Spillformidling for «voksne»

Dette er del 1 av foredraget “Spillformidling for voksne” holdt på Deichmanskes spillseminar 29. november 2012. Del 2 ser du her, og lenker og referanser finner du her.

Voksne spillere

Stereotypien av spilleren som en ung mann brytes om man ser på tallene fra ESA (den amerikanske bransjeorganisasjonen), hvor gjennomsnittsspilleren er en 37-år gammel kvinne, eller SSB sitt mediebarometer for Norge som viser at dobbelt så mange kvinner som menn over 45 spiller dataspill på en gjennomsnittsdag. Nå vil jeg kanskje ta disse tallene med en klype salt, de teller med alle som er casual gamers: minispill på telefonen/facebook og lignende. Alle disse er kanskje ikke mottagelige for videre spillformidling. Samtidig har generasjonen som vokste opp med spill fra det ble riktig stort her hjemme på 80-tallet blitt voksne sammen med en stadig mer moden spillindustri, og interessen er definitivt tilstede enda! I min vennekrets spiller de aller fleste (ikke jentene, jeg har en jobb å gjøre der) og vi har LAN hver høst hvor vi møtes med playstationer og sitter en hel helg og spiller sammen. Gi oss en scene hvor vi komfortabelt kan møtes!

Hvorfor formidle spill til voksne?

Viktig å vite hva man vil oppnå, hvorfor man skal oppnå det og hvem man vil nå.

Definer «voksne». Ønsker man å nå 17åringer? 20? 30? 50? 60? Undersøkelser viser at elever ved videregående skoler bruker biblioteket i stor grad. 20-50 og oppover er kanskje den vanskeligste gruppen å nå med tanke på spill?  De som spiller kjøper selv, de som ikke spiller ser på det som barneaktivitet. Man kan neppe si «spillkveld for voksne» og få inn en stor folkemasse.

Det viktige er å spesifisere brukergrupper ganske smalt etter alder, nivå (spiller fra før? Ikke spilt før?), interesser og så videre. Du kaller ikke inn til uspesifisert litterært arrangement heller. «Vi har bok-kveld! Masse info om bøker!»

Hva ønsker man å oppnå?

  • Utvide horisonter og bringe spillglede til flere (påstand: folk som liker å lese BØR også like å spille)
  • Formidle spill som KULTUR.  Norske spill? Spillopplevelsen vs lese/se film? (St.meldingen slo fast at spill er kultur, vi må ta formidlingsdelen videre)
  • Få flere (og andre) grupper av brukere til biblioteket.
  • Informasjon – kom og se hva barn/unge gjør, test det du leser om i avisene (ufarliggjøring?), se at det finnes MANGE flere spill enn de som blir hengt ut i media, hva går det hele ut på?
  • For å ha et utvidet tilbud til brukerne. (NB: Bør biblioteket ha spill hvis det ikke er interesse i stab for å drifte spill?)

Så, hva gjør vi?

Hvor mange her har spill i biblioteket? Hvor mange av dere har spillene plassert på ETT sted? Og er det i nærheten av barne/ungdomsavdelingen?

Nettopp ja.

Steg EN: Biblioteket må bidra til å legitimere spill for voksne. Det er en inngrodd forestilling at spill er for barn. Jeg synes selv det kan være litt pinlig å innrømme at jeg spiller, og hvor mye jeg spiller – at jeg velger spill fremfor tv-serier og filmer.

