Jeg har plukket ut og fått lov til å delta på noen av kursene i Niels Damgaards Web 2.0 skole. Gårsdagens tema var kommunikasjon – det er jo noe som har gått igjen i alle kursene så langt, for hva går vel web 2.0 ut på en annet enn kommunikasjon og nye måter man kan bruke nettressursene på – og dele dem med andre? Gårsdagen hadde fire hovedinnlegg: Om sosial bokmerking (med hovedfokus på del.icio.us), OPAL (Online Programming for All Libraries) og gruppekommunikasjon, videre litt om forskjellig programvare som tilrettelegger for gruppekommunikasjon, og til slutt det innlegget jeg har tenkt å blogge om – det kom to representanter fra Elevorganisasjonen og holdt et foredrag om hvordan elevene bruker internet i dag.
For det første var det morsomt å se at selv om verktøyene har forandret seg, så har ikke holdningen og selve bruken av internett endret seg SÅ mye fra jeg selv gikk på videregående (8 år siden jeg gikk ut). De bruker det som kontaktpunkt – det ER enklere å først ta kontakt med noen på nettet, for så å finne ut om det er noen du vil bli kjent med “virkelig”. Det gir en måte å utnytte kontaktnettet på, som man kanskje ikke ville gjort ellers – det er en mindre bøyg å sende i vei et spørsmål om noe på Facebook eller MSN enn det er å ringe noen, eller møte noen man kanskje egentlig ikke kjenner så godt. De bruker det for informasjonssøk, og det de kalte “alternative læringsmetoder” – som feks spill og puzzles, Wikipedia og læringsvideoer på YouTube eller TeachersTube.
Noe annet som heller ikke har forandret seg er argumentene brukt for å forsvare nettbruken hos elvene med! De var mye det samme som jeg selv lirte av meg til foreldre og lærere. Nå sitter jeg på “den andre siden”, og kan se både logikken og hullene.
De har rett i mye av det de sier – jeg tror nok at den måten de helst vil jobbe på selv, med langt mer nettbruk, mer interaktive spill og mer kommunikasjon seg i mellom på oppgaver, kanskje er en likte god måte å lære noe på som tradisjonell tavleundervisning. Men det krever, slik jeg ser det, en større endring både blant lærere og i utdanningssystemet slik det er i dag, og om det er BEDRE er jeg ikke sikker på. De påsto selv at elevene i dag er bedre på multitasking enn man tror, og at de fint kan høre på en forelesning, skrive på en oppgave og kommunisere med klassekamerater på en gang. Vel. Kanskje noe takler det – men de hadde helt utelatt lærerens opplevelse av å stå og foredra ut i et rom fullt elever som taster i vei og ikke ser ut til å følge med i det hele tatt. Og noen vil jo alltids falle utenfor her også.
En annen ting de ikke hadde tenkt på er selve læringen. Slik de la frem sine egne arbeidsmåter – med copy/paste av fakta fra leksikonartikler og utstrakt søk i de forskjellige oppslagsverkene – så høres det ut som om selve læringen er dårligere. Selv har jeg lært mye ved å lese det, og så skrive det ned selv (og selv mye av det forsvant uka etter at oppgaven var levert inn). Elevene nå lagrer mindre i sin egen hukommelse, og bruker nettet som en slags utvidet hukommelse. Spørsmålet blir jo da om vi faktisk trenger all kunnskapen selv, eller om det holder at vi vet hvor vi kan finne kunnskapen? Og hvem bestemmer hva vi faktisk MÅ lære kontra hva det holder at vi kan slå opp.
For meg hørtes det nesten ut som om elvene ønsker seg noe sci-fi-forfatterne har lekt med lenge – konstant og direkte tilkobling, med en stor database som kan kalles opp dersom man trenger informasjon av noe slag. Som kjent fra sci-fi blir det jo da spennende den dagen nettet faller ned.
Som en bibliotekar er dette spennende – jeg jobber jo med å få studentene til å forstå funksjonen av databaser, hvilke som finnes og hvilke som er nyttige for de forskjellige fagene. Altså nettopp det å vite hvor man kan finne kunnskap. Og det er store mangler i dette hos studentene som kommer hit. Kombinert med en tilnærmet total mangel på forståelse for referering og litteraturlister blir dette et problem. Kanskje en kombinasjonslæring på de lavere trinnene er det beste? De trenger å vite hva som finnes hvor, de må være bevisste på kildekritikk og på referering av kilder – nettopp fordi det finnes så mye informasjon der ute, både god og dårlig. Samtidig trenger de en grunnleggende kunnskap for å benytte seg av informasjonen de finner. Du kan finne de mest spennende eksperimentene utført, eller de beste artiklene, men om du ikke har den grunnleggende forståelsen for kjemi i bakgrunnen – som du får ved å pugge formler og SE ting skje selv til du ser sammenhengene – da kommer du ikke så mye lenger.
Noen ganger tenker jeg best mens jeg skriver og ser mine egne formuleringer. Dette er nok et sånt tilfelle. Jeg må tenke litt mer på dette 🙂 Hva tror dere?