(Illustrasjonsbilde - disse to musene ble ikke tygget på. De er bare døde.)

Vi må finne på flere retter som man kan tilberede sammen, det var like mye kos i å stå på kjøkkenet sammen som i selve spisingen til slutt

Ellers har jeg vært med Øystein ned på Riviera hvor DefCon holdes. DefCon har visstnok rett rundt 10.000 besøkende denne helgen. Det er 10.000 nerder på ett og samme sted det. Jeg kjøpte meg en kaffe og benket meg til på et sted med full oversikt over inn/utgangene til konferanseområdet - skal love det var mye morsomt å se. Årets nerd er litt mindre sortkledd enn man kanskje forventer, det var mange meget velkledde nerder som alikevel umiskjennelig var kledd som nerder. (Et lite clue er tskjorter, hatter og bagger med beskjeder de færreste ikke-nerder skjønner poenget med.) Årets frisyre må helt klart sies å være hanekam!

Jeg fikk også sniklåne badget til Øystein og tatt meg en runde inne på konferanseområdet - nok til å få kjøpt et par bøker av en for meg ukjent forfatter (men jeg fikk begge bøkene signert), plukket med meg et par t-skjorter fra Jinx-standen og tatt noen bilder av datamaskin-museum-utstillingen.

Ellers bedriver jeg dagene med å tasse rundt mellom de forskjellige hotellene før jeg kræsjer ved bassenget eller på en kafe med boka mi. Jeg hadde jo som tidligere nevnt med meg 6 bøker hit, noe som viste seg å være ALT for lite etter at jeg raste igjennom tre på tre dager - men jeg fant heldigvis en Borders Express etter et par dagers leting. Det er ingen tvil om at besøkende til Vegas helst ikke skal bruke tid på  noe så uprofitabelt som lesing, for bokhandlere finnes det knapt nok i nærheten av The Strip.

"Jepp, den har en drage på lokket"
"En drage?"
"En drage. Du skjønner det når du ser den - du kan ikke ta feil."

På telefon litt senere: "Vi har funnet dragen din, den er i Sydney om to dager."

Den får alltid masse oppmerksomhet, uansett hvor vi drar - og det tror jeg at den liker.

Med på bildet er også min nye hatt, en billig reklamegimmick fra Caesars Palace, men kul nok når man har en bad hair day og skal ut på byen en tur:

Minn meg OGSÅ på å ikke lese ferdig nevnte zombiebok på kafe ute blant folk fordi det føles tryggere - man kan ikke utelate at forfatteren faktisk dreper hovedpersonen sin i det siste kapittelet, og folk ser så rart på en om man sitter og griner på kafe ><

Noen som sa innlevelsesevne? Jeg har iallefall litt til overs.

Jeg spiser for det meste frokost nede på et fransk patisserie like ved inngangen til konferanseområdet, et tett trafikkert spisested med litt for få plasser. Jeg hadde kapret et bord for meg selv, og siden det var tre ledige stoler ved samme bord tilbød jeg en trio kanadiere med blackhat-navnelapper sitteplass. De var litt bekymret for at de skulle forstyrre meg i lesingen med for mye nerdeprat (we wouldn't want to out-nerd you), men slo seg ned, og begynte å diskutere hvordan de skulle fordele seg for å få med seg mest mulig interessante forelesninger. De kom frem til at de skulle hatt en terning for å avgjøre fordelingen - hvorpå jeg la fra meg boka mi med coveret demonstrativt opp (Steampunk) og tilbød dem D20-terningen jeg alltid har i veska. Dette ble belønnet med latterbrøl fra trioen, som umiddelbart sluttet å bekymre seg for å drukne meg med nerdeprat

Via en stand på konferansen fikk Øystein sikret oss inngang på et lukket selskap på utestedet Jet på Mirage i går kveld. Et lite datasikkerhetsfirma hadde leid hele utestedet for kvelden og åpnet bardisken for festdeltakerne. Ryktet ville ha det til at de blåste hele årsbudsjettet sitt for markedsføring på denne festen. Vi konkluderte med at dette var en blandet suksess - jeg husker hva de de faktisk tilbyr (et program som kjører i bakgrunnen og sjekker browserne dine for sikkerhetshull), men ingen av oss husker hva firmaet faktisk heter (det var et par som mener det begynner på Q...)

