Forrige uke var en trist uke for Alma. I starten av uka forsvant Eskil, og dermed var det ingen igjen av de vi flyttet fra gamlestallen med. Igjen på stallen var Alma, Tooske og shettisene Geo og Michelle. Både K og jeg vil gjerne at Alma og Tooske skal få stå sammen med noen – men sist vi slapp Tooske inn i en innhegning hvor Alma sto prøvde Alma å spise Tooske. Etter en ukes tid med ensomhet bestemte vi oss alikevel for å prøve, bare en gang til, for å se om ikke Alma kunne finne seg i Tooskes selskap.
Bevæpnet med leietau og gulerøtter for hurtig adskillelse slapp vi de to trultene i den store innhegningen. Begge to satte i vei i et visst tempo, og hopp og sprett og stor underholdning for oss som så på – men ikke vondsinnede spark, neida – tuppene lekte i snøen i ren fryd over selskap og stor tumleplass!
Etter noen få minutter ble de stående nese mot nese og spise som om de aldri har vært noe annet enn bestevenninner.
