De grå skyene åpnet seg i det vi svingte beina over hesteryggen, vinden pisket det isnende vannet mot oss, tvang det inn under jakkekrager og gjennom alt av stoff – allværsjakka viste seg å ikke takle all slags vær alikevel, dette ble for mye.
Vi ledet hestene ut på veien og skuet ut over de gråbrune jordene med regnet trommende mot hjelmene. Hestene satte nesa i bakken og vendte nakken mot regnet, våre trofaste venner protesterte ikke, men bar oss tålmodig gjennom høstkvelden. De kalde dråpene trengte seg gjennom jakka, og rant nedetter ryggen. I det mørket falt søkte blikket mitt min kompanjongs øyne, dypt bak forhenget av dråper fra hjelmens brem – ord var overflødige, vi vendte hestene hjemover.
Vi forlot hestene pakket inn i ulltepper i den varme lukten av stall og godt høy, og satte kursen mot rykende varm kakao og flammende peis.
Ååå, dette fikk meg til å savne hest og stall, på kvelden når man straks skal dra hjem og man er god og sliten og hestene står på boksen og tygger høy og det nesten ikke er noen folk igjen i stallen. Typisk søndagskvelder i stallen.
Om ikke allværsjakke er bra, så er ihvertfall termodress det! 😉
Tror ikke termodress hadde holdt meg tørr i dag heller o_O Dæven for et regnvær! Men som du sier – utrolig godt etterpå, når man vet at hesten er tørr og varm i en ren boks og mumser i seg mat 🙂