Villhest og haltepus

Alma har blitt villhest igjen, hun reiste på beite sist tirsdag og går nå med en liten flokk på fem rett nord for Eidsvoll. Vi var nødt for å finne et nytt beite i år, og jeg tror vi hadde utrolig flaks med det vi fant: Eieren av beitet har hatt hest selv, men har tatt noen friår pga småbarn. Han har trukket fire kilometer helt ny strømtråd, og delt av beitet i to halvdeler slik at det er gress nok hele sommeren. Beitet går helt opptil hagen hans, og inntil låven – dersom det blir uvær har de muligheten til å gå inn i kjelleren på låven, og de får vann i et kar inntil hagen slik at han kan se dem flere ganger om dagen. Beitet er på en bratt bekkedal, så de får masse trim der de går og gresser mellom trærne. Herlig! Hun skal stå til rundt midten av august en gang, og bare kose seg med å være hest.

Athene er haltepus om dagen, og vi aner ikke hvorfor! Hun begynte å halte lørdag morgen, ville ikke tråkke på poten, holdt den opp i lufta når hun satt, og strakte den så langt ut foran seg hun bare klarte når hun lå. Som om hun ville ha poten vekk fra seg. Stakkars lillepusen! Vi sjekket og klemte, og det er ingen sår, ingen tegn til stikk eller bitt, og vi fikk ta og klemme på skulderen og beinet og kneet – men ikke poten. Da hylte hun. Så etter et par dager durte vi til dyrlegen, som heller ikke fant noe galt…

Det kjipe med Athene er at vi nesten påfører henne større stress med å ta henne med til dyrlegen enn ved å la henne halte rundt med smerter… Hun blir skrekkslagen i det øyeblikket vi tar frem reisekurven, og innen  vi er på dyrlegens kontor og tar henne ut av kurven er hun redusert til en skjelvende bylt som ikke klarer å stå på beina. Hun flater ut på bordet, og rister så hardt at jeg er redd for at hun skal skade seg av vibrasjonene. Selv ikke når dyrlegen klemte på poten hennes lagde hun en lyd – enda hun har hylt på oss hjemme når vi har gjort det samme.

Enden på visa ble at vi skal gi henne smertestillende en ukes tid, og se om hun slutter å halte, hvis ikke må vi komme inn igjen.