Vannhund
Easy DIGGER vann. Hun må være en av de mest vannglade valpene jeg har vært borti - på tur i skogen tar hun fart og løper igjennom alle vanndammene hun ser, helst sånn at det spruter. Litt upraktisk når hun er en hund med masse pels og dammene i skogen er rundt 80% gjørme, men det hjelper at balja som står utenfor døra hjemme er minst like morsom. Hun hopper selv opp i den etter endt tur, og plasker rundt til all gjørma er skylt ut 
Gleden ved å ha kjæledyr
Som for eksempel når katten har fanget en mus og tatt den med seg inn, og valpen får tak i den, og du må pirke den ut av munnen til en hund som absolutt ikke er klar til å gi slipp på "sitt" bytte. Døde, lett tyggede mus er ikke veldig delikate.
(Illustrasjonsbilde - disse to musene ble ikke tygget på. De er bare døde.)
Nom nom
Jeg har gått fra å synes at sushi var grøssende ekkel i 2004 (mitt første ordentlige forsøk på å spise sushi), til å forelske meg helt! For et par uker siden hadde vi vårt første forsøk på å lage det selv. Det ble en ubetinget suksess! Vi hadde gode venner på besøk, lagde risen på forhånd, og så lagde vi resten sammen. Vi brukte rå Salmalaks, kokte scampi, avokado og agurk til både maki og nigiri. SMASKENS!
Vi må finne på flere retter som man kan tilberede sammen, det var like mye kos i å stå på kjøkkenet sammen som i selve spisingen til slutt
Mer fra Vegas
Vi har vært på Cirque du Soleils forestilling KÀ (på MGM). FANTASTISK forestilling! Jeg har hatt lyst til å se en Cirque-forestilling i årevis, og endelig, endelig fikk jeg sett en. Det var akkurat like magisk og fortryllende som forventet. Cirque du Soleil har vel til enhver tid minst seks/sju faste forestillinger her i Vegas, og KÀ går for å være en av de største - iallefall den med mest omfattende scene. Enorme gulvflater ble løftet på høykant og vippet rundt, og båter og tredemøller flakset rundt i rommet. Lys og lyd og alt var bare helt perfekt - som det skal være på en Cirque-forestilling
Ellers har jeg vært med Øystein ned på Riviera hvor DefCon holdes. DefCon har visstnok rett rundt 10.000 besøkende denne helgen. Det er 10.000 nerder på ett og samme sted det. Jeg kjøpte meg en kaffe og benket meg til på et sted med full oversikt over inn/utgangene til konferanseområdet - skal love det var mye morsomt å se. Årets nerd er litt mindre sortkledd enn man kanskje forventer, det var mange meget velkledde nerder som alikevel umiskjennelig var kledd som nerder. (Et lite clue er tskjorter, hatter og bagger med beskjeder de færreste ikke-nerder skjønner poenget med.) Årets frisyre må helt klart sies å være hanekam!
Jeg fikk også sniklåne badget til Øystein og tatt meg en runde inne på konferanseområdet - nok til å få kjøpt et par bøker av en for meg ukjent forfatter (men jeg fikk begge bøkene signert), plukket med meg et par t-skjorter fra Jinx-standen og tatt noen bilder av datamaskin-museum-utstillingen.
Ellers bedriver jeg dagene med å tasse rundt mellom de forskjellige hotellene før jeg kræsjer ved bassenget eller på en kafe med boka mi. Jeg hadde jo som tidligere nevnt med meg 6 bøker hit, noe som viste seg å være ALT for lite etter at jeg raste igjennom tre på tre dager - men jeg fant heldigvis en Borders Express etter et par dagers leting. Det er ingen tvil om at besøkende til Vegas helst ikke skal bruke tid på noe så uprofitabelt som lesing, for bokhandlere finnes det knapt nok i nærheten av The Strip.
Dragekoffert
Jeg har tidenes kuleste koffert, om jeg får lov til å si det selv, dekorert med en av dragene fra Pratchetts "The Last Hero" - utført i sprittusj. Veldig kjekt, som for eksempel den gangen vi var i Sydney og kofferten viste seg å ligge igjen i London, og flyselskapmannen spurte om kofferten hadde noen spesielle kjennetegn:
"Jepp, den har en drage på lokket"
"En drage?"
