Det er noe nesten magisk med det å dra ut på ridetur i skogen. Det er ingen ting i verden som får meg til å føle meg så … så sentrert i meg selv, så balansert og riktig.
Hester er flokkdyr, de er mestere i å lese kroppsspråk, holdninger og spenninger – og er du sur eller ute av lage kan du være sikker på at hesten merker det. Nybegynnere i stallen lærer seg å bevisst stresse ned og slappe av i kroppen – når man har holdt på noen år (26 i mitt tilfelle) blir det etterhvert automatisk.
Det er ikke bare mens du er på gulvet og hesten kan se deg at kommunikasjonen via kroppspråk er viktig, det samme gjelder etter at man har steget opp og lagt ut på tur. Hver spenning og ubalanse i min kropp plukkes opp av hesten, og vil gi utslag på henne. Det skjer noe i kroppen min etter noen minutter i salen, den tar over kommunikasjonen med hesten uten å trenge noen innblanding av hjernen, å ri er like naturlig for meg som å gå eller løpe, og det kjennes utrolig godt å bare la kroppen gjøre sin greie og oppleve samspillet meg og hesten på den måten. Jeg kan la tankene vandre, passe på eventuelle farlige ting som måtte dukke opp (store steiner, traktorer eller kalkuner for å nevne noe…) og ellers bare oppleve skogen.
Å tenke på jobb, eller at man burde ha vasket vinduer, eller hvordan man føler at man ikke strekker til på jobben, eller noe som helst som er negativt går rett og slett ikke an på ridetur. Det nærmeste jeg kommer negative tanker mens jeg holder på med hesten er hvis hesten er i kranglete humør, men alt annet enn meg, hesten og omgivelsene må vike.
Ro i sjelen.
Høres flott ut og akkurat dette blir jeg litt misunnelig på: “Det skjer noe i kroppen min etter noen minutter i salen, den tar over kommunikasjonen med hesten uten å trenge noen innblanding av hjernen”
Jeg har aldri prøvd meditasjon på noe vis, men inbiller meg at følelsen kanskje er noe av den samme.