Tiltaks/arrangementsforslag i spillformidling til voksne

Dette er del to av foredraget “Spillformidling for “voksne””, holdt på Deichmanskes spillseminar 29. november 2012. Første del ser du her, noen lenker og referanser finner du her.

Jeg har her tenkt hovedfokus på voksne, men de fleste arrangementene funker trolig for alle.  Husk å dele inn i grupper som matcher hverandre og vær bevisst hvem du snakker til og hvorfor!

Lag innbydende spillstasjoner som ikke utelukkende er for barn, gjerne rene voksenstasjoner hvor de kan prøve det de måtte ønske av «voksenspill» på egenhånd. Om det så bare er en tralle med en skjerm og en konsoll på – ha et tilbud i voksenavdelingen.

Har man et eget spillrom/grupperom/auditorium kan man invitere til samlinger – samarbeide med lokale bedrifter, foreninger, klubber, aldershjem, sykehjem… lavere terskel å komme hvis det er i flokk og arrangert. Møtes før fredagspilsen eller som avbrekk i seminar eller bare sosialt tiltak for å spille Forza (populært bilspill), eller Fifa eller Wii sports eller Rock star eller tilsvarende? Gøy å se på, gøy å spille, gøy å kommentere. Noen liker å se på, uten selv å spille – fellesskap.

Marker ting som skjer med relevante spill. I kulturhus i nærheten av kino? Kom og spill Batman før du går på filmen, vi har forresten også tegneserien. OL? Sportsarrangement og storskjerm med sport. Liverpoolkamp i kveld? Spill matchen med kompiser før du ser the real deal.

Installere WOW free-to-play (opp til lvl 20) på en serie pc’er og inviter foreldre, lærere eller andre til å komme og se hva som fenger og hvordan det funker. Kanskje til og med bare mødrene en kveld? Viktig å ha fokus på samarbeidet og samspillet, må være flere enn 2 spillere. Drep Hogger sammen!

Lag kombinerte utstillinger – tenk transmedia. Ikke ha rent fokus på spill, men legg inn spill alle steder det kan passe seg, det er flere muligheter enn de fleste tror. Grunnholdningen at spill er på samme linje som andre medier tror jeg er viktig, man skal ikke fronte spill MER enn annet materiale (så barnslig), men ikke mindre heller. Komboutstilling om renessansens Italia? Romaner, fagbøker om viktige personer fra tiden, arkitektur og mote, og Assassins Creed. (Brukes til og med i skolesammenheng: http://dataspilliskolen.no/ og  http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=_w38NdfT4_8#!)

Spillsirkel? Prøvd i et dansk bibliotek, vanskelig fordi man må forholde seg både til historien og til spillmekanismene når man vurderer et spill. Historien kan være fantastisk, men spillet blir alikevel dårlig hvis du ikke skjønner hva du skal gjøre eller hvor du skal gå. Danskene prøvde å holde seg til historien, og klarte ikke å balansere opp vurderingene. Jeg tror at mange ville elsket et format hvor de kunne møte andre med samme lidenskap for spill og diskutere – jeg hadde følt meg ensom uten jobben hvor folk spiller de samme spillene og kan dele erfaringer/opplevelser.Det finnes en mengde spill man kan og bør vurdere, spill med sterke historier og ikke alt for bratte læringskurver.  Man kan forelske seg i spillpersoner, og la seg rive med av en historie, og produsentene er flinke til å legge inn valg og opplevelser som fint kan diskuteres og deles. Batman, LA Noir, Uncharted, Dragon Age, Mass Effect, eksempler på filmatiske spill med enkle læringskurver og appell til de som liker intrikate og gode historier.

Barcraft-kveld? En del har nok hørt om fenomenet – var på nyhetene for ikke så lenge siden som en kuriositet, ble også kjørt en stor variant inne på Oslo S. Ha infokveld: Demonstrere-sports, fortell om omfanget, la folk prøve spillene selv og kjør så proffene på storskjerm. (Trenger ikke være alkohol/servering involvert.)Starcraft: 12 millioner spillere, DOTA-turnering med 1 million dollar i førstepremie, LOL-turnering hvor deltakere fra USA, Europa og Asia møttes hadde sammenlagt over 1,6 millioner tilskuere, med 210.000 tilskuere på finalekampen… Nettopp VM i SC: Sørkoreaneren som kaller seg PartinG ble verdensmester i Starcraft 18. november. Premie på 100.000 dollar.

Tør du og kan du nok: Kjør en temakveld med problematiserte spill. Man kan ikke egentlig diskutere disse spillene uten å ha spilt dem selv – kom og prøv i biblioteket. Vær tydelige på at de har aldersgrenser og at de overholdes (altså VOKSENAVDELINGEN folkens!). Fortell om historien, hvordan spillene spilles, hvilken effekt scenene er ment å skulle ha og hvordan de aller fleste spillerne faktisk reagerer på slike scener (mye diskusjon blant spillerne selv om terroristscenen i Call of Duty (COD): Modern Warfare hvor man kan skyte barn og sivile, de fleste hadde avsmak – men kanskje selve avsmaken og diskusjonen er et mål i seg selv?) Det er ikke noe GALT i å ha demonstrert et spill hvor deltagerne sitter igjen og fordømmer spillet, så lenge de har fått en grundigere forståelse for spillet og historien og den ene scenen enn å ha sett på nyhetene at «det er et spill hvor man skyter barn». Slutt å bare SNAKKE om spill – kjempefint at man tar inn Faltin Karlsen (herifra) til å snakke om forskning på hvorfor spillene ikke er farlige, men igjen – man må ha SPILT spill, og mer enn bare å ha dyttet rundt på ting på skjermen i en fem-minutters tid for å få forståelse for mediet.

Bygg ut en voksensamling med popkultur. Noe av det kjipeste jeg vet er «lokk dem inn med spill, send dem ut med bøker». Spill har verdi i seg selv. MEN crossmedia/transmedia Transmedia/cross media  (http://en.wikipedia.org/wiki/Transmedia_storytelling) gir en ekstra dimensjon, utdyper verdener og gir mer kjøtt på beinet for karakterer, og kan være inngangsport til større opplevelser enn via bare ETT medie. Eksempler : Tegneserier, brettspill, dataspill, film/serier – The Walking Dead om noen kjenner til det? Kjempepopulær zombieserie, og også en helt strålende tegneserie ikke så mange kjenner til + et spill som gis ut i kapitler og blir hyllet av alle typer spillere. Det samme med Batman, hvor spillene har gode historier og er fantastiske spillopplevelser i batman-universet. Fandom-universet er stort, og mange ønsker et sted hvor man kan møte andre med samme interesse. Bibliotekene kan og bør være dette møtestedet!