"En drage. Du skjønner det når du ser den - du kan ikke ta feil."På telefon litt senere: "Vi har funnet dragen din, den er i Sydney om to dager."
Den får alltid masse oppmerksomhet, uansett hvor vi drar - og det tror jeg at den liker.
Med på bildet er også min nye hatt, en billig reklamegimmick fra Caesars Palace, men kul nok når man har en bad hair day og skal ut på byen en tur:
Minn meg på…
Minn meg på å ikke lese zombiebøker alene på hotellrommet som har litt dårlig belysning og MANGE rare lyder o.O
Minn meg OGSÅ på å ikke lese ferdig nevnte zombiebok på kafe ute blant folk fordi det føles tryggere - man kan ikke utelate at forfatteren faktisk dreper hovedpersonen sin i det siste kapittelet, og folk ser så rart på en om man sitter og griner på kafe ><
Noen som sa innlevelsesevne? Jeg har iallefall litt til overs.
Fest og nerderi
Vi er jo i Vegas først og fremst fordi Øystein deltar på to konferanser - BlackHat (hackerkonferanse, med fokus på praktiske metoder og kursing i hvordan hackere faktisk jobber - det var visstnok en der i går som demonstrerte hvordan man kan hacke en minibank) og DefCon (mer datasikkerhet). Dette betyr at hotellet svermer over av nerder i alle utgaver, lett synlige der de tasser rundt med svarte og røde bagger over skulderen og tilsvarende navnelapper rundt halsen. Jeg tilbringer mesteparten av dagen på egenhånd, men finner det merkverdig trøstende å vite at jeg til enhver tid er omringet av nerder.
Jeg spiser for det meste frokost nede på et fransk patisserie like ved inngangen til konferanseområdet, et tett trafikkert spisested med litt for få plasser. Jeg hadde kapret et bord for meg selv, og siden det var tre ledige stoler ved samme bord tilbød jeg en trio kanadiere med blackhat-navnelapper sitteplass. De var litt bekymret for at de skulle forstyrre meg i lesingen med for mye nerdeprat (we wouldn't want to out-nerd you), men slo seg ned, og begynte å diskutere hvordan de skulle fordele seg for å få med seg mest mulig interessante forelesninger. De kom frem til at de skulle hatt en terning for å avgjøre fordelingen - hvorpå jeg la fra meg boka mi med coveret demonstrativt opp (Steampunk) og tilbød dem D20-terningen jeg alltid har i veska. Dette ble belønnet med latterbrøl fra trioen, som umiddelbart sluttet å bekymre seg for å drukne meg med nerdeprat 
Via en stand på konferansen fikk Øystein sikret oss inngang på et lukket selskap på utestedet Jet på Mirage i går kveld. Et lite datasikkerhetsfirma hadde leid hele utestedet for kvelden og åpnet bardisken for festdeltakerne. Ryktet ville ha det til at de blåste hele årsbudsjettet sitt for markedsføring på denne festen. Vi konkluderte med at dette var en blandet suksess - jeg husker hva de de faktisk tilbyr (et program som kjører i bakgrunnen og sjekker browserne dine for sikkerhetshull), men ingen av oss husker hva firmaet faktisk heter (det var et par som mener det begynner på Q...)
Selv om markedsføringstiltaket kanskje var litt blandet, var festen en ubetinget suksess. Ikke overraskende kanskje, tatt i betraktning kule omgivelser, live musikk og gratis drikke. Vi kom tilbake til hotellrommet godt ut på natta, utslitt av dansing, i overkant brisne og dekorert med glowsticks. Jeg fikk truffet en del av Øysteins kollegaer - en herlig gjeng! (Knut - beklager at jeg gikk hele kvelden og kalte deg Truls... Jeg har tendenser til både kreativ og selektiv hørsel på utesteder med så høy musikk, og var HELT sikker på at Øystein introduserte deg som Truls ><)
Zombier og bloggere
Dagens bok er av Mira Grant: FEED. (The good news: We survived. The bad news: So did they). Dette er bok en i serien The Newsflesh Trilogy.