Tør å ta spillene ut av barne/ungdomsavdelingene. Vi har en voksenavdeling, en barneavdeling og ofte også en ungdomsavdeling (eller i alle fall hylle) – HVORFOR skal spill være knyttet til barna? Og i tillegg: sorter popkultur deretter. Sci-fi, fantasy og tegneseriesamlinger. Tør å la det stå igjen litt færre i ungdomshylla – Wheel of Time er voksenlitteratur som også kan leses av ungdom, ikke omvendt, og det er mye god fantasy som definitivt ikke egner seg for barn! Det sitter langt inne for en voksen å gå igjennom barneavdelingen til ungdomshylla og se etter bøker, mens en ungdom trolig bare vil føle seg oppmuntret og drevet til videre lesing om han kan gå i voksenhylla. (Jeg ble selv sendt ned på Hamar folkebibliotek, til sci-fi hylla i voksenavdelingen, dritkult!) Ikke kjøp inn tegneserier for barn fordi det er der tegneseriehylla står, lag en samling for voksne og kjøp ordentlige graphic novels. Det er så mye bra der ute som definitivt er (bare) for voksne!

Så. Spillene er etablert i voksenavdelingen sammen med annen voksenlitteratur. Hva gjør vi så? Og hvordan gjør vi det?

Steg TO: Aksept i organisasjonen. Gi spillbibliotekaren spillerom. Egen utvikling: Lese artikler, anmeldelser, følge med på nyutgivelser, e-sport, og lignende, Hvis man ønsker å nå de som ikke er spillere i utgangspunktet må formidleren ha desto større kunnskap (og lidenskap). Minst like viktig er tid til intern kompetanseheving – få alle kollegaer opp til et «minimumsnivå» av spillkunnskap.  Thomas Brevik (ved Lindås bibliotek, og bokbåten) kjørte i fjor sommer spilltime en gang i uka fast for alle de ansatte. De spilte igjennom spillene biblioteket hadde slik at alle fikk en økt forståelse.

Steg TRE: Sett av tid. Både til formidlingen og planlegging av formidlingen, og også til kompetanseheving i organisasjonen. Hvis man ønsker å formidle spill som kultur, og ønsker å vise frem hva som finnes i spill, og nå de som er film og litteraturinteresserte så er utfordringen at mange av spillene krever relativt mange timer gjennomspilling. Vil man nå voksne brukere i full jobb? Vær forberedt på å sette av kvelder og helger til arrangementer.

Steg FIRE: Sett av penger og jobb frem en innkjøpsstrategi. Spill er som alle andre samlinger – det er sjelden du kan gjøre EN innkjøpsrunde og så leve på den ever after. Mange spill holder seg godt, andre er ferskvare – og nyhetens interesse er som for alt annet en stor interessevekker. Har noen strategier for innkjøp av spill? Er det viktig å ha ulike (alle) utgaver av den samme spillserien? Bør man spre seg på alle genre eller satse mer fyldig på noen få? Satse på noen spillselskaper/land? Blockbusters versus smalere spill? Vær bevisst på hva du gjør og hvorfor du gjør det.

Terskler

Det er kanskje først og fremst to terskler å være klar over:

1) Spill er ikke for voksne/jeg har ikke tid/det er ikke noe for meg. (Spill ER noe for deg, leser du eller ser mye på tv? Prøv spill.)

2) Jeg har prøvd, men skjønner ingen ting/fikk ikke til. (Hørt den før, ved førstegangs bruk av utlånsautomat feks? Voksne takler ikke alltid like godt å møte noe nytt og ukjent. God opplæring, riktige rammer og tålmodighet må til.)

“This experiment has made me realise how bad I am at being bad at things. I’ve spent my whole adult life ensuring I never have to do any of the many things that I’m hopeless at. And with video games there is little motivation to improve as I simply don’t care which level I’m on.” – Lucy Kellaway om dataspill i Financial Times

Neste bloggpost inneholder en liten liste med forslag til spillarrangementer for voksne.

2 thoughts on “Spillformidling for «voksne»

  1. Pingback: Stjernesøkerens » Blog Archive » Tiltaks/arrangementsforslag i spillformidling til voksne

  2. Pingback: Stjernesøkerens » Blog Archive » Spillformidling for voksne – noen lenker og referanser

Leave a Reply

Your email address will not be published.