Dyr – Page 5 – Stjernesøkerens bloggsmutthull

Katt på vift

Ares og Athene er jo innekatter. Vi er ikke heeelt sikre på hvor godt de vil klare seg ute i verden på egenhånd, og prøver å gjøre opp for manglende frihet med turer i bånd. Men det er ikke tilfredsstillende for Ares, som er en eventyrer og gjerne skulle ha sett mer av verden.

Ares elsker andre katter, og vil fryktelig gjerne leke med dem, men når han kommer borttil dem vet de ikke helt hvordan de skal oppføre seg. Min teori er at etter å ha vokst opp i en slekt av innekatter, og kun hatt sin søster som samtalepartner, så snakker ikke Ares helt det samme språket som andre katter. De fleste kattene vi møter ute ser på Ares som en litt dum turist, han klarer delvis å gjøre seg forstått – men delvis bruker han det han tror er korrekte fraser, som viser seg å være dødelige fornærmelser.

I tillegg eier han ikke frykt og er litt vel nysgjerrig – hunder er kule å lukte på, og jeg tenker som så at dersom Ares møter en rev så vil han strene rett bort for å leke med den… Jeg har mistet katt til rev før. Biler er også interessante dingser, halvskumle, men ingen grunn til å flytte seg ut av veien av den grunn. Åpne dører er superspennende, det være seg andres hus, garasjer, boder eller biler: Dører er til for å gå inn igjennom.

Sist søndag mens jeg var ute og luftet Ares greide han å vri seg løs fra selen sin, og forsvant lykkelig med halen rett til værs. Og borte ble han. Jeg satt ute i hagen og så for meg flatkjørt katt i fire timer, før jeg hørte den umiskjennelige mjauingen hans lenger opp i feltet. Han var storfornøyd, og kom i grunnen bare hjem for å få litt mat, så kunne han godt tenke seg å få komme ut igjen.

Nå maser og maser og maser han om å få lov til å slippe ut… Så vi har kjøpt et halsbånd (seffle med strikk) og skrevet på telefonnummer. Han var ute en snartur i går, med meg dinglende etter. Den turen endte i at han jogget over veien, sjekket steinrøysa der, og så sprintet han videre og inn naboens dør. Jeg ringte på, sa litt engstelig at katten min hadde gått inn i stua deres, og fikk komme inn for å se etter beistet. Han satt under spisebordet, og når jeg strengt sa “Ares!” spolte han over stuegulvet, ut døra, over veien og inn i vår hage igjen. Det satte i grunnen punktum for gårsdagens utendørsaktiviteter.

Har jeg nerver til det blir det en tur til i dag.

(Athene er ikke noe problem, hun synes verden utenfor verandadøra er ekstremt nifs… Hun kan godt gå to steg utenfor døra, men så fort det kommer en lyd – en bildør lukkes, naboens hund bjeffer, naboungene hyler – så er det fullt panikkløp inn verandadøra, gjennom stua og gangen, og så langt inn under senga som mulig.)

Om spurv og fink

Når så du sist en gråspurv?

Jahaja, men er du sikker på at det VAR en gråspurv du så?

Jeg har en far som er mer en gjennomsnittlig interessert i de besøkende på fuglebrettet, og en dag jeg kommenterte på den store flokken med gråspurv på gårsplassen ble jeg informert om at det faktisk var pilfink. Pilfinken er nesten identisk med gråspurven i både størrelse og farge, medmindre du er helt innpå dem. Forskjellen man lettest kan se på avstand er at pilfinken har en svart flekk i kinnet.

Her henholdsvis gråspurv og pilfink:

Etter å ha blitt gjort oppmerksom på dette har jeg begynt å se etter – og de gangene jeg ser små grå/brune fugler flakse rundt er det nesten alltid pilfink. I Nederland er visstnok gråspruven så godt som helt borte. Det er da litt trist?

Lengsel

Eugenies post om hai fikk meg til å lengte igjen. Til Australia.

Jeg har vært der i to omganger: Den første gangen besøkte jeg Øystein etter hans halvår som student i Perth, og vi brukte en måned på å farte langs vestkysten før vi avsluttet med å ta toget på tvers fra vest til øst og endte i Sydney. Den andre gangen reiste vi begge for å studere i Sydney. Vi bodde der ett år, og avsluttet med en fantastisk reise langs øystkysten. Vi leide en bil, kjøpte et telt, og durte rundt i 6 uker før pengene tok slutt. Vi var helt oppe i Port Douglas i nord, og sørover til Canberra og ut til Ulladulla derifra. (Navnene alene er jo til å bli reisesyk av – vi bodde i et strøk av Sydney som heter Woollomoloo!)

En dag skal jeg lage en webside med dagboken og bilder og videoklipp fra studieoppholdet og reisen.

