Category: Hester

I går hadde vi en herjetur i skogen, hesten og jeg. Ga bånn gass, satset på at bein og seletøy holdt, lå langflate under lave greiner og hoppa over nedfallstrær. Hesten toppa i øra og plasserte bakbeina langt under seg for maksfart, jeg hadde tidenes glis om kjeften og tårene trillet av farten. Det er jo slik vi egentlig er begge to!  

Jeg hadde nesten glemt hvor gøy det er.

Siden jeg begynte å ri travere som trettenåring er det nettopp dette som har gjort at jeg liker løpshester så godt: fryden  over å løpe, over å bruke musklene. Det er mange langsmed stangejordene som har sett et meg som et digert glis på toppen av digre hester som har latt meg styre retningen, men ikke farten.

Nå er jo ikke Alma noen løpshest. Hun har en god kosemage, og kondisen er so-so (i mitt forsvar: den er på en bratt kurve oppover). Men hun har den samme fryden over farten i seg, og en vilje til å GI som er så stor at dersom jeg ber om det, vil hun løpe til hun stuper.

Vi er samkjørte, Almingsen og jeg. Jeg trenger knapt å tenke “fart” og Almingsen skyter fart, hun har en tendens til å kutte svingene som jeg automatisk korrigerer for, og jeg har en tendens til å få vekta mi litt langt frem – noe HUN korrigerer for. Hun er ikke vanskelig å ta ned igjen heller, jeg plukker henne ned og gir henne fritt hode så fort hun slakker av.

Problemet oppstår når andre enn meg rir henne. Særlig de som ikke har erfaring med travere, og tror at den eneste måten å få en hest til å gå sakte på er å holde igjen, og holde igjen, og holde igjen. Plukker man opp og strammer inn tøylen til en traver vil den sette fart – Almingsen har lært dette, og selv har jeg ridd sånn i 14 år. Men en som er vant til ridehest blir engstelig når Almingsen ber om fart, og plukker inn tøylen uten å slippe den ut igjen når hun roer… Og vips blir Almingsen forvandlet til en stresshest som stepper og svetter og går sidelengs. Derfor har jeg brukt mye tid det siste året til å venne henne av med noe av dette. Vi har øvd på å regulere tempo, på å trave og galloppere sakte, og overganger mellom gangarter.

Det har funket, det er nyttig og vi synes begge at det er drittkjedelig.

Derfor trenger vi av og til en slik utblåsning, hvor vi finner tilbake til kjernen i det vi begge egentlig elsker: farten og galskapen.

 Jeg elsker henne, min vakre lille fartsbombe.

…den passet ikke! *Gråte en skvett* Innmari synd, for etter ti minutters prøveridning er jeg aldeles forelsket – den er supermyk, og jeg trengte ikke vri anklene av ledd for å få stigbøylene til å ligge rett (westernsaler har sånne brede stigbøyleremmer – kalt fenders – som kan være ordentlig stive og vonde). Problemet er at salen ligger hardt nedpå foran, og tipper opp i bakkant. Det betyr vel at enten er den for vid, eller så er bommen i den ment for en hest med mer kurve på ryggen enn det Almingsen har.

Nuvle.

Noen som vil kjøpe sal?

Wooot! Jeg har kjøpt westernsal 😀 Kombinert jule- og bursdagsgave fra Øysteinen min. Den er brukt, men ekstremt pent brukt. Ulla under er ren og fin, læret er helt uslitt (bare litt støvete etter lengre tid uten å bli brukt), og i det hele tatt ser salen bra ut. Det er ikke noe fancy med den, men med mykt og solid lær ser den ut til å være et godt kjøp! Jeg har ikke fått testet den på Almingsen enda, men iflg målene skal den være fin. (Hvis ikke får den ta seg en runde på finn.no, mens jeg ser etter en annen ;))

Jeg trenger en ny sal til Almingsen. Den jeg har er en lånt sal som vi TROR er en dressursal – muligens allround mot dressur. Den er gammel, klumpete i stoppen under, og ligger svært rart – blant annet har både jeg og stalljenta stigbøylereima på venstre side to hakk lenger opp enn på den andre siden, uten å være nevneverdig skakke i andre saler, og uten at salen ser ut til å ligge skeivt. Mystisk.