Har dere seniorsurf? Varm opp til dagens økt med Wii/Kinect/PS Move. Kanskje de lar seg rive med og man kan ha egne spillkvelder 🙂

Kjør jentekvelder med typiske «guttespill». FPS og RTS. Mange har lyst til å prøve seg og trenger bare et miljø hvor det er greit, og hvor man møter «likesinnede» på samme nivå.

Lag brukerstyrte fora – en skjerm med brukernes egne spillomtaler fortløpende oppdatert? Eget forum på biblioteksidene? Lag et miljø, hvor er sjakk-klubb-varianten for dataspill? Diskuter strategier, erfaringer, nyheter ++

Jeg kan ikke nok selv til å gjøre halvparten av disse tingene – men vil tro at det finnes modige bibliotekarer der ute som har kjørt filmkvelder med problematiske/utfordrende filmer. Eller har sosial forståelse nok til å bygge opp en «spillsirkel» eller et lignende format hvor man kan møtes og snakke om spill uten at det blir kleint.

Det er et så vidt spekter over områder man kan ta i bruk spill, at det er bare kreativiteten som setter en stopper.

—

Neste bloggpost inneholder en lenkeliste med anbefalte ressurser og noen kilder.

Spillformidling for «voksne»

Dette er del 1 av foredraget “Spillformidling for voksne” holdt på Deichmanskes spillseminar 29. november 2012. Del 2 ser du her, og lenker og referanser finner du her.

Voksne spillere

Stereotypien av spilleren som en ung mann brytes om man ser på tallene fra ESA (den amerikanske bransjeorganisasjonen), hvor gjennomsnittsspilleren er en 37-år gammel kvinne, eller SSB sitt mediebarometer for Norge som viser at dobbelt så mange kvinner som menn over 45 spiller dataspill på en gjennomsnittsdag. Nå vil jeg kanskje ta disse tallene med en klype salt, de teller med alle som er casual gamers: minispill på telefonen/facebook og lignende. Alle disse er kanskje ikke mottagelige for videre spillformidling. Samtidig har generasjonen som vokste opp med spill fra det ble riktig stort her hjemme på 80-tallet blitt voksne sammen med en stadig mer moden spillindustri, og interessen er definitivt tilstede enda! I min vennekrets spiller de aller fleste (ikke jentene, jeg har en jobb å gjøre der) og vi har LAN hver høst hvor vi møtes med playstationer og sitter en hel helg og spiller sammen. Gi oss en scene hvor vi komfortabelt kan møtes!

Hvorfor formidle spill til voksne?

Viktig å vite hva man vil oppnå, hvorfor man skal oppnå det og hvem man vil nå.

Definer «voksne». Ønsker man å nå 17åringer? 20? 30? 50? 60? Undersøkelser viser at elever ved videregående skoler bruker biblioteket i stor grad. 20-50 og oppover er kanskje den vanskeligste gruppen å nå med tanke på spill?  De som spiller kjøper selv, de som ikke spiller ser på det som barneaktivitet. Man kan neppe si «spillkveld for voksne» og få inn en stor folkemasse.

Det viktige er å spesifisere brukergrupper ganske smalt etter alder, nivå (spiller fra før? Ikke spilt før?), interesser og så videre. Du kaller ikke inn til uspesifisert litterært arrangement heller. «Vi har bok-kveld! Masse info om bøker!»

Hva ønsker man å oppnå?

  • Utvide horisonter og bringe spillglede til flere (påstand: folk som liker å lese BØR også like å spille)
  • Formidle spill som KULTUR.  Norske spill? Spillopplevelsen vs lese/se film? (St.meldingen slo fast at spill er kultur, vi må ta formidlingsdelen videre)
  • Få flere (og andre) grupper av brukere til biblioteket.
  • Informasjon – kom og se hva barn/unge gjør, test det du leser om i avisene (ufarliggjøring?), se at det finnes MANGE flere spill enn de som blir hengt ut i media, hva går det hele ut på?
  • For å ha et utvidet tilbud til brukerne. (NB: Bør biblioteket ha spill hvis det ikke er interesse i stab for å drifte spill?)

Så, hva gjør vi?

Hvor mange her har spill i biblioteket? Hvor mange av dere har spillene plassert på ETT sted? Og er det i nærheten av barne/ungdomsavdelingen?

Nettopp ja.

Steg EN: Biblioteket må bidra til å legitimere spill for voksne. Det er en inngrodd forestilling at spill er for barn. Jeg synes selv det kan være litt pinlig å innrømme at jeg spiller, og hvor mye jeg spiller – at jeg velger spill fremfor tv-serier og filmer.

Tør å ta spillene ut av barne/ungdomsavdelingene. Vi har en voksenavdeling, en barneavdeling og ofte også en ungdomsavdeling (eller i alle fall hylle) – HVORFOR skal spill være knyttet til barna? Og i tillegg: sorter popkultur deretter. Sci-fi, fantasy og tegneseriesamlinger. Tør å la det stå igjen litt færre i ungdomshylla – Wheel of Time er voksenlitteratur som også kan leses av ungdom, ikke omvendt, og det er mye god fantasy som definitivt ikke egner seg for barn! Det sitter langt inne for en voksen å gå igjennom barneavdelingen til ungdomshylla og se etter bøker, mens en ungdom trolig bare vil føle seg oppmuntret og drevet til videre lesing om han kan gå i voksenhylla. (Jeg ble selv sendt ned på Hamar folkebibliotek, til sci-fi hylla i voksenavdelingen, dritkult!) Ikke kjøp inn tegneserier for barn fordi det er der tegneseriehylla står, lag en samling for voksne og kjøp ordentlige graphic novels. Det er så mye bra der ute som definitivt er (bare) for voksne!

Så. Spillene er etablert i voksenavdelingen sammen med annen voksenlitteratur. Hva gjør vi så? Og hvordan gjør vi det?

Steg TO: Aksept i organisasjonen. Gi spillbibliotekaren spillerom. Egen utvikling: Lese artikler, anmeldelser, følge med på nyutgivelser, e-sport, og lignende, Hvis man ønsker å nå de som ikke er spillere i utgangspunktet må formidleren ha desto større kunnskap (og lidenskap). Minst like viktig er tid til intern kompetanseheving – få alle kollegaer opp til et «minimumsnivå» av spillkunnskap.  Thomas Brevik (ved Lindås bibliotek, og bokbåten) kjørte i fjor sommer spilltime en gang i uka fast for alle de ansatte. De spilte igjennom spillene biblioteket hadde slik at alle fikk en økt forståelse.