Tilbake til det med hai. Jeg har både svømt med hai og fisket hai. Å svømme med var overhodet ikke tilsiktet. Vi var på den første turen vår langs vestkysten, og hadde en lengre stopp i Exmouth – som blant annet har en av verdens vakreste strender, og ligger inntil det som er vestkystens største korallrev. Et lite tips til alle som skal bade på sånne steder: Dersom alle småfiskene plutselig begynner å klumpe seg sammen er det bare å sette kursen mot land. To haier strøk like forbi meg: ikke egentlig farlige haier viste det seg etterpå, men for en liten jente fra Norge er en revhai på 2 meter fortsatt en hai, og pr definisjon ikke noe man vil bade med.

Haifisket foregikk oppe på Great Barrier Reef, og var en del av en tur vi tok med “Fishin’ mission”, en kar som lever av å ta med seg turister ut på fiske på revet. Vi halte opp den ene mer fargesprakende fisken enn den andre før det bet på en av de store stengene skipperen hadde med seg. Øystein jobbet med fisken et drøyt kvarter før vi fikk den inntil ripa – en stor revhai! Kjempegøy. Særlig den delen hvor Øystein har stått en god stund og jobbet med fisken (dra stanga opp og slipp den ned igjen mens du veiver inn som en gal) og skipperen rolig sier “Nå får den snart øye på båten og drar ut igjen” og lina sier vhzzzzzz når haien nisvømmer utover…

Fiskene til venstre aner jeg ikke hva heter, men de var kjempefine, og det var supergøy hver gang noe bet på. Den runde hvite var et herk å få tak i, for så fort den merket kroken svømte den så fort den kunne ned mot bunnen, og det var kjempehardt å få den opp. Den nest nederste er en revørret, det var den eneste typen fisk vi kunne få med oss – vi fikk en som var over minstemål, og som ble til herlig middag den dagen. Klikk på bildene for å se dem i større utgave.

Heart

I talked to a friend just the other day
who’s got lots of opinions and plenty to say.
We discussed what we both like to see in a horse
His requirements and mine were different of course…
He likes a clean throatlatch and a long skinny neck,
and prefers that their hocks are set close to the deck.
Short backs and hard feet and clean slopin’ shoulder,
and a gaskin that looks like it swallered a boulder.
He likes a short face and a big ol’soft eye,
and says these are the horses he’s likely to buy.
And when he’d completed his lengthy discourse,
on all of the attributes of the quality horse.
He asked my opinion, and where do I start?
And I said that I….just want horses with heart.
I said I want heart above all the other.
I don’t care if he’s Smart Little Lena’s full brother.
Or just how much money that his grandmother won,
or whether he’s roan, palomino or dun.
But give me a horse with some grit and some try,
and some heart and some guts and that’s one that I’ll buy.
And I’ve found it’s the same with a woman or man…
the good ones won’t quit you when the shit hits the fan

by Monte Baker

Trim for meg, hjernetrim for Alma

I dag har jeg tenkt meg ut og gå tur med hesten. Ikke ri altså, men gå.

Almingsen har det med å stresse på tur, og særlig hvis jeg befinner meg på bakken. Det virker som om hun synes det er helt feil at jeg skal være på bakken og ved siden av henne, enten vi er på ridetur eller kjøretur, og det er virkelig ikke spesielt trygt – særlig med vogn er hun helt sprø om jeg må ut av vogna en tur. Hun har fått det inn i hodet at tur med vogn er ensbetydene med løping og trimming, og jeg har jobbet med henne for å få henne til å stå stille selv korte øyeblikk mens vi er ute på tur.

I jula fikk jeg masse gode råd av stallkaren på Sjæla (der Almingsen sto i juleferien) og ett av dem var å gå tur slik at hun venner seg til at jeg gjør masse rart på bakken: går rundt henne på alle kanter, stopper, snur og generelt styrer verre rundt henne. Hovedproblemet er at hun ikke stoler helt på meg og ikke har respekt nok – får hun en sjanse stikker hun av og løper hjem (som jeg jo så når jeg trillet av sist). Dette gjelder altså bare når jeg er på bakken, i vogna går det tålelig bra, og om jeg rir har jeg full kontroll – da kan hun godt gå sakte, og stå stille i lengre perioder om jeg ber om det.

Hodelag uten nesereim og med kjøretømmer, men ikke noe seletøy ellers, det var anbefalingen. Tillittsbygging altså. Og ettersom stallkaren er den av de hestemenneskene i verden jeg ser mest opp til, så adlyder jeg, og satser på å få til en kveld eller to med rusling i uka.

Og med på kjøpet får jeg jo trening selv! Som, når sant skal sies (selv om det svir å innrømme det) absolutt er på høy tid.