Valgproblemer

Jakten på en ny sal er ikke bare bare. Det er så mange å velge mellom! Jeg driver jo for det meste med turridning, en gang i blant later vi som om vi rir dressur, og nå og da hopper vi et hinder, stalljentene kanskje oftere enn meg, men alikevel blir det sjeldent lange økter med sprang. Nei, Almingsen og jeg trives best ute i skogen på tur. Altså ønsker jeg meg en sal med dypt og behagelig sete for meg, og god vektfordeling på ryggen for Alma.

En annen ting å ta hensyn til er at Alma er en hobbyhest og en kosehest. Hun vil variere mye i form og muskelsetting gjennom året – som nå etter måneder med flytting og kulde og møkkavær og lite trening. Eller etter beite når hun har god og rund beitemage, eller på slutten av høsten når vi har fått trimmet vekk beitemagen og satt på litt muskler igjen.

Nina borte på Stall Såmmårfjøset har masse gode tanker rundt sal og saltilpasning. Hun driver med hestemassasje og vet hva feil sal kan føre til av muskelspenninger og andre problemer. Hennes første svar når jeg tok opp salproblemer var variasjon, variasjon og variasjon. Noe hun selvfølgelig har helt rett i! Det er jo logisk! En sal legger så mye vekt og press, og betyr så mye for hestens helse, balanse og velvære, at det å kunne veksle på ettersom hva man skal og hvor ofte man rir, egentlig er helt innlysende. Men lommeboka mi skriker nei. Den skriker egentlig nei til bare EN ny sal også, men noe må jeg ha, for det er ikke tålbart slik det er nå. Altså må muligheten vurderes.

Engelsk allroundsal

En allroundsal er en sal som ikke er spesifikt rettet mot sitsen man skal ha dersom man driver med en bestemt gren (som sprang eller dressur). De er ofte anbefalt som tursaler. 

En normal sal (det som er “normal” sal i norge er den engelske salen) er bygget opp rundt en fjærende kjerne (bom) i tre, gjerne forsterket med metall eller flexiglass. Bommen fjærer, fordeler vekten fra rytteren, og holder salen opp fra hestens ryggrad. Dersom jeg skal se etter en normal allroundsal til Alma må jeg se etter en sal med bom som er akkurat passe i lengde og i vidde på flere punkter, fra manken og bakover på ryggen. Det sier seg selv at dette er vanskelig, og dersom salen passer perfekt med beitemagen vil den nesten garantert ligge feil etter noen måneder med trening. Man får kjøpt saler med justerbar bom, men dette krever erfaring og jevnlig kontroll for å se at salen ligger korrekt.

Bomfri/bomløs sal 

Nina har anbefalt meg en bomfri sal, nettopp fordi den vil passe til Almingsen uansett hvor på formkurven vi befinner oss. En bomfri sal har som navnet tilsier ingen bom, den er bygget opp av lag på lag med lær, og godt paddet med ull. Den ligger tettere inntil hestens rygg, og former seg etter ryggen. Rytteren opplever å sitte tettere nedpå hesten og får bedre følelse med hestens bevegelser.

Ulempen med en bomløs sal er at den fordeler vekt dårligere. Hos de aller fleste produsentene/forhandlerne av bomløse saler (som Barefootsaddles og Bomfrisal) anbefales det IKKE å hoppe i den eller å dra på lange turer. Barefoodsaddles sier man godt kan ri distanseritt i deres saler, men da bør man hoppe av og gå i minst 10 min hver time. (Noe som i grunnen er lurt uansett, både for egen del og hestens…) En normaltur for oss er på mellom en og to timer, mens det av og til på sommerstid blir både tre og fire timer.