Steg TRE: Sett av tid. Både til formidlingen og planlegging av formidlingen, og også til kompetanseheving i organisasjonen. Hvis man ønsker å formidle spill som kultur, og ønsker å vise frem hva som finnes i spill, og nå de som er film og litteraturinteresserte så er utfordringen at mange av spillene krever relativt mange timer gjennomspilling. Vil man nå voksne brukere i full jobb? Vær forberedt på å sette av kvelder og helger til arrangementer.

Steg FIRE: Sett av penger og jobb frem en innkjøpsstrategi. Spill er som alle andre samlinger – det er sjelden du kan gjøre EN innkjøpsrunde og så leve på den ever after. Mange spill holder seg godt, andre er ferskvare – og nyhetens interesse er som for alt annet en stor interessevekker. Har noen strategier for innkjøp av spill? Er det viktig å ha ulike (alle) utgaver av den samme spillserien? Bør man spre seg på alle genre eller satse mer fyldig på noen få? Satse på noen spillselskaper/land? Blockbusters versus smalere spill? Vær bevisst på hva du gjør og hvorfor du gjør det.

Terskler

Det er kanskje først og fremst to terskler å være klar over:

1) Spill er ikke for voksne/jeg har ikke tid/det er ikke noe for meg. (Spill ER noe for deg, leser du eller ser mye på tv? Prøv spill.)

2) Jeg har prøvd, men skjønner ingen ting/fikk ikke til. (Hørt den før, ved førstegangs bruk av utlånsautomat feks? Voksne takler ikke alltid like godt å møte noe nytt og ukjent. God opplæring, riktige rammer og tålmodighet må til.)

“This experiment has made me realise how bad I am at being bad at things. I’ve spent my whole adult life ensuring I never have to do any of the many things that I’m hopeless at. And with video games there is little motivation to improve as I simply don’t care which level I’m on.” – Lucy Kellaway om dataspill i Financial Times

—

Neste bloggpost inneholder en liten liste med forslag til spillarrangementer for voksne.

Katt

Jeg har nettopp fylt på fuglebrettet, noe en viss snikekatt selvsagt har fått med seg.

image

Han er bare oppe for å sjekke treet altså, er ikke interessert i fuggern i det hele tatt…

image

Posere litt for kamerat da:

image

Athene er mer praktisk anlagt, og fokuserer på den fuglen som er litt nærmere. Hun var overhodet ikke interesserr i kyllingen, men på mystisk vis kom hun nærmere bollen med hver minste lille bevegelse…

image

Øl for hunder?

Vi koser oss med å teste litt forskjellig øl i helgene – jeg har forelsket meg i red og fruity ales, og en av favorittene som er i butikk rundt her er Alpha Dog fra BrewDog. Sist vi var innom dyrebutikken hadde de fått inn LuckyDog – et alkoholfritt øl brygget spesielt for hunder! Det måtte selvsagt bli med hjem for testing.

Så når lørdagen kom var det klart for kos for både meg og hunden! Alpha Dog til meg og Lucky Dog til hunden … eller var det omvendt?

Easy luktet på skåla hun ble tilbydt, og var først litt scheptisk (beklager bildekvaliteten, mobilbilder blir ikke alltid optimale)

Men så smakte hun ordentlig på det, og det viste seg å være helt ålreit!

Birdy puns

Min fine Doctor Hoo tskjorte kom i posten i dag:

‏Det førte til en rekke vitser på Twitter og Facebook, med utgangspunkt i “that’s some interesting hooters” noe som igjen førte til denne utvekslingen – tweeted, of course!

@StarseekR Right. Hooters, boobs and tits. Who knew my Doctor Hoo tshirt would be the start of so many bird related jokes?

@ANBratlie Well.. since you’re one hell of a bird, I’d have thought you’d been prepared for such jokes. Don’t run around flappin’ your wings

@StarseekR well, i guess i can be a bit bird brained sometimes too… trying not to chicken out of wearing that tee 😀

@ANBratlie haha.. what a hoot that would’ve been.. if you chickened out 😛

‏@StarseekR it would bee too much to swallow.

‏@ANBratlie Yep.. you win.. hands down, nothing I’d say now would fly.

‏@StarseekR hah! you’d better duck, i’m popping the champagne to celebrate 😀

@ANBratlie chirp away little sparrow, you earned this one

@StarseekR no need to grouse, there hasn’t been any fowl play 😀

@ANBratlie I’ll be watchin’ like a hawk for any updates on ze blog

Diablo3

Jeg sliter med å bestemme meg for hva jeg synes om Diablo3. Alle premissene er der for at dette er et spill jeg misliker:

Vanskelighetsgraden stiger brått, innholdet er godt nok, men på fjerde gjennomspilling – not so much. Inferno er ikke håndterbart for meg før jeg har farmet (grr) gull nok til å kunne kjøpe bra nok gear på AH (GRR), og før jeg har topp gear må jeg bruke en evighet på å gjøre litt skade på et monster – dø – løpe inn igjen før de regenererer – gjøre litt mer skade – dø… du skjønner tegninga (grr!). Craftingopplegget er også lett latterlig, det er en form for gambling når du må bruke så mye gull og ikke har noen garanti for at du får noe brukbart ut av det (random-stats-genereringen er litt vel random).

Alikevel faller jeg stadig tilbake til det på ettermiddagen. Diablo 3 har blitt min store “skal bare”. “Bare” en time før leggetid. “Bare” løpe gjennom et område i tilfelle det dropper noe kult. “Bare” bli med en kompis på å ta ned en boss i inferno. Selvsagt tar det mer enn en time, og selvsagt blir jeg med videre til neste boss også.

Multiplayerdelen er den biten jeg liker best. Ikke fordi den funker  bra, den gjør ting til tider MYE mer frustrerende, men det som gjør Diablo aller morsomst for min del er det at spillet har trukket inn en del av mine kompiser som normalt ikke spiller min type spill, eller online-spill i det hele tatt. Og det er kjempegøy! Vi spiller sammen og skravler på Skype og det er en helt strålende tilleggskontakt med noen vi ikke treffer så ofte i virkeligheten.