Livet med bengaler

Posten et par hakk under beskriver svært godt hvordan det er å bo med bengaler. De er ekstremt energiske, nysgjerrige og nesevise 🙂

Du finner dem for eksempel oppå TV’n (senter for oppmerksomhet!):

På toppen av baderomsskapet, der du ikke når – særlig når du har det travelt om morran og katta må ut av badet før du drar på jobb…

Foran, oppå, rundt og bak pc’n, tastaturet og skjermen:

På DEG, enten du bøyer deg ned for å knytte skoa, eller bare legger deg ned for å hvile middag:

Oppi vesker og bagger – det KAN jo være noe nifst som gjemmer seg der, så de gjør deg den tjenesten å sjekke det ut:

Oppi søplebøtter:

På toppen av bokhylla, der du faktisk trodde at planta sto trygt utenfor rekkevidde av en aggressivt vegetarkatt:

I full ferd med å drepe håndkleet som har blitt dratt ned fra stanga på badet:

På, rundt og med i senga:

Til tider slitsomt? JA, helt klart. Underholdende og koselig og morsomt? JA, helt klart 🙂

Åtte Ting Internett ikke Forteller Deg Som Du Trenger å Vite Om å Eie en Bengalkatt. Eller: En Kort Introduksjon Til Hva Som Virkelig Venter Deg (Og Hvorfor Det Er Verdt Det).

Denne er løselig oversatt fra Lorraine A’Malenas blog – jeg lo så godt (og kjente igjen så mye) mens jeg leste den at jeg frekt og freidig stjal den.

1. Bengaler ER tamkatter. Ja, de er avlet fra den asiatiske leopardkatten, men de er ikke klassifisert som ville dyr. Når det er sagt, så er de ikke Søte Små Kattunger Med Flekker. De er MYE katt. På en måte er de Ekstremkatt. Superpus. I stand til å hoppe over høye byggninger i ett sprang. Eller hoppe på deg.

2. Bengaler er interaktive vesener. Det vil ikke være noe “Hei katten, takk for at du venter så tålmodig på middagen din, spis nå, så kan du ligge på fanget mitt mens jeg klapper deg en gang i blant”. De forteller deg, høylydt, hva de synes om å måtte vente på middag og hva de synes om nevnte middag, og det vil ta dem ca 30 sekunder å spise den, hvorpå de er klar for kveldens underholdning. Dette involverer vanligvis å jakte på ~~deg~~ byttet sitt.

3. Hvis du ikke har masse leketøy du kan leke med MED katten, vil leketøyet bli deg. (Bengaler fant opp “fetch” – hunder bare stjal ideen). Hvis du har en datamaskin – bli vant til at de løper over den. Disse kattene er konstant online og i kontakt med NOE. De kan også TA NED en dorull. De vil redde deg fra den, og fortelle deg om det i detalj. Høylydt.

4. Hvis du har vakre blondeforheng på himmelsenga di vil du få nye eventyr i dekorering samt merkelige blikk fra gjester som får øye på de fillete restene… De elsker også å krype under dyna. Om natta. Mens du sover.

5. Bengaler liker å klatre. (Foreksempel vegger dekket av strietapet? En tur i parken.) De kan hoppe metervis rett opp. Og husk at det som går OPP må komme NED.

6. Gå til http://www.youtube.com/watch?v=Qit3ALTelOo og se videoen. Den vil gjøre deg glad, den vil få deg til å smile, den vil bli i hodet ditt. En faktabit til deg: katten i den videoen er en Egyptisk Mau. En av kattene brukt for å lage Bengaler. Nok sagt.

7. Et spørsmål du må stille deg er: Har du venner som vil bli opprørt hvis, når de er over på middag, katten hopper opp og deler måltidet? På bordet. Fra tallerkenen din, og gjestenes. Du kan så klart stenge Bengalen inne på et annet rom. Da vil vennene dine lure på hva i helvete du har stengt inne der, når det dunker og rister og hyles inne fra rommet. Dette kan føre til færre middagsselskaper hjemme hos deg. Noe som kan være bra, eller dårlig.

8. Bli vant til å høre merkelige krasj fra det rommet du ikek er i. Bli vant til å si “HVORDAN I HELVETE!!! HVORFOR???” De vil svare deg (høylydt). Bli vant til å ikke få noe annet svar fra dem enn “Vel, det virket som en god idea der og da, hva er ditt problem? Kan vi spise nå?”

Når alt dette er sagt, og stol på meg når jeg sier at dette virkelig er en kort introduksjon til rasen, så er bengaler like elskelige, søte, intelligente, underholdende, lojale, lekne, morsomme og vidunderlige som de er demoner fra de dypeste, mørkeste hjørnene av helvete. Jeg elsker dem. De er ikke kjæledyr – de er familie.

