Category: Dyr

Selv om helgen stort sett ble preget av drittvær hadde Almingsen og jeg en super tur i går. Inne i skogen der vi pleier å ri lå snøen fortsatt god og dyp (minst 15 cm), og vi hadde en ordentlig herjetur – Alma digger å galloppere så snø og slaps spruter rundt oss, og jeg prøvde vel ikke så veldig hardt å holde igjen når hun toppet i ørene og dundret fremover. Etter endt tur var hun gjennomsvett og sliten. Det finnes vel knapt noen bedre styrketrening enn å løpe i halvdyp og løs snø? Jeg tror at vi skal klare å bli kvitt siste rest av beitemage før jul, dersom dette føret holder seg!

Jeg har registrert at “katteblogging” blir brukt litt nedlatende av enkelte. Noen anser dette som rent fyllstoff, mens andre koser seg med katte/hunde/heste-historier. Jeg blogger jo mest om mitt – dette er en typisk dagbok- og roteskuffblogg, skrevet mest for meg selv, men jeg registrerer at jeg har blogget overraskende lite om kattene. Og det skyldes ikke at det ikke er historier nok, for de to monstrene finner på nye streker hver uke. Ares og Athene er nok en anelse furt også, for Alma har jo fått masse spalteplass hos meg i det siste.

De er altså er to bengaler, for de som ikke har fått med seg dette tidligere 🙂 Dersom noen av leserne har bengal selv, eller har lyst på en, kan jeg anbefale Bengalkattforummet hvor man kan skravle om og spørre om alt mulig rundt bengaler.

For dere som er helt blanke på rasekatter (det kan jo være ganske mange) så er en bengal en blanding av den asiatiske leopardkatten (som er et lite kattedyr som lever i trærne, med fin fin leopardmønstret pels) og ymse rasekatter (blant annet siameser, abyssiner, ocicat og fler). Rasen ble skapt på 90-tallet, og målet er å få frem en katt som ser vill ut, men som er kjælen og leken og vennlig. Det er de. Til gangs! De skravler masse, krever masse oppmerksomhet, trenger MYE aktivitet (gudskjelov har vi to, så de aktiviserer hverandre) og er generelt bare nydelige, selskapelige og morsomme.

Regjeringen har ENDELIG tatt til vettet og utvider nå Dyrevernloven. Det blir forbud mot vold mot dyr og bruk av levende dyr som fôr eller agn, samt dyresex. Det er et langt steg i rett retning!

Aftenpostens artikkel om loven

Arnika har tradisjonelt vært brukt i behandling av skader og betennelser som blåmerker, forstuvninger, revmatiske smerter, innsektsstikk, kviser og betente neglerøtter. Man har ment at middelet virker betennelsesdempende, smertestillende og bakteriedrepende.

Arnika blir ofte brukt som tinktur (sprituttrekk) og framstilles fra kurvplanten Solblom (Arnica Montana).

Så vet dere det 😀

Jeg har gått til innkjøp av ett stk diger flaske med arnikagele og har blitt hestemassør. Alma har nemlig galler (væskeansamling) i begge kodeleddene (anklene) bak, noe som i og for seg ikke er noen krise så lenge det er mykt – men det kan stivne til, og da er det fare på ferde. Jeg er tilhenger av forebygging, så nå tilbringer vi noen minutter med massasje etter ridetur. Dersom jeg har hatt en særdeles hard tur, eller jeg ser at hun fyller ekstra i koden, setter jeg også på en fleecebandasje for å holde leddet varmt. Håpet er å slippe å bruke bandasje særlig ofte, da det KAN bli en ond sirkel hvor man må ha bandasjen på mer og mer. Hovedpunktet er at det funker! Dagene etter arnika/bandasjebehandling er kodene rene og harde og fine.

Også er det utrolig kos å sitte der i fred og ro og massere hestebeina mens Alma står og henger med hodet og viser at hun nyter behandlingen.

Det kunne i grunnen vært gøy å teste om den samme behandlingen fungerer på folk – noen gravide med hovne ankler der ute?

Dere vet hvordan man ser lys best i øyekroken? Når jeg rir i skogen etter jobb nå er det så mørkt at jeg må snu hodet bort fra retningen jeg rir i – da ser jeg så vidt stien som et lysere bånd mot den mørke skogen.

Og det er ikke så mange andre steder å ri enn i skogen. Så da er det bare å legge igjen all frykt i stallen – vi er ikke redde for å snuble eller skli fordi vi ikke ser bakken, vi er ikke redde for triggerhappy elgjegere, eller turgåere uten lys og reflekser, vi er ikke redde for mørket eller elger eller alle de tingene som er udefinerbare, men uendelig mye skumlere enn elger, og som holder til i mellom trærne der mørket er aller dypest.

Nei. Vi er ikke redde. Vi gir full gass gjennom skogen, langer ut i trav og gallopp, og det er bare noe av det mest fantastiske som finnes. Som i dag, hvor hesten fant den rytmen hun stort sett mangler – den hvis fravær gjorde at hun nå er min turhest og ikke en løpshest, som gjør at hun svever med lange steg i enorm fart langs stien. Gjørma demper lydene, bare hule tramp avbrutt av ett og annet plask der det er en dam vi spruter igjennom. Et øyeblikks angst – hvor ble det av stien? Men hesten kan veien, nå går det hjemover og farten øker enda et hakk. Vi flyr, vi svever, vi er helt og totalt og vidunderlig frie!