Bark i trusa

Jord under neglene, stiv rygg, fløkt i arma, beisflekker på bein og hender, grus i håret og bark i trusa (!) – da vet man at man har fått maks ut av helgen!

Det meste er kanskje selvforklarende etter de foregående postene om barklegging, planting, beising og steinbæring – grusen i håret kommer delvis av plantingen (jord OVER alt) og av børsting av hest. Almingsen eeeeelsker å rulle seg i innhegningen, og når den består hovedsaklig av svært tørr jord sier det seg selv at støvskyen står når jeg går til angrep med børste for å finne igjen hesten under dekket av tørr jord og støv.

Bark i trusa skyldes en ridetur. Vi var nemlig på skogtur, og kom til et sted hvor stien forsvant i en felt med dyp og ekkel gjørme. Jeg fikk da den lyse ideen å prøve å ri rundt gjørmeinnsjøen, og dro Almingsen ut i krattet ved siden av stien. Det funket dessverre dårlig, for det var relativt tett buskas der jeg trodde vi skulle komme oss tilbake til stien. Etter et par bomforsøk var Alma drittlei, ga opp håpet om at jeg skulle finne på noe lurt, og tok skikkelig fart for å komme seg igjennom gardina av tørre grankvister som hang i mellom oss og stien. Jeg lukket øynene og klorte meg fast det jeg kunne, og sannelig kom vi oss igjennom. Grankvistene var av typen gamle og tørre, og ble pulverisert når Alma presset seg (og meg) igjennom. Ulempen var at jeg red i singlet, og den litt dype utrigninga samlet til seg de pulveriserte grankvistene som et anna fiskegarn. De fylte bh’en og raste videre nedover mage og rygg. På tross av den frenetiske børsteprossessen etterpå fant noe også veien ned i buksa og også trusa… Godt å ta en dusj etterpå? Ja, vil påstå det 😛

Det er ikke bare-bare å ha en hest som er tøff i trynet og går på over alt. (Selv om det for det meste er veldig fint når vi er på skogtur.) Bulldoseren min!