Mariann Schjeide sier smarte ting om hva bibliotekene trenger – mer synlige og lidenskapelige bibliotekarer som snakker med utestemme, har meninger og står for dem. Jeg er hjertens enig, og har lyst til å legge til en ting: Som er tolerante ovenfor hverandre. For når man får et offentlig rom fullt av lidenskapelige, synlige og høylydte bibliotekarer må vi også godta at innhold kan få lov til å trumfe form, at ting sies på en annen måte enn vi selv ville gjort, at noen mener noe litt annet enn det en selv mener – dersom det fører til at biblioteksaka løftes og fremmes.
Det betyr at vi må godta ku-kostymer, monstertøfler og rare spørsmål. At vi kan ta en debatt uten å henge oss opp i detaljene og raljere over ordvalg fremfor sak.
Mariann etterlyser flere type 3 bibliotekarer, de som elsker å drive med utadrettet formidling. Yrket trenger definitivt å rekruttere flere som er født inn i denne typen. Men ikke overse de folka vi allerede har. Det er mulig å komme seg fra type 2 (motvillig formidler) og sågar type 1 (de som får en nær-døden-opplevelse ved tanken) til type 3. Hvis man får oppmuntring, sjansen til å prøve seg, konstruktive tilbakemeldinger og kanskje tilogmed litt skryt på veien. Kanskje trenger man litt staffasje mens man prøver å jobbe seg fra en type til en annen. Kanskje trenger man monstertøfler eller en teit tittel. Kanskje et ku-kostyme eller en annen maske å gjemme seg litt bak mens man trener.
Eller kanskje det ikke er en maske, men et verktøy for å nå frem.