Hvor lenge man kan/bør ri i en bomfri sal er også avhengig av rytterens vekt (*host*) og hestens form. En normalt muskelsatt hest som går samlet – slik en ridehest bør for å bære ryggen sin og rytteren korrekt uten å få skader – vil takle en bomfri sal helt fint. Hvordan det vil gå med Almingsen og meg er jeg usikker på – Almingsen er tidvis godt muskelsatt, men fryktelig dårlig til å gå samlet. Hun vimser avgårde med hodet høyt til sky og rumpa dinglende etter. Sånn til sist er det fler (blant annet her) som sier at den bomløse salen krever mer av rytterens balanse, og at den har en tendens til å skli sidelengs ved plutselige vektendringer (som når man stiger opp, eller dersom hesten skvetter og hiver seg til siden) – særlig på litt runde hester med lav manke, slik små kaldblodshopper gjerne er.

Selv med alt det negative ramset opp over må jeg si at en bomløs sal frister. Å sitte nærmere Almingsen, og å vite at den alltid vil passe, veier opp for mye annet i mitt hode… Så får jeg heller lære meg å ta hensyn sånn underveis?

Westernsal

En westernsal er også bygget opp langs en bom, men den er laget på en helt annen måte enn den engelske salen. En god westernsal vil fordele rytterens vekt langt bedre enn både en engelsk og en bomfri sal, og er sånn sett ideell for lange dager i salen.

Ulempene med westernsalen er at rytteren blir “låst” i westernsitsen, med lange stigbøyler og en sits som ikke egner seg for annet enn tur… Den er vond å hoppe i pga hornet, og med de kraftige stigbøyleremmene (som skal beskytte rytterens ben) synes jeg at jeg får alt for dårlig kontakt med hesten. De westernsalene jeg har prøvd har jeg opplevd som store, klumpete og noe som låser meg i en ubehagelig stilling. Grunnen til at jeg ikke vil ha en westernsal er altså hovedsaklig egne preferanser – for jeg har ikke tvil om at hvis man venner seg til en westernsal, så er det en glimrende sal.

Stock saddle

Den australske salen – stocksalen – er en mellomting av den engelske salen og westernsalen. Den ligner mye på den engelske i utforming, men har et mye dypere sete, og fordeler også rytterens vekt svært bra. Den holdes opp som kanskje den ideelle tursalen for oss som er vant til engelsk sal.

Jeg har aldri ridd i en stocksal, men mistenker at noe av det jeg holder i mot westernsalen vil gjelde også for denne – stocksalen har nemlig “poleys”, kanter som er montert på salen for å ligge inntil rytterens lår. Poleys hjelper rytteren til å holde seg i salen nesten uansett hva som skulle skje, men samtidig låser den jo rytteren nede… Jeg ser for meg at å ri lett, eller å stå (som jeg ofte gjør når vi har lange travturer) vil være tilnærmet umulig. Tilsvarende med sprang.

Drømmesalen ville kanskje vært en stocksal UTEN poleys? Jeg har ikke klart å finne noe slikt, det nærmeste jeg kom var en hvor kantene kunne fjernes ved å demontere en bit av salen, men den kostet en større formue!

Akk og ve og pokkers tomme lommebok

Jeg har lest om saler så øyet har blitt stort og vått, og hvis du henger med helt hit ned, så har du gjort det samme. Jeg er i grunnen ikke det minste steg nærmere å ta en avgjørelse på hva jeg vil ha. I øyeblikket heller jeg altså kraftig mot en bomløs. Men selv om jeg klarer å bestemme meg, så hjelper det så lite, for det største problemet er prisen. En god sal, i ordentlig kvalitet, som jeg VET vil være god – uansett type – koster en mindre formue. Og jeg har pr tiden ikke noen formue… Med iherdig sparing har jeg kanskje penger til en sal til sommeren – vi får se.