Er inne i en ny runde gjenlesing av Discworld-bøker. Denne gangen har jeg plukket frem igjen bøkene om heksene, og har så langt rukket igjennom tre av dem.
Granny Weatherwax – mester i headology og borrowing; Nanny Ogg – matriark i en omfangsrik familie, synger av hårreisende sanger, eier av katten Greebo; og Magrat – håpefull, økologisk, tilhenger av sølvsmykker, runer og effekter, hun-som-koker-te. Samt etterhvert Agnes/Perdita – sanger, to sjeler i en kropp (alle sier at inne i en tykk jente finnes det en tynn jente, og mye sjokolade… Perdita er den tynne jenta i Agnes).
Jeg startet gjenlesingen med Lords and Ladies, hvor det er sirkeltid, og alle de mulige universene er så nære hverandre at de nesten overlapper. Noen univers er ikke bare alternative (hvor man har gått ned høyre buksebein i stedet for det venstre i de famøse trousers of time), men snyltere – de har ingen egen tid eller historie, og snylter på andre univers for energi. I et slikt holder alvene til. Ved sirkeltid, og med nok tro, kommer alvene igjennom.
Alver er som katter. Elegante, arrogante, opphøyde; vakrere, raskere og sterkere enn oss. Og som katter er de uendelig grusomme mot sitt bytte.
They take what they want, and they want everything. […] They hear what you think, and in defence you think what they want. Glamour. And [then] it’s barred windows at night and placing food out for the fairies…
Lords and Ladies introduserer også Casanunda, verdens minste, beste og mest optimistisk instilte elsker. Antageligvis den eneste som har en sammenleggbar stige blant sine verktøy for amour.
Jeg har rota bort Witches abroad, så neste bok ut ble Wyrd Sisters, hvor Granny, Nanny og Magrat må rydde opp i monarkiet og arverekkefølgen i kongeriket Lancre. Ingredienser? Skuespillere, “The Dysk” (motsetningen til “The Globe” – men bygget på en skiveverden blir den nødvendigvis hetende the Disk), den kongelige narren, kjærlighet, svik, forræderi, mord og bedrag. Og ordenes makt.
“You tell me history is what people are told?” said the duchess. The Fool looked around the throne room and found [the painting of] King Gruneberry the Good (906-967). “Was he?” he said, pointing. “Who knows, now? What was he good at? But he will be Gruneberry the Good until the end of the world.”
Maskerade er blant mine ultimate favorittbøker fra Discworld-serien, en fantastisk parodi på “Phantom of the Opera”, og alt som har med opera, ballett, musikaler og generelt musikk å gjøre. Jeg har lest den såpass mange ganger at jeg denne gangen hoppet rett videre til Carpe Jugulum (grip strupen). Om vampyrer, religion, stil og ondskap. En vampyrfamilie ledet av en fremtidsrettet vampyr kommer til Lancre. Faren i familien mener det bare er gammel vane som gjør at de ikke kan krysse rennende vann, og de samme gjeder for mytene om at vampyrer ikke tåler hvitløk og vievann.
Mightily Oats has not picked a good time to be a priest. He thought he’d come to Lancre for a simple ceremony. Now he’s caught up in a war between vampires and witches.
Som vanlig er det for mye som skjer i disse bøkene til at det lar seg beskrive. Fotnoter, bihistorier og karakterer du ikke vil finne maken til noe annet sted; ideer, filosofi, humor, eventyr, folketro, religion – alt blir snudd opp ned og ristet for å se hva som faller ut.
Og nok en gang: Dersom du har lest en Discworld bok, og den ikke falt i smak – plukk opp en annen, med et annet sett hovedpersoner, og gjerne en ti/tolv bøker frem eller tilbake i serien 🙂