Selv om markedsføringstiltaket kanskje var litt blandet, var festen en ubetinget suksess. Ikke overraskende kanskje, tatt i betraktning kule omgivelser, live musikk og gratis drikke. Vi kom tilbake til hotellrommet godt ut på natta, utslitt av dansing, i overkant brisne og dekorert med glowsticks. Jeg fikk truffet en del av Øysteins kollegaer - en herlig gjeng! (Knut - beklager at jeg gikk hele kvelden og kalte deg Truls... Jeg har tendenser til både kreativ og selektiv hørsel på utesteder med så høy musikk, og var HELT sikker på at Øystein introduserte deg som Truls ><)

Feed er en zombie-bok, men med en ny vinkling - der de aller fleste andre tar for seg hva som skjer i det zombieinnvasjonen bryter ut handler Feed om de som har overlevd utbruddet, og hvordan de lever i en verden hvor store deler av befolkningen er døde eller zombier. Det som gjør den VIRKELIG interessant er sidetemaet: Bloggosfæren.

Etter at offentlig media feilet stort på å rapportere utbruddet av virusinfeksjonen som gjør folk til zombier har bloggerne blitt de viktigste nyhetsformidlerne. I stedet for å skulle stole på et kjent nyhetsanker på TV velger folk nå å lese en rekke blogger - dersom fem/seks rapporterer det samme kan man gå ut i fra at det stemmer.

Bloggerne har delt seg inn i en håndfull underkategorier:

Newsies, who report fact as untainted by opinion as we can manage, and our cousins, the Stewarts, who report opinion informed by fact. The Irwins go out and harass danger to give the relatively housebound general populace a little thrill, while their more sedate counterparts, the Aunties, share stories of their lives, recipes, and other snippets to keep people happy and relaxed. And, of course, the Fictionals, who fill the online world with poetry, stories and fantasy.

Bloggere rapporterer nyheter, lager nyheter og gir en mulighet til å slippe unna når nyhetene blir for mye. FEED (som har rss-symbolet blodig påmalt på coveret) følger søskenparet Georgia og Shaun mason - en Newsie og en Irwin -  og deres forsøk på å nå store nok ratings på bloggingen sin til at de kan gå solo og opprette sitt eget domene for nyheter.

I beste Jane Austen-stil skriver Carriger om Alexia Tarabotti, singel kvinne i slutten av 20-åra, for stor, for mørk i huden (på grunn av sin italienske far), for vitenskapelig interessert og for lite interessert i kjoler og hatter til å kunne ha noe håp om å finne en mulig ektemake i dronning Viktorias England. I tillegg har hun ingen sjel - og er dermed en av ekstremt få mennesker i verden som kan nøytralisere vampyrer og varulver.

I Soulless blir Miss Tarabotti "rudely attacked by a Vampire, breaking all standards of social etiquette" og ved et uhell dreper hun nevnte vampyr. Når Lord Maccon ("loud, messy, gorgeous and werewolf") blir sendt for å etterforske saken blir Alexi virkelig satt på prøve. På både den ene og den andre måten. Dette er fantastisk, vakker, viktoriansk, vimsete, fnisete, deilig steampunk som kan anbefales på det aller varmeste. Jeg venter åndeløst på bok tre i serien - den skal visstnok komme i september.

Jeg startet med å lese Dan Browns siste bok, The Lost Symbol, på flyturen over. Den var omtrent som forventet - dessverre. Mannen skriver om samme fyr, i samme type knipe, skjønt i nye omgivelser og med en haug "nye" konspirasjonsteorier og symboler. Det meste ved historien irriterte meg som unødvendig, usannsynlig og lite sammenhengende. Rett og slett en skikkelig bleh, men som sagt, det var som forventet. Passe hjernetomt å lese på en 13 timers flytur.

Deretter tok det hele seg opp når jeg hoppet videre til en for meg ukjent steampunkforfatter: Chris Wooding. I serien "A Tale of the Ketty Jay" har jeg lest Retribution Falls og The Black Lung Captain. De er helt fantastiske og kan anbefales til alle som liker steampunk og gode gammeldagse pirateventyr. Med en akkurat passe stor dose demonologi, monstre, lovløshet, golemer og flyvende skip forteller Wooding om det noe motstridige mannskapet på Ketty Jay, en gjeng misfits som bare så vidt klarer å holde skipet i lufta i mellom all kranglingen og de personlige problemene. Jeg elsker persongalleriet og måten historiene er fortalt på. (Min personlige favoritt: katten Slate.)