt som visstnok liker å spille Red Alert over nett) ikke ser nyansene i hva som kan forårsake voldelig adferd og hva som er uskyldig tidsfordriv.

Dette burde leses av større publikum. Jeg foreslår at du sender det som kommentar/kronikk til en større avis, og gjør “bare for spesielt interesserte”-delen mindre detaljfokusert og mer tilgjengelig for ikke-gamere.