Igjen koker det hele altså ned til det sosiale, og den faktiske kontakten med andre som spiller samme spill – på samme måte som at jeg nok hadde sluttet med WoW for en tre-fire år siden om det ikke var for  vennene og det sosiale i guilden. Er det en jenteting? Jeg vet ikke – mange av gutta jeg spiller med sier det samme. Jeg liker at man kan spille sammen, men at man ikke er avhengig av en stor gjeng som stiller opp og trener og er på ca samme nivå for å klare å ta ned en boss. Jeg liker at man kan hoppe inn og ut av hverandres spill, og ikke trenger å vente på noen for å kunne gå videre selv.

På mange måter er kanskje dette nettopp det jeg har etterlyst i det siste, et morsomt singleplayerspill med co-op. Tenk om flere spill kunne fått inn en co-op mulighet på samme nivå? Tenk jeg og mannen kunne spilt Mass Effect sammen, eller at jeg og venninnen i Stavanger kunne tatt noen ettermiddager med Deus Ex? Jeg er lei av MMO som krever at du har sånn og sånn gear og har grindet i timesvis for å komme noe sted – forutsatt at du har en gruppe mennesker som er på ditt nivå og jobber sammen. Gi meg muligheten til å spille en god historie hvor to eller tre eller fire venner har mulighet til å droppe inn, og jeg er happy!

Det er kanskje også det som gjør barrieren så høy for min del når det kommer til nye MMOer. Jeg burde egentlig hoppet opp og ned i spenning over The Secret World: stemningen, settingen og storyen. Og i tillegg kommer snart Guild Wars som ser uendelig vakkert ut. Men jeg  kjenner at jeg er veldig usikker på om jeg orker starte på et nytt spill, bygge opp nye kontakter, bevise at jeg kan bidra i en evt raidgruppe, styret med å få en karakter ferdig til endgame, stresset med å skaffe nok gear og finne ut av de riktige statsene…

Kanskje jeg bare begynner å bli gammel?

Leseliste fra 2011

For 2008 og 2007 lagde jeg lister over leste bøker – det var henholdsvis 71 og 55. All den tid jeg falt ut av vanen med å blogge noen få setninger om hver bok jeg leste (vel, strengt tatt falt jeg vel helt ut av bloggingen, punktum) har jeg ikke fått laget noen sånn liste for påfølgende år. Men jeg har faktisk store deler av listen for 2011 alikevel, via Amazon. For til jul i 2010 fikk jeg en iPad, og mens jeg nok fortsatt leste en del papirbøker, særlig på starten av 2011 – så hoppet jeg på Kindle-appen og har egentlig aldri sett meg tilbake.

Lista som følger er bøker jeg kjøpte i 2011. Fordelen med kindle er at det er latterlig enkelt å få tak i bøker. Ulempen med kindle er at jeg sliter med å finne de gode bøkene. For eksempel har jeg gjort et par dårlige valg, og amazon ELSKER å fortelle meg at jeg bare måååå lese bøker som ligner på dem. Enda jeg syntes de  var elendige og har prøvd å få krysset dem av som “ikke interessante”. I prosessen med å få vekk uinteressante bøker har jeg også oversett noen gode, som Wool, som jeg nettopp har lest og elsket. Jeg klikket den bort x antall ganger før jeg ga opp og tenkte at jeg fikk jo prøve.

Jeg er litt snobb når det gjelder å innrømme hva jeg leser. Jeg er ikke så veldig glad i å innrømme at jeg elsker cheezy fantasy/steampunk, og at jeg like gjerne velger en bok fordi jeg liker hovedpersonene som at det virker som en bok som gir meg så veldig mye annet enn underholdning – derfor svir det litt å legge ut denne lista her. Amazon med sine 2 dollars-bøker… *prøve å skylde på noen andre* Uansett, lista inneholder noen virkelig gode bøker, to jeg har gitt opp, en jeg fortsatt leser på (et kapittel om gangen, vi skal nok klare det til slutt), en hel masse jeg helst ikke vedkjenner meg at jeg har lest, og resten er helt ålreite bøker – for det meste av typen fantasy/sci-fi/etc.

66 innkjøpte e-bøker i 2011 altså. Fargekodet såher:
Anbefales!
Cheezy, men gjør meg happy

  1. Low Town: A novel – Polansky, Daniel
  2. Black Swan – (A cyberpunk story) Sterling, Bruce
  3. The Android’s Dream – Scalzi, John
  4. The Hero of Ages: Book Three of Mistborn – Sanderson, Brandon
  5. The Well of Ascension: Book two of Mistborn – Sanderson, Brandon
  6. Warbreaker (Tor Fantasy) – Sanderson, Brandon
  7. Mistborn: The Final Empire (Mistborn, Book 1) – Sanderson, Brandon
  8. Rainbow Six (Jack Ryan) – Clancy, Tom
  9. The Wild Ways (Enchantment Emporium) – Huff, Tanya
  10. The Desert Spear (Demon Trilogy) – Brett, Peter
  11. The Warded Man (Demon Trilogy) – Brett, Peter V.
  12. Ex-Patriots (Ex-Heroes Book 2) – Clines, Peter
  13. Hunted (The Flash Gold Chronicles, #2) – Buroker, Lindsay
  14. Flash Gold (a steampunk novella set in the Yukon) (The Flash Gold Chronicles) – Buroker, Lindsay
  15. Ready Player One – Cline, Ernest
  16. Heartless: The Parasol Protectorate: Book 4 – Carriger, Gail 
  17. The Silence of Trees – Dudycz Lupescu, Valya
  18. Snuff (Discworld Novels) – Pratchett, Terry
  19. Nobody Gets the Girl: A Superhero Novel (WHOOSH! BAM! POW!) – Maxey, James
  20. Back In Black with Bonus Content (Black Knight Chronicles) – G. Hartness, John
  21. Ex-Heroes – Clines, Peter
  22. The Third Policeman (Harper Perennial Modern Classics) – O’Brien, Flann
  23. Hard Day’s Knight (Black Knight Chronicles) – Hartness, John G.
  24. The River of Shadows – Redick, Robert V.S.
  25. Reamde: A Novel – Stephenson, Neal
  26. Anathem – Stephenson, Neal
  27. Mockingjay (The Final Book of The Hunger Games) – Collins, Suzanne
  28. Catching Fire (The Second Book of the Hunger Games) – Collins, Suzanne
  29. The Old Man and the Wasteland – Cole, Nick
  30. The Hunger Games – Collins, Suzanne
  31. The Shattergrave Knights – Haendler, David M.
  32. The Disturbing Effect of Moonlight – Zabriskie, Mia
  33. Deepest Darkest – Zabriskie, Mia
  34. Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children – Riggs, Ransom
  35. The Wayfarer King (The Kinshield Saga) – May, K.C.
  36. The Atrocity Archives (Laundry Files) – Stross, Charles
  37. A Dance with Dragons: A Song of Ice and Fire: Book Five – Martin, George R.R.
  38. The Kinshield Legacy (The Kinshield Saga) – May, K.C.
  39. Hammered: The Iron Druid Chronicles, Book Three (with bonus short story) – Hearne, Kevin
  40. Hexed (The Iron Druid Chronicles, Book Two) – Hearne, Kevin
  41. Rule 34 – Stross, Charles
  42. Kill the Dead: A Sandman Slim Novel – Kadrey, Richard
  43. Sandman Slim: A Novel – Kadrey, Richard
  44. Hounded: The Iron Druid Chronicles, Book One (with two bonus short stories) – Hearne, Kevin
  45. I Am Number Four – Lore, Pittacus
  46. The Reapers are the Angels – Bell, Alden
  47. Feed – Grant, Mira
  48. Dragon Age #1 – Card, Orson Scott, Johnston, Aaron, Robinson, Mark, Ramos, Humberto
  49. Embassytown – Miéville, China
  50. Dead Dwarves Don’t Dance – Canyon, Derek J.
  51. Moon Over Soho – Aaronovitch, Ben May
  52. Midnight Riot – Aaronovitch, Ben
  53. A Game of Thrones: A Song of Ice and Fire: Book One – Martin, George R.R.
  54. The Neon Court: A Matthew Swift Novel (Matthew Swift Novels) – Griffin, Kate
  55. Kings of the North (The Deed of Paksenarrion) – Moon, Elizabeth
  56. Oath of Fealty (Paladin’s Legacy) – Moon, Elizabeth
  57. War and Peace – Tolstoy, Leo
  58. Zodiac – Stephenson, Neal
  59. Swarm (Star Force Series) – Larson, B. V.
  60. The Way of Kings: The Stormlight Archive – Sanderson, Brandon
  61. Full Steam Ahead – Gray, Nathalie
  62. The Wise Man’s Fear: The Kingkiller Chronicle: Day Two – Rothfuss, Patrick
  63. The Name Of The Wind: The Kingkiller Chonicle: Book 1 – Rothfuss, Patrick
  64. The Translated Man (The Corsay Books) – Braak, Chris
  65. The Native Star – Hobson, M. K.
  66. The Crown Conspiracy (The Riyria Revelations) – Sullivan, Michael J.

