Trim for meg, hjernetrim for Alma

I dag har jeg tenkt meg ut og gå tur med hesten. Ikke ri altså, men gå.

Almingsen har det med å stresse på tur, og særlig hvis jeg befinner meg på bakken. Det virker som om hun synes det er helt feil at jeg skal være på bakken og ved siden av henne, enten vi er på ridetur eller kjøretur, og det er virkelig ikke spesielt trygt – særlig med vogn er hun helt sprø om jeg må ut av vogna en tur. Hun har fått det inn i hodet at tur med vogn er ensbetydene med løping og trimming, og jeg har jobbet  med henne for å få henne til å stå stille selv korte øyeblikk mens vi er ute på tur.

I jula fikk jeg masse gode råd av stallkaren på Sjæla (der Almingsen sto i juleferien) og ett av dem var å gå tur slik at hun venner seg til at jeg gjør masse rart på bakken: går rundt henne på alle kanter, stopper, snur og generelt styrer verre rundt henne. Hovedproblemet er at hun ikke stoler helt på meg og ikke har respekt nok – får hun en sjanse stikker hun av og løper hjem (som jeg jo så når jeg trillet av sist). Dette gjelder altså bare når jeg er på bakken, i vogna går det tålelig bra, og om jeg rir har jeg full kontroll – da kan hun godt gå sakte, og stå stille i lengre perioder om jeg ber om det.

Hodelag uten nesereim og med kjøretømmer, men ikke noe seletøy ellers, det var anbefalingen. Tillittsbygging altså. Og ettersom stallkaren er den av de hestemenneskene i verden jeg ser mest opp til, så adlyder jeg, og satser på å få til en kveld eller to med rusling i uka.

Og med på kjøpet får jeg jo trening selv! Som, når sant skal sies (selv om det svir å innrømme det) absolutt er på høy tid.