Vannskrekk

Jeg har så smått begynt å ri igjen, jeg har fått en fin hest på for to ganger i uka – en veldig snill og kul varmblods som står på samme stall som Alma sto på. Han er ganske sprek og våken, men lett kontrollerbar og veldig grei å holde på med. For det meste!

I går klarte jeg å ri meg fast i skogen – for første gang!

Hesten er ikke nevneverdig glad i vanndammer, og vi hadde god jogg langs en skogsbilvei med litt hump og dump – og på et strekke der var det kanskje 5 cm med vann skjult av litt gress. Vi kom halvveis uti dammen før han skjønte hva som skjedde og kastet seg fremover for å komme ut av det. Problemet var at nå var han obs på vann, og på den andre siden av kulen var det mer av dette ekle våte, noe han ABSOLUTT ikke skulle ut i! Vel vitende om at resten av veien besto av flere dammer fant jeg ut at det nok var best å snu.

Problemet var jo at han skulle definitivt ikke ut i den dammen vi allerede hadde krysset heller… Så der sto vi da, og kom hverken frem eller tilbake, ikke fikk vi gått rundt heller, da skogen var for tett på begge sider. Jeg prøvde alle triks i boka, godsnakking, lirking, bestemt beskjed om å gå frem, et ordentlig kakk med hælene, et rapp med tøylene på skulderen og et brøl som trolig skremte all elg i 2 mils radius, men han gikk bare små sirkler på den vannomringede haugen og skalv av frykt… Til slutt hoppet jeg av og forsøkte å leie ham over dammen (vannet gikk så vidt over skotuppene mine, dypere var det ikke), men NEI dah. Han satte seg helt ned på hasene når jeg forsøkte å føre ham framover.

Etter et drøyt kvarter hvor jeg etterhvert ble relativt varm under hjelmen var det blitt såpass mørkt, og vi hadde strevet så lenge, at han ga opp kampen, og KASTET seg over dammen så jeg måtte hoppe til sides for ikke å bli trampet ned. Men vi kom oss jo hjem til slutt…