Nye oppgaver, og HiG

NITH har fått æren av å være region-champion for spilldesignkonkurransen Dare to be Digital – en konkurranse for spillstudenter fra hele verden. Vi skal arrangere den skandinaviske utvelgelsen, og gruppen som vinner her får et stipend som dekker reise til Skottland og opphold der i ti uker for å jobbe frem en prototype av spillet.

JEG har fått æren av å være prosjektleder for region-finalen. I den forbindelsen var jeg oppe på Høgskola i Gjøvik i går for å snakke til programmeringsstudenter og andre med spill-interesse, noe som gikk sånn passe – det var ikke den største folkemengden som dukket opp… Foreleseren som slapp meg til i timen sin var til gjengjeld brennende engasjert, og lovet å pushe saken videre til studentene sine.

Det var utrolig hyggelig å se igjen HiG. Jeg gikk der i 2000-2002, og må si at det var en fantastisk tid. Gjøvik i seg selv er for meg akkurat passe stort, men det som gjorde det så bra var studentmiljøet. Mange nok til at det ikke ble FOR tett, få nok til at det ble sammenknyttet og folk deltok på aktiviteter og fester.

Å starte på en skole HELT uten kjente (faktisk ingen hjemmefra som søkte seg til HiG samtidig som meg) og flytte inn på et studenthjem (Nordbyen) med delt bad og kjøkken med ti andre er noe av det beste og lureste jeg har gjort noen gang. Beklager klisjeen, men snakk om å finne seg selv på nytt – miljøendring kan være meget befriende.

Jeg har stadig øyeblikk hvor jeg savner gangfester, fellesmiddager, muligheten til å rusle nedover gangen med åpne dører og mulighet til å slå av en prat hvor som helst. Jeg savner Huset og kantineslarv og UKA, grillfester og forelesninger. Jeg savner å ha IRC kjørende hele dagen, bordtennis i kjelleren og angrep på hverandres hybler (to luringer byttet en gang ut døra med døra til badet mens jeg sto i dusjen – døra til badet gikk fint på hengslene til hybelen min, men den var 10 millimeter større, slik at jeg ikke fikk lukket den igjen når jeg kom tassende tilbake iført bare badehåndkle…).

AH! Those were the days.