 

Romaner: Dataspill og teknologi.

Praten på jobben dreier seg i 3 av 4 tilfeller om spill, og denne gangen kom vi inn på dataspill i litteratur. Etter å ha tenkt en stund selv, konsulert Twitter og bokkyndige mennesker på Facebook endte jeg opp med følgende liste.  Lista er forøvrig delt i to, med bøker som utpeker seg som direkte dataspillrelaterte, og bøker som er mer perifert innom dataspill, men alikevel bør lese pga teknologien (typ virtuelle verdener og lignende).

Jeg har lest mange av bøkene, og en del av kommentarene til lista er sterkt farget av min egen mening. Ikke ta alt for god fisk, men les og døm selv 😀

SPILLRELATERTE BØKER

Ready Player one – Ernest Kline
Det er 2044 og verden som vi kjenner den er på tur nedenom og hjem. Det er slutt på olje og verden drukner i forurensning, sykdom, sult og fattigdom. Når skaperen av den virtuelle verdenen OASIS (en slags sammenslåing av alle tidligere kjente fantasy-, sci-fi-,spill-verdener og plattformer) dør og etterlater seg et testamente hvor han lover all sin rikdom til den som løser tre oppgaver blir verden som besatt. Tenåringen Wade bruker så og si all sin tid i OASIS – verden utenfor er ikke mye å skryte av, og selv om han kun har råd til å oppholde seg på skole-delen av OASIS (som er gratis) gjør han alt han kan for å løse oppgavene. Etter at han snubler over løsningen til den første oppgaven blandes fort spillverdenen og den virkelige verdenen sammen, når hele verden snur oppmerksomheten sin mot ham.

Ready Player one er ikke bare en bra take på en fremtidig spillverden, men også et oppkomme av retro pop- og nerdekultur og 80-tallsreferanser galore.
Kindleversjon

Enders Game – Orson Scott Card
Klassiker! Ender er rekrutt i krigen mot en enorm flåte av aliens som er på vei for å utslette jorden, og desperate forberedelser i er gang. Ender må overleve et av de mest brutale treningsprogrammene i historien.

(Joda, jeg sa ikke noe om dataspill der, men stol på meg, spill er involvert.)
Kindleversjon

Halting state – Charles Stross
Halting state er anderledes følger et sett med hovedpersjoner som jobber med å oppklare et ran i en bank i et onlinespill, underveis dukker det opp forviklinger og det hele blir en ganske spennende økonomisk thriller-greie. Historien er så-som-så, jeg slet litt med konsentrasjonen – mest fordi alt er skrevet i you-form uansett hvilken av hovedpersonene du følger, og når det så hopper mellom fire forskjellige er det fort gjort å miste tråden!
Kindleversjon

For the Win – Cory Doctorow
Cory Doctorows take på økonomi, fagforeninger og arbeidernes rettigheter: Kinesiske Matthew arbeider som gold-farmer – sammen med vennene sliter han natt og dag for å ha råd til dagens måltid, gullet og verdiene de farmer selges til rike spillere i vesten. I slummen i Mumbai jobber Mala i en gruppe som jakter på gold-farmers på vegne av spill-utviklerne. Sammen med Wei-Dong – en “normal” spiller bosatt i Los Angeles – finner de ut at de har felles problemer, og slår seg sammen i et forsøk på å oppnå rettferdige arbeidsforhold. Det som starter som en online-arbeiderbevegelse blir snart et RL-mareritt, når spill-utviklere, griske sjefer og rike interessenter slår hardt ned på opprøret.
(Kan leses gratis her!)

REAMDE – Neal Stephenson
MMORPGen T’Rain har hektet spillere over hele verden, og blir brukt i et kinesisk virusangrep – viruset Reamde tar spillernes harddisker som gisler, de kan få filene sine tilbake mot å betale en sum til hackerne. T’Rain-programmereren Zula, x-kjæresten hennes og en ukrainsk hacker blir fanget i dragsuget av hendelser når verdifulle filer blir holdt for løsepenger, og mafia, Kinesisk secret service, gærne amerikanere, den russiske undergrunnen, al-Quaeda og flere blandes inn i en suppe for å få kontroll over informasjonen.

