Dopa

Det er ikke så greit å være hest. En hest som har blitt dopet slik at hun står stille mens dyrlegen tar røntgenbilde av kjeven hennes foreksempel, det er et litt sørgelig syn. Alt henger, hodet, leppa, ørene – og enda beina låses i soveposisjon blir hun en anelse ustø.

På tirsdag kom dyrlegen og tok masse bilder av kulen Alma har på kjeven, samt raspet tenner og foretok en grundig sjekk av hele munnen. Resultat? Ingen verdens ting. Kulen er rar og mystisk, men det ser ikke ut til å være noen betennelse der, og den ligger heller ikke slik at den er i  veien for noe. Ingen problemer i munnen forøvrig, og selv om tanntaggene var blitt spisse (tross alt et år siden sist rasping) så var de ikke så spisse at de burde vært et problem.

Dermed står vi fortsatt og klør oss i hodet og lurer på hvorfor Alma krangler sånn med bittet. Dyrlegen foreslo at vi skulle gi henne et par uker sånn i tilfelle det var spisse tenner som var problemet, og så ringe ham igjen – så kunne han evt sjekke etter halthet eller stivhet/skader/spenninger i resten av kroppen.

Jeg skal prøve med enda et annet bitt for å se om det gjør noen forskjell – et tynnere ett (har sett tidligere at hun reagerer på tykke bitt).

Sånn med unntak av at neddopet hest ser trist ut, og tannrasp gjør at det iser i mine egne tenner, var tirsdagen ganske så koselig. Jeg satt i sola i stallveggen og drakk te og spiste cookies mens jeg ventet på dyrlegen, og etterpå (mens vi ventet på at dopet skulle gå ut så vi kunne sette Almingsen ut i innhegning igjen) kom K og holdt meg med selskap.