Omvendt bridezilla?

Jeg tror jeg er det stikk motsatte av en bridezilla… Jeg er veldig glad for at vi har valgt den løsningen vi har – for jeg kjenner at der hvor andre gleder seg over minst et års planlegging hvor de kan bestemme seg for detaljer, for så å ombestemme seg og glede seg over hele prosessen med invitasjoner og blomster og kaker og mat og kjole og smykker og i det hele tatt, så blir jeg bare veldig veldig stressa selv ved tanken på samme prosess.

Jeg GLEDER meg til å reise, jeg GLEDER meg til å kunne si JA til min elskede, jeg tror hele opplevelsen blir helt magisk deilig og flott, men jeg forstår rett og slett ikke alt oppstyret 🙂

Selv så mye som jeg deler i bloggen så har jeg ikke noe ønske om å dele planleggingen og alt som skjer fram til avreise 1. november. Det kjennes så ekstremt privat, kanskje av samme ubestemmelige grunn som at jeg ikke orker tanken på å stå foran en masse mennesker og avlegge det jeg tenker på som veldig private løfter mellom meg og min kjære. Det har ikke noe med de som evt ville stått og sett på å gjøre – eller med dere, kjære blogglesere – men en magefølelse som sier at nei, dette makter jeg ikke, det kommer for nære.

Seff antar jeg at det betyr at jeg kommer til å være sprekkeferdig ETTER bryllupet, og dere kan gruglede dere til å bli spammet med kvalmende lykkelige blogposter og bilder 😉

Før den tid er alt jeg vil si at jeg tror jeg har funnet kjolen, men dere får ikke se den. Na-nanana-na!