En lesverdig bok, med en del gode ideer – men dessverre ikke en av Neal Stephensons finere verker. (Han kan bedre, les Snowcrash eller Cryptonomicon.)
Kindleversjon

Otherland (serie) – Tad Williams
Otherland-serien er satt litt frem i tid, hvor virtuell virkelighet er en sentral del av livet til de aller fleste – på samme måte som vårt internett er i dag, men med muligheten til å koble seg til og gå “inn” i nettet med alle sanser. Til å være skrevet i 1996 er bøkene på mange måter troverdige – det er lett å se for seg at dette vil kunne skje. I tillegg spiller en av hovedpersonene et online rollespill som minner veldig om dagens MMORPGS som WoW, Guild Wars osv. (Med unntak av at vi enda bare ser på skjermen, og ikke logger oss HELT inn.) Les hele min tidligere blogg om Otherland her.

Only you can save mankind – Terry Pratchett
Den første  boka i Pratchetts Johnny Maxwell-trilogi. Bøkene er ment for barn/ungdom, men kan fint leses av voksne. I Only you can save mankind får hovedpersonen Johnny en piratkopi av et helt nytt dataspill, men idet han er i ferd med å  utslette romvesensivilisasjonen får han beskjed om at de overgir seg. Overgivelse er ikke en del av spillplottet, hva skjer? Og hvorfor har samme sivilisasjon forsvunner fra alle andre utgaver av spillet enn den Johnny har?
Kindleversjon

The restoration game – Ken Macleod
Denne har jeg ikke lest selv. Fra Amazon: There is no such place as Krassnia. Lucy Stone should know – she was born there. In that tiny, troubled region of the former Soviet Union, revolution is brewing. Its organisers need a safe place to meet, and where better than the virtual spaces of an online game? Lucy, who works for a start-up games company in Edinburgh, has a project that almost seems made for the job: its original inspiration came from The Krassniad – an epic tale, based on Krassnian folklore, concocted by Lucy’s mother who studied there in the 1980s. As Lucy digs up details about her birthplace to slot into the game, she finds her interest in the open secrets of her family’s past – and the darker secrets of Krassnia’s – has not gone unnoticed. When a Russian – Georgian border war breaks out, Lucy has to move fast – and return to Krassnia herself, to the heart of the mountain that holds Krassnia’s darkest and oldest secret. But nothing Lucy has discovered can possibly prepare her for the crucial role she is destined to play in The Restoration Game …
Kindleversjon

Gamer – Tor Arve Røssland
En lettlestbok med spenning og spillsetting! Fra blurben: “Endelig er War of Faluza ute. Spillet alle har ventet på. En vennegjeng trer inn i en annen verden enn vår: Den fantastiske spillverdenen Faluza!” Også her går spillingen ut over virkeligheten når store pengesummer blir tatt, og raids blir blodig alvor.

The Player of Games – Iain M. Banks
Denne har jeg ikke lest selv.  Fra Amazon: The Culture – a human/machine symbiotic society – has thrown up many great Game Players, and one of the greatest is Gurgeh. Jernau Morat Gurgeh. The Player of Games. Master of every board, computer and strategy. Bored with success, Gurgeh travels to the Empire of Azad, cruel and incredibly wealthy, to try their fabulous game … a game so complex, so like life itself, that the winner becomes emperor. Mocked, blackmailed, almost murdered, Gurgeh accepts the game, and with it the challenge of his life – and very possibly his death.
Kindleversjon

Skallagrigg – William Horwood
Denne har jeg ikke lest selv. Fra Wikipedia: The story concerns Arthur, a young boy suffering from cerebral palsy […] Esther, a keenly intelligent teenager who also suffers from CP […] and Daniel, an American computer-gaming genius. They are linked by the Skallagrigg; whatever or whoever it is will transform their lives. Esther sets out on a quest to find the truth of the Skallagrigg, founded in the life and experiences of Arthur. She encapsulates what she finds in a tortuously complex computer game, knowing that the truth is never likely to be uncovered. A man named Martin has heard the word Skallagrigg from his senile grandmother and when he hears of Skallagrigg the game, he is determined to solve it and discover what it means…

—————————————————————

TEKNOLOGIRELATERTE BØKER

Cryptonomicon – Neal Stephenson
Dette er den største must-read’en for alle teknologi og it-interesserte. Les den, bare les den, OK? Jeg vet ikke engang om den lar seg beskrive – den følger to tråder, en foregår blant kodeknekkere under andre verdenskrig, den andre tar plass på 90-tallet og følger en hovedperson som arbeider med å opprette en haven for digitale data og anonyme internettbetalingsløsninger.

Snow Crash – Neal Stephenson
I en cyberpunkutgave av det som tidligere var USA finner vi Hiro Protagonist: katana-bevæpnet hacker, (ganske raskt x-)pizzabud for mafiaen og en av min favoritthovedperson gjennom tidene, og hans forretningspartner Y.T., skateboardbud som rocker med en carpoon og har en forretningssans moren hennes ikke setter helt pris på. Sammen må de takle SnowCrash, et dop som spres via den virtuelle verdenen Metaverse – men som ikke bare gjør digital skade, det har også en effekt utenfor Metaverse. Snowcrash er skrevet i 1992(!) Og Stephenson har senere tatt æren for en del konsepter som vi bruker på internett i dag 🙂

The Diamond Age – Neal Stephenson
Lille Nell lever i en fremtid hvor nano-teknologi har gjort sitt inntog. Foreldreløs og tilsynelatende sjanseløs – men utrustet med: “A guide, a teacher, an armed and unarmed combat instructor, a book and a computer: the Young Lady’s Illustrated Primer is all these and much much more. It is illicit, magical, dangerous.” Problemet er bare at boken er ikke hennes, den er stjålet, og det er MANGE som gjerne vil ha tak i den.

Atrocity archives – Charles Stross
The Atrocity Archives er en Lovecraftinspirert sak, hvor hovedpersonen er en hacker som har kommet litt for nærme å oppdage sammenhengen mellom moderne teknologi og innvasjon av tentakkelbefengte monstre fra våre nabodimensjoner. Summonings og kontroll av nevnte monstrositeter utføres via elektrisitet, lasere og inspirerte programmerere – og bekjempes/dekkes over/hysjes ned av hemmelige organisasjoner rundt om i verden. Vår hovedperson har blitt rekruttert til Englands organisasjon, og ønsker å komme bort fra skrivebordsarbeidet – noe han etterhvert får grunn til å angre på.