Dustevær

ENDELIG kom det snø igjen. Etter ukesvis med hard og isete bakke gledet Alma og jeg oss stort til tur i går, det er jo lite som slår skikkelig snøføre for en perfekt ridetur!

Men neida.

Snøen som har kommet de siste dagene har klart det underverket å være både klabbete og samtidig ikke feste seg i underlaget. Resultat? Tidenes snøklumper under hovene, som raskt ble til is – stakkars Alma hadde ikke hovene i nærheten av bakken, hun gikk på tre cm hardpakket is. Når så bakken under snølaget besto hovedsaklig av blåholke sier resultatet seg selv. Vi var totalt Bambi på isen! Normalt løsner slike isklumper av seg selv dersom man bare traver et lite stykke, men gårsdagens isklumper nektet, og i stedet endte vi opp med å seile et godt stykke på fire stive bein i forsøk på å sakke ned tempoet igjen. Ekkelt, ekkelt, ekkelt.

Til helgen får jeg lønn, da skal jeg tilkalle skoeren og få lagt på issåler i tillegg til nye brodder. Jeg har aldri vært borti issåler før, bare sett det og tenkt som så at det kanskje er praktisk med tanke på snøkladder, men at det da må være usunt for selve hoven å bli kapslet inn sånn – det må da komme mye dritt innenfor som man ikke får løs før man tar av skoen igjen åtte uker senere? Men vi må jo prøve – slik det er nå er det verdt det, ellers blir det ikke noe trim på oss før det blir kuldegrader og snøen slutter å kladde, eller snøen forsvinner igjen.

pow

Ares og Athene i lek

Det går til tider hardt for seg når de to trollene våre har kattifnatt. Liker dette bildet godt, Ares får seg en skikkelig på tygga av Athene!

Julestemning

Nettopp hjemme igjen i leiligheten. Håper dere alle koser dere like mye i jula som jeg gjør! Jeg er for slapp til å skrive noen lang post – noen bilder får tale for stemningen her 🙂

Huset hjemme (Låvetun) er det perfekte julehus:

Alma var med hjem, og vi fikk testet sleden:

Og selvfølgelig hadde vi noen fine turer!

Rypa fra i fjor

Det er bra man rir med hjelm

Dette er ikke en ønsket synsvinkel når man er på ridetur:

Almingsen har hovna opp på magen – vi red kjempehardt sist søndag, og da ble hun hoven og øm der som gjorten går. Den forrige eieren sier at hun har blitt sånn en gang før også, når de hadde kjørt intervaller og Alma ble veldig svett og sliten. Så nå har det blitt litt ridning uten sal mens vi venter på at hevelsen går ned.

Jeg og Annicka red sammen i dag, og på grunn av føret (blåholke alle veier) så skrittet vi en runde før vi skulle ta et par gallopprunder på jordet som avslutning. Jordet vi bruker ligger like ved stallen, og vi har som prinsipp at vi bare gallopperer bort fra stallen. Den første turen gikk kjempefint, myk og deilig gallopp opp til toppen.

Det vanskeligste når man ikke har sal er i grunnen overgangen fra galloppen ned til trav og skritt igjen – for da humper det no veldig, og det er fort gjort å miste balansen.

På tur nummer to ble Alma kjempesur! Hun var egentlig klar til å gå hjem til stallen igjen, og så ber jeg om en gallopp til? Hallo!? Hun tok bittet og DUNDRA avgårde i en rasende fart. Selve galloppen var ikke noe problem, men jeg ble litt bekymra for å ikke få stoppet når vi nådde toppen av jordet… Det gikk heldigvis greit, vi kom oss ned i trav – men så bestemte Alma seg for at ettersom vi var på toppen, da måtte det jo være greit å snu hjemover igjen, og når hun kastet seg til venstre forsvant jeg pent og pyntelig baklengs av til høyre. Alma SÅ fornøyd med seg selv, full fart tilbake til stallen, mens jeg ble liggende og hive etter pusten.

Interessant hvordan tiden av og til sakker helt opp… Jeg rakk fint å vurdere hvorvidt jeg skulle prøve å holde igjen Alma eller bare slippe tøylen (bare å slippe – hun hadde alt for stor fart), klarte å pakke inn armene, og så traff ryggen og bakhodet bakken mens beina forsvant opp i lufta…

Med unntak av en litt stiv hofte slapp jeg fra det uten å få vondt – men neste gang jeg rir uten sal skal jeg IKKE droppe sikkerhetsvesten >< Annicka klarte å holde seg på Stjerna – selv om Stjerna hadde bukket når Alma og jeg satte i gang – hun hadde vrengt Stjerna til venstre før hun fikk opp fart, og unngikk dermed hele løpeturen 🙂