Feed er en zombie-bok, men med en ny vinkling - der de aller fleste andre tar for seg hva som skjer i det zombieinnvasjonen bryter ut handler Feed om de som har overlevd utbruddet, og hvordan de lever i en verden hvor store deler av befolkningen er døde eller zombier. Det som gjør den VIRKELIG interessant er sidetemaet: Bloggosfæren.
Etter at offentlig media feilet stort på å rapportere utbruddet av virusinfeksjonen som gjør folk til zombier har bloggerne blitt de viktigste nyhetsformidlerne. I stedet for å skulle stole på et kjent nyhetsanker på TV velger folk nå å lese en rekke blogger - dersom fem/seks rapporterer det samme kan man gå ut i fra at det stemmer.
Bloggerne har delt seg inn i en håndfull underkategorier:
Newsies, who report fact as untainted by opinion as we can manage, and our cousins, the Stewarts, who report opinion informed by fact. The Irwins go out and harass danger to give the relatively housebound general populace a little thrill, while their more sedate counterparts, the Aunties, share stories of their lives, recipes, and other snippets to keep people happy and relaxed. And, of course, the Fictionals, who fill the online world with poetry, stories and fantasy.
Bloggere rapporterer nyheter, lager nyheter og gir en mulighet til å slippe unna når nyhetene blir for mye. FEED (som har rss-symbolet blodig påmalt på coveret) følger søskenparet Georgia og Shaun mason - en Newsie og en Irwin - og deres forsøk på å nå store nok ratings på bloggingen sin til at de kan gå solo og opprette sitt eget domene for nyheter.
Vampires, Werewolves and Parasols – and Dirigibles
Når jeg først var i gang med steampunk (se forrige post) gled jeg videre inn i Gail Carrigers verden, med Soulless (A novel of Vampires, Werewolves and Parasols) og Changeless (A novel of Vampires, Werewolves and Dirigibles).
I beste Jane Austen-stil skriver Carriger om Alexia Tarabotti, singel kvinne i slutten av 20-åra, for stor, for mørk i huden (på grunn av sin italienske far), for vitenskapelig interessert og for lite interessert i kjoler og hatter til å kunne ha noe håp om å finne en mulig ektemake i dronning Viktorias England. I tillegg har hun ingen sjel - og er dermed en av ekstremt få mennesker i verden som kan nøytralisere vampyrer og varulver.
I Soulless blir Miss Tarabotti "rudely attacked by a Vampire, breaking all standards of social etiquette" og ved et uhell dreper hun nevnte vampyr. Når Lord Maccon ("loud, messy, gorgeous and werewolf") blir sendt for å etterforske saken blir Alexi virkelig satt på prøve. På både den ene og den andre måten. Dette er fantastisk, vakker, viktoriansk, vimsete, fnisete, deilig steampunk som kan anbefales på det aller varmeste. Jeg venter åndeløst på bok tre i serien - den skal visstnok komme i september.
Las Vegas: Steampunk, Sci-Fi og Zombier
Såh. Hva leser man på tur i Las Vegas når mannen er på konferanse fra 8-18 og fire timers tassing rundt i byen er det man orker pr dag før man flater ut ved bassenget? Jeg hadde med meg 6 bøker i kofferten på tur over, og har fylt på med ytterligere 5 etter at jeg raste igjennom de første tre bøkene på de første tre dagene.
Jeg startet med å lese Dan Browns siste bok, The Lost Symbol, på flyturen over. Den var omtrent som forventet - dessverre. Mannen skriver om samme fyr, i samme type knipe, skjønt i nye omgivelser og med en haug "nye" konspirasjonsteorier og symboler. Det meste ved historien irriterte meg som unødvendig, usannsynlig og lite sammenhengende. Rett og slett en skikkelig bleh, men som sagt, det var som forventet. Passe hjernetomt å lese på en 13 timers flytur.
Deretter tok det hele seg opp når jeg hoppet videre til en for meg ukjent steampunkforfatter: Chris Wooding. I serien "A Tale of the Ketty Jay" har jeg lest Retribution Falls og The Black Lung Captain. De er helt fantastiske og kan anbefales til alle som liker steampunk og gode gammeldagse pirateventyr. Med en akkurat passe stor dose demonologi, monstre, lovløshet, golemer og flyvende skip forteller Wooding om det noe motstridige mannskapet på Ketty Jay, en gjeng misfits som bare så vidt klarer å holde skipet i lufta i mellom all kranglingen og de personlige problemene. Jeg elsker persongalleriet og måten historiene er fortalt på. (Min personlige favoritt: katten Slate.)
Las Vegas
Las Vegas er et merkelig, merkelig sted. Hotellet vi bor på (Caesars Palace) er fylt til randen av den særeste miks av ting. Hotellet forsøker å holde en romersk stil, så det er store fontener, statuer, marmor, søyler og gladiatorer. Samtidig er det glorete vegg-til-vegg tepper, neonlys og halvmeter lange drinker. Og spilleautomater. Naturligvis, siden dette også er et casino. Det er ENORMT mange spilleautomater og bord for forskjellige typer spill, med tilhørende blinkende lys og lydeffekter.
Hotellet har også et par Karl Johan-lengder med handlegater, med de mest eksklusive merkebutikkene. Taket over handlegatene er malt som en lettskyet himmel, lyset er konstant halvdempet og det er fontener og statuer og blank marmor så langt øyet kan se. Og når du tror du er trygg fra det kitchy og glorete, så begynner sannelig en av statuene på toppen av en av fontenene å bevege på seg, og med dunder og brak og en mengde flamme-effekter kjøres det et show - hver hele time, hele dagen. For hva er vel Vegas, uten show?
Fra shoppingområdet, her møtes tre butikk-gater ved en diger fontene - himmelen over er malt i taket
Mitt favorittsted så langt er bassengområdet. Caesars har en rekke forskjellige bassenger, delikat satt opp med enda flere søyler og fontener og marmor. Du får med deg et par lodne håndklær på vei inn, finner en strandstol og så er det bare å nyte varmen. For det er varmt her nå, det ligger på mellom 35 og 40 grader og strålende solskinn.
Fra bassengområdet, dette er ett av mange basseng, men det jeg så langt har oppholdt meg ved:
Øystein er på konferanse ut denne uken, så på dagtid er jeg på egenhånd. Uten at det så langt har bydd på store problemer Jeg tasser mellom de ulike hotellene og glor på alt det rare de har satt opp rundt om i byen. Og når jeg blir for varm og lei av å tasse rundt legger jeg meg ved bassenget med boka.
Og slik går no dagan
Hår – en reprise
Suuu-ukk... Jeg er midt inne i en fase med reprise på denne posten fra 2008. Siden den gangen har jeg hatt halvlangt hår i musefletter, gitt opp håpet og klippet kortkort, og sannelig klart å spare opp igjen - langt nok til hestehale. Og der strander det. Jeg KAN ikke ha håret mitt løst, det ser helt grusomt ut. Det ser ok ut så lenge det er fuktig eller nyfønet, men så fort det tørker eller jeg beveger meg eller det er en ørliten trekk fluffer det seg opp til noe ubestemmelig og grusomt noe. Jeg kler ikke stort hår. Jeg kler definitivt heller ikke stramt-stramt oppsatt hår, som er det jeg ender med når jeg gir opp håpet om at håret skal oppføre seg i løs tilstand.
Jeg var hos frisøren og fikk trimmet litt på lengdene, klippet opp en bob, med lekre lengder fremme og fin bust bak. Det holdt i nøyaktig en uke, nå ser det like heslig ut. At jeg har lagt på meg drøyt mye det siste året blir ikke akkurat mindre synlig av fire kilo ull på hodet som bare gjør hele meg enda videre og rarere.
Men hva skal en stakkar gjøre? Klippe kort? Igjen? Tenk om jeg heller ikke kler det lenger? Muligheten til å sette opp i hestehale er iallefall en trygghet (merker jeg nå, som jeg ikke har muligheten til det pga lengden i nakken - forhåpentligvis er den tilbake om en måneds tid eller så).
Kortkort fra 2008 (nb, legg til noen kilo... vet ikke om denne er like heldig i dag):
Så vidt langt nok til musefletter i 2009 - dette er kanskje en lengde jeg liker best, ikke nedenfor kjeven...
Langt hår i stram hestehale fra tidligere i vår *sukk* og i et sjeldent tilfelle av veloppdragen pannelugg og sjeldent heldig vinkel på kameraet:
Men du verden som det frister å klippe kortkort igjen!