Rule 34 – Charles Stross
Rule 34: Kan du forestille deg det, finnes det porno av det på internett. Dette er regelen som gjelder for Liz: politikvinne på “tvilsom internet pornoaktivitet”-vakt, Anwar: tidligere svindler og identitetstyv og The Toymaker: kriminell prosjektleder. Disse blandes inn i en sak som inneholder mord, tvilsomme nedlastinger og et Europeisk spam-nettverk.
(God ide, dårlig utførelse. Stross kan bedre enn dette…)

FEED – Mira Grant
Feed er en zombie-bok, men med en ny vinkling – der de aller fleste andre tar for seg hva som skjer i det zombieinnvasjonen bryter ut handler Feed om de som har overlevd utbruddet, og hvordan de lever i en verden hvor store deler av befolkningen er døde eller zombier. Det som gjør den virkelig interessant er sidetemaet: Bloggosfæren. Etter at offentlig media feilet stort på å rapportere utbruddet av virusinfeksjonen som gjør folk til zombier har bloggerne blitt de viktigste nyhetsformidlerne. I stedet for å skulle stole på et kjent nyhetsanker på TV velger folk nå å lese en rekke blogger – dersom fem/seks rapporterer det samme kan man gå ut i fra at det stemmer. FEED følger søskenparet Mason som forsøker å slå igjennom med sin blogg, og hvordan de lever i en zombie-infisert hverdag.
Les min tidligere bloggpost om FEED her.

Little Brother – Cory Doctorow (Gratis tilgjengelig her)
Denne har jeg ikke lest selv. Ikke en dataspill, men teknologi og ARG. Fra bokas blurb: Marcus is only seventeen years old, but he figures he already knows how the system works – and how to work the system. Smart, fast and wise to the ways of the networked world, he has no trouble outwitting his high school’s intrusive but clumsy surveillance systems. But his whole world changes when he and his friends find themselves caught in the aftermath of a major terrorist attack on San Francisco. In the wrong place at the wrong time, Marcus and his crew are apprehended by the Department of Homeland Security and whisked away to a secret prison, where they’re mercilessly interrogated for days. When the DHS finally releases them, Marcus discovers that his city has become a police state, where every citizen is treated like a potential terrorist. He knows no one will believe his story, which leaves him only one option: to take down the DHS himself.

Ro i sjelen

Det er noe nesten magisk med det å dra ut på ridetur i skogen. Det er ingen ting i verden som får meg til å føle meg så … så sentrert i meg selv, så balansert og riktig.

Hester er flokkdyr, de er mestere i å lese kroppsspråk, holdninger og spenninger – og er du sur eller ute av lage kan du være sikker på at hesten merker det. Nybegynnere i stallen lærer seg å bevisst stresse ned og slappe av i kroppen – når man har holdt på noen år (26 i mitt tilfelle) blir det etterhvert automatisk.

Det er ikke bare mens du er på gulvet og hesten kan se deg at kommunikasjonen via kroppspråk er viktig, det samme gjelder etter at man har steget opp og lagt ut på tur. Hver spenning og ubalanse i min kropp plukkes opp av hesten, og vil gi utslag på henne. Det skjer noe i kroppen min etter noen minutter i salen, den tar over kommunikasjonen med hesten uten å trenge noen innblanding av hjernen, å ri er like naturlig for meg som å gå eller løpe, og det kjennes utrolig godt å bare la kroppen gjøre sin greie og oppleve samspillet meg og hesten på den måten. Jeg kan la tankene vandre, passe på eventuelle farlige ting som måtte dukke opp (store steiner, traktorer eller kalkuner for å nevne noe…) og ellers bare oppleve skogen.

Å tenke på jobb, eller at man burde ha vasket vinduer, eller hvordan man føler at man ikke strekker til på jobben, eller noe som helst som er negativt går rett og slett ikke an på ridetur. Det nærmeste jeg kommer negative tanker mens jeg holder på med hesten er hvis hesten er i kranglete humør, men alt annet enn meg, hesten og omgivelsene må vike.

Ro i sjelen.

TKOC – spillmimring og dårlig fanfic

WARNING! Wall of text is about to crit for +180

En gang for hundre år siden (eller iallefall ti) lagde min kjære et spill som en del av et skoleprosjekt – fire gutter gikk sammen og lagde et tekstbasert strategispill som de døpte The Kingdoms of Chaos. TKOC fikk allerede i beta overraskende mange spillere, og ikke bare vennegjengen på Gjøvik, men folk fra hele Europa. Du valgte deg en rase og en klasse, og opprettet en provins som du så styrte – du var en av fem (eller var det seks?) provinser i et kongedømme som kjempet sammen mot andre kongedømmer om å ha størst arealer og ressurser. Historien i TKOCs verden gikk i sirkler igjennom flere ages, og ved slutten av hver age ble vinnere kåret og spillet resatt.

På det meste var det hundrevis av spillere, virkelig fra hele Europa (jeg husker særlig en portugiser som gjorde meg gaaaaaal! og en finne som var min trofaste støtte gjennom flere ages).

TKOC er/var et ganske så gjennomsnittlig strategispill vil jeg tro, du klikket rundt, kunne utforske så og så mange mål med land om gangen, måtte forske for å få bedre industri og tjene mer penger, sende ut tyver for å stjele fra naboene dine, kaste spells for å gjøre godt eller ondt, og selvsagt trene hæren din så du kunne krige – eller i det minste forsvare deg – mot nabolandene.

Det som gjorde at TKOC skilte seg ut for meg, og virkelig dro meg inn var det som skjedde i forumet der. Joda, det var whining, og fryktelig mye kjefting på admins (et spill blir trolig ALDRI balansert slik at alle er fornøyd) – men i det store og det hele la folk veldig mye arbeid ned i historien RUNDT selve spillet. Rollespill-delen av forumet hadde fantastiske historier, lange avsnitt fra de forskjellige spillerne om hva som foregikk, hvordan man opplevde angrep, det var diplomati og ryggstikking og krangling og alt som skjedde i spillet ble forklart og utbrodert i virkelig fantastiske historier.

Min kjære trakk seg etterhvert ut av driftingen – videre utdanning og etterhvert jobb og andre forpliktelser gjorde at det ikke var så lett å fortsette, og de tok aldri betalt for jobben de gjorde. Det samme gjelder de andre, både de opprinnelige og andre som har hjulpet til. Spillet har kommet og gått, og jeg spilte det faktisk igjen senest for et års tid siden – men med admins som bare delvis har tid til drifting, og alle “mine” gamle medsammensvorne borte fra spillet ble det aldri det samme. Dessverre ser det ut til at det er nede igjen nå – www.tkoc.net, men hvem vet. Det kan jo komme tilbake en dag hvis noen finner tid og ork til å ta det opp igjen 🙂

Uansett. Denne lange introen er mest for å forklare den meget klisjefylte, men dyptfølte fan-fictionen eller hva jeg skal kalle det, som kommer under. De første fire årene av spillets levetid spilte jeg age etter age som alven Lii av provinsen Lemuria. Jeg kalte henne alltid for healer, selv om det ikke var noen egen klasse for det – jeg pleide å foretrekke å ha en supportrolle i kongedømmet mitt, og forsterke andres angrep og forsvar med magi eller tyver som snek seg gjennom natten. Etter mange år som Lii og å ha puttet mye energi inn i rollen var det på tide å trappe ned på involveringen i spillet, og jeg ønsket ikke å la Lii bare forsvinne stille ut. Jeg ville ha en ordentlig avslutning på årevis med rollespilling. Dette førte til innleggene under.

Lii er altså meg, Solo av Solomania er min kjære – han spilte alltid en mektig mage, og rollespilte også alltid en forklaring på hva som foregikk når en age gikk over i en annen, og hvordan det gikk til at provinser gjenoppsto. Aernarion er finnen jeg nevnte i et av avsnittene over, en av våre medsammensvorne. Det aller siste avsnittet er skrevet av Solo selv.

Hvorfor dele dette nå? Fordi forumene er nede, og mye fantastisk rollespilling jeg var involvert i i årevis er gått tapt.

——————-

Lii is standing on one of the thin branches in the top of the soultree in Lemuria. Visible only as a tiny white figure from the ground, she studies her province, her beloved Lemuria, with an intensity that borders on the desperate. She loves her forests, and she loves her people and everything that lives in the forests.

Tears roll down her pale face.

She has made up her mind a long time ago, but the choice still hurt. This age has driven her close to self-destruction. The war, the killings and the betrayals through seven ages have all worn down her soul, who belong to a healer – not a warrior. Every time her warriors kill a living beeing, and every time one of her people are harmed, her soul bleeds.

She has managed to protect her province well, this age as all ages, but she has no energy left. The last months she has spent alone in her chambers in the soultree, running her province from there, with hardly any contact with other people at all. In other ages the need of her province has kept her continuing through the apocalypse, but as this age comes to its end, she know she cannot – she will not survive another age.

A raven, sitting on her left shoulder, caws in her ear, trying to comfort. She places her cheek against its gleaming black feathers for a moment; then, with a brief movement of her hand, sends it flying towards the castle of Solomania. In the message it carries, she asks a huge favour of Solo. She knows that when the apocalypse begins, and she can feel in her bones that it’s not a long time away from the world of chaos, he will cast his usual protection over the provinces that are his friends and allies and take them to the place-in-between to keep them safe from the destructions. Her wish is that the protection cast over Lemuria will not end when the new age begins. She wishes for Lemuria to remain secluded, outside of chaos, in the place-in-between.

With Lemuria and the people, the forests, and the animals safe, she can leave the kingdoms of chaos and start her travels. She does not yet know where she will travel, but she plan to find back to the original world of the elves, visit the holy and powerfull places of the world, and learn more about healing – especially the healing of the soul. Maybe if she learns more, she will be able to live in the world of chaos once more.

If Solo refuses, and Lemuria cannot be kept safe, Lii has no other choice than to remain, and with a healers firm knowledge she know she will not survive. She might be an elf, and close to immortal, but as her energy drop she will fade away and remain as just a whisper among the trees of Lemuria. But she knows her beloved, he has the power to perform the magic she wishes for, and she feel he will not deny her this.

Lii descends through the branches of the soultree, following the winding paths made up first by thin branches, but later by brances the size of highways. She enter the tree, and walk through the many chambers, her hands absently touching walls and familiar furniture. She returns to her own chambers, dons a tunic and a pair of pants made of a cloth that shimmer softly – beeing at one and the same time every single color of the forest. She put on a heavy travelling cloak, and soft, kneehigh boots. In her belt she places the sword Imdril – the only weapon she accepts to carry, simply because its short, daggerlike blade is as handy when gathering herbs and cutting bandages, as for protecting herself. She picks up the bundle that lie ready on her bed, and move down the last part of the soultree on silent feet.

She stops only to drink from the small creek that has its outspring among the roots of the tree – none of her people are visible. The tree normally bustles with activity this time of the day, but today the people of Lemuria sense her wishes, and leave her alone. They know, as well as she does, that if they were to show up they would not be able to stand watching her leave, and they would beg for her to stay – if they did, it would be the end of Lii, as she is not able to watch them hurt. Goodbyes are not needed, they know she will return.

————————–

As Lii leaves the soultree, and start out towards the borders of Lemuria, a young shadow-cat bounces out of the trees surrounding her and fall into step with her – when she tries to chase it away, it simply snarls at her, and keeps on walking. Against herself, Lii has to smile – the huge cat is determined not to let her leave on her own. One of the huge black ravens lands on her shoulder with silent beats of its wings, it places its beak against her cheek for a moment, and then turns its head to keep an eye on the forest around them.

Lii smiles for the first time in months, and her step gains new energy – she is not alone. This will be a grand adventure, and when she returns, Lemuria will wait for her.

———————-

SOLO:

As the time of the next apocalypse finally draws near, solo walks up the stairs to the roof of his castle, once again to cast the protective spell to survive. Once atop his castle, he looks around on his war-stricken province, so large, but yet so depopulated. This age which should have been great to the members of the elven nation, turned out to be a very tough age. The few members of the nation didn’t have enough power, and in the end, even orcs were allowed to stay among the most powerful provinces. A very hard age, indeed.

Solo told Lii’s raven to fly to her with his message. A message promising to take care of the soultree and the closest area around it, but solo’s power was no longer as great as they used to be, and he knew he couldn’t save all of Lemuria. He couldn’t even save all of solomania anymore, but the soultree and his castle would be safe. The raven flew away, going north for some reason, and then suddenly disappearing in a black cloud.

The friends who had wanted to join solo in his castle in this time between the ages, were down inside the main hall of the castle. Eating and drinking all they could while exchanging stories of the past. Their mood was better than that of anyone leaving so much behind would actually be, but the different spells cast around the castle protected them all from despair.

As the black cloud came closer to the castle, solo went into the circle engraved in the roof, preparing to leave the world of chaos once again. Then he started the chanting, and the world outside disappeared in a white light. The soultree of Lemuria appeared beside the castle, and with the last of his effort, solo spoke the word of power learned by Aernarion last time to bind the spell in it’s place. Then